Bokelskere.no

Ja, Demetrius er en ganske så virrete ung mann. Det ser ut som om han har en tendens til å velge enkleste utvei og følge flokken. Viss andre mener at Hermia er et passende gifte for han, ja, så er hun det! Kanskje Shakespeare lot Demetrius' fortrylling vedvare, siden den unge mannen trolig ville fortsatt sin vaklende og skiftende ferd gjennom livet uten hjelp utenfra. Hvem vet… Men, er uansett enig i det du sier om en ekte lykkelig slutt: tror neppe Helena ville hatt Demetrius om hun hadde visst hvordan det var fatt… Eller?

Jeg er enig med deg i beskrivelsen av Thesevs. Interessant at Shakespeares og Racines versjoner av denne karakteren er såpass like. Thesevs er på mange måter som menn flest; litt snill, litt slem, litt voksen, litt impulsiv, litt følsom, litt ond ;)

Sjekka ut denne beskrivelsen av menn flest med min mann, og fikk svaret mhmmm... Men du har nok et poeng :)

Jeg mener at det er en lykkelig slutt, selv for den forblindede Demetrius og Helena. Helena ønsker jo Demetrius og Demetrius ønsket jo Helena før han ble "forblindet" av Hermia og Egevs ønske om giftemål. At han er svak og omskiftelig kan så være, men jeg synes at det faktum at de to får hverandre til slutt, er et fornuftig valg sett fra et realistisk ståsted. Selv om Shakespeare har en hang til dype romanser, skal vi vel ikke se bort fra at Shakespeare i 1500-tallets ånd synes at et "fornuftsekteskap" mellom Demetrius og Helena er å foretrekke og faktisk kan oppmuntres. Var egentlig Demetrius forblindelse overfor Hermia noe mere høyverdig enn hans Puck-infiserte forblindelse overfor Helena?

Tja, det er jo ganske fornuftlig at Helena og Demetrius får hverandre og sett med datidens øyne kan kanskje dette kalles en lykkelig slutt. Er enig i at Demetrius’ følelser for Hermia absolutt ikke er mer høyverdige enn dem han har for Helena.. Når jeg likevel mener Helena ikke bør være helt fornøyd med utfallet, er det nok fordi jeg setter meg i hennes sted. Jeg ville definitivt ikke vært glad for å vite at min kjære kun var sammen med meg fordi han var under påvirkning av en kjærlighetsurt, uansett hvor fornuftig forbindelsen var. Tror det er bra at Helena ikke vet sannheten... (Likte forøvrig begrepet Puck-infisert - fiffig)

Men kjærligheten er jo blind og gal og irrasjonell, og da er det kanskje ikke så stor forskjell mellom den vanlige typen og den Puck-infiserte (Glitrende, Johan S! Hyggelig å høre fra deg:)).

Titania blir jo vilt forelsket i Bottom med eselhode. Det virker ikke som om hun egentlig legger merke til at han er et misfoster, eselattributtene er bare en naturlig del av ham for henne mens hun er fortryllet. Hun blir vel egentlig bare litt flau når trylleriet oppheves, men noen ganger ser man jo par der den ene parten, om ikke annet, i hvertfall oppfører seg som et esel og man spør seg hva i all verden hun ser i ham eller omvendt.

En annen sak er jo at Titania tar dette så pent og blir venner med Oberon igjen istedet for å bli illsint og ønske hevn. Hun har vel også alver til disposisjon. Men så er dette kanskje enda en side ved kjærligheten da, mye kan tilgis.

Shakespeare viser med andre ord fram mange sider ved både åndelig og kroppslig kjærlighet her.

God poeng; ja en kan bli ganske så gal av kjærligheten, i tillegg til blind og tilgivende… De fleste av oss har vel kysset en frosk eller to ;) Forøvrig er bruken av ulike dyr for å beskrive mennesker interessant. Bottom sier det selv i dette fiffige ordspillet:

I see their knavery: this is to make an ass of me;

Med andre ord; ikke bare ser han ut som et esel (an ass), i tillegg føler han at vennene dummer han ut. Og; det er vel ikke bare han det blir gjort narr av i dette stykket..