Bokelskere.no

Smak tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, med mindre da, naturligvis, man ikke er født med en instinktiv avsky mot alt som pirrer forestillingsevnen, f.eks. metaforer. Det er vel mer et spørsmål om mestring og genuinitet. Jeg mener, kan man ikke like både den nøkterne Hemingway og den svulstige Homer på samme tid? Et rått og kortfattet språk (den kritikerne faller pladask for) blir jo ikke mer enn et "fotballspråk" hvis stilen ikke er gjennomført og dermed føles tilgjort, og en tung bildebruk hvor metaforene hverken treffer eller er oppfinnsomme, ja det fungerer ikke dét heller. Ingenting gleder meg mer enn en vellykket metafor! Og ingenting gjør meg mer forbitret enn en fuktig en.

Det er mulig at "smak" ikke er det mest passende ordet i denne sammenheng. Tro meg, jeg forsøker ikke å konkludere med det evinnelige "smaken er som baken" her.

Bloggeren forsøker å hugge inn i stein hva som er galt med første kapittel i Før jeg brenner ned, for å illustrere hva som er galt med norsk samtidslitteratur generelt. Å være kategorisk kan være på sin plass noen ganger, som når man oppdager mangel på logikk og slurv i en tekst (eks.: legge én arm rundt to personer, ta seg god tid til diverse gjøremål i et overtent hus, o.s.v.). Når det kommer til språklige bilder og metaforer er vi jo inne i skjønnlitteraturens kjerne, noe av det som gjør den mystisk, tvetydig og som gjør at man kan lese en setning på nytt etter ti år og få en ny opplevelse. Kan flammer jamre som store, sårede dyr? Jeg er usikker, men jeg er sikker på at Roar Sørensen ikke kan gi meg noe fasitsvar på akkurat det. Litteratur er ikke mattestykker.

Mestring og genuinitet, ja. Men hvordan skal vi vurdere disse egenskapene? Det er så lett å gjøre narr av metaforer og språklige bilder, for de blir så ofte beskyldt for å være svulstige hvis det ikke er opplagt hva de representerer. Men nettopp derfor bør man være varsom med å avfeie dem som "dårlige" eller "gale".

For øvrig: all ære til bloggeren for å ta språket i litteraturen på alvor.