Bokelskere.no

Tragikomisk kortroman om usynlighet og sosial angst og den ene kjærligheten. Lå på sofaen og humret og lo, måtte leses ut før jeg la meg,,,og det er jo en god tilbakemelding. Ideen med å sukre med sitater fra dødsannonser er flott!

Jeg humret og lo meg gjennom denne like mye som jeg gråt meg gjennom den; for en debut, så ærlig, rent og rett frem om menneskets ensomhet og tosomhet.

Likte også denne boka godt, selv om tema og handling var nitrist; en- og tosomhet. Det er det originale språket og humoren som jager meg gjennom boka.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig. Har skrevet om boka her.

Passer meg ypperlig, tror jeg => avgårdekåre til biblo! (Skriver mer etter jeg har lest!)

23.11.09. Likte boken uten å kunne sette ord på hva det var med handlingen som gjorde at jeg likte den. Klarer heller ikke å verken tenke eller sette ord på hva jeg tror forfatteren har ønsket å formidle med boken. Men jeg likte den - og jeg likte den godt (tåler altså litterære spørsmålstegn, kan til og med kose meg med dem)! Aller best likte jeg side 94 og 95 og den evinnelige strikkingen!

Av og til merker jeg at jeg ergrer meg over folk som ikke varierer ordbruken sin. Her har jeg [likt] ganger flere med vilje - det passet liksom best til denne boken - uten at jeg kan sette ord på hvorfor - noe som igjen passet til deler av min opplevelse med boken!

Handlingen i boka er jo ikke stort å snakke om. Det som gjør dette til en lesefest er språkføringen hvor knapt ett ord er overflødig, samtidig som det er oppfinnsomt og morsomt. I tillegg er det en nerve i boka som går på hovedpersonens troverdighet i fortellingen. Det hun beretter er kanskje ikke helt sant?

Jeg satt også igjen med spørsmålet om hennes fortellinger var helt sanne. Uansett var det vel slik hun hadde oppfattet det og omformet det. En utrolig velskrevet bok!

Jeg tenker at nettopp spørsmålet ved sannheten gjør det så sant. Ensomhetens innvirkning på folk er vel nettopp det at skillene mellom hva som leves og diktes glir sammen, fordi episodene speiles kun av en selv. Jeg synes jeg ser " En-som-het-er Matthea" rundt meg i byen stadig vekk. For meg var denne handlingen MYE å snakke om!

Ja, det er mye å snakke om i forhold til denne boka, men jeg tror kanskje det var mangelen på ytre handling Rune mente. På det indre plan, er det vel nærmest en lærebok i hvordan ensomheten kan virke på et menneske.