Bokelskere.no

Mannen har helt rett i at de færreste av oss har en så god språkbeherskelse som vi burde ha. Språklig fornyelse er viktig, men den bør tuftes på en svært god beherskelse av gjeldende normer og regler.

Skylden? Den må vi nok dele. Ingen er i dag villige til å bruke den tiden som trengs for å utvikle godt språk, verken i skolen, på landets avisdesker eller i forlagene. Det anses som litt latterlig å henge seg opp i språklige feil i hverdagen, boliger i skjede og lamme lår er noe en forventes å bære over med i stillhet.

For de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster. Så lenge språket ikke er en direkte hindring for forståelsen, fokuserer vi på innhold. Jeg syns faktisk det er helt i orden. Jeg opplever det som et mye større problem at så mange romaner ikke handler om noe, enn at så få forfattere kan brilljere med språket.

Selv har jeg store planer om å skaffe meg et briljant språk. Om en ti års tid eller så. I mellomtiden skal jeg klare meg med mitt helt adekvate mens jeg skaffer meg uovertruffen komposisjonskompetanse, utvikler geniale plot og skriver om morsome, viktige ting. First things first.

Når jeg leste innlegget ditt kom jeg på det fantastiske ordet skjedekollisjon, som ikke en ungdom under 25 +/- drar på øyelokket av, haha. Særskriving er en sak jeg har skrevet om i en annen tråd så jeg gidder ikke ta det opp igjen, men ser at det er blitt et utbredt fenomen. Fokus på språk er selvfølgelig viktig. Det er supert at noen tar dette på alvor, for jeg har stor respekt for dem som kan dette til fingerspissene.

Nå lo jeg godt og lenge! Det hørtes ut som en flott omskriving av "flatbanker". Lurer på om jeg kan bruke den på byen? "Beklager, jeg er ikke interessert. Jeg liker skjedekollisjoner, jeg."

GuroS sier: "For de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster."

Jeg vet ikke hva som gjelder for de fleste av oss. Men for meg stemmer ikke dette. Jeg er en av dem som kan få fysiske reaksjoner på godt språk. Jeg kan få gåsehud, høyere puls og blanke øyne av en tekst som er så briljant at jeg må lese den om igjen. Noen ganger slår det meg:"Ah, så perfekt! Så presist! Så mindboggingly gjennomborende vakkert!!!"

Jeg kan bli distrahert av elendig språk i nyhetene, men jeg følger med allikevel, fordi innholdet er viktigst. En roman med elendig språk vil jeg lettere legge fra meg.

Ok, så vi er forskjellige. Det er smak og behag. Noen liker Dali og noen liker Tidemann.

Roar Sørensen er sannsynligvis noe helt for seg selv. Til meg og mine meninger hever folk øyenbrynene iblant. GuroS skriver hjertebank på meg av og til. Hun er flink, det er langt mellom sånne som henne.

Kanskje de fleste ikke er så opptatt av godt språk som meg. Med de fleste, mener jeg da nordmenn og andre som forholder seg til norsk litteratur.

Men det som virkelig gjelder, det er penger. ...som på alle andre områder i kulturlivet, og i livet forøvrig. Gode intensjoner, estetiske visjoner, harmoni og nyskapning; jaja, fint det, bare det betaler seg! I lengden er det jo slik?

Hvis det stemmer det GuroS påstår, at "for de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster", så vil markedskreftene utrydde alle tilløp til utvikling av briljant språk og uovertruffen komposisjonskompetanse ganske snart.

For hvorfor gi 110% når du kan tjene like mye på å levere 80%?

Som om jeg skulle skrevet det selv Nelvik! Jeg har skrevet et innlegg i en annen tråd om forfallet i det norske språket, om hvordan en god historie kan falle gjennom, hvordan avisreportasjers innhold kommer i bakgrunnen, nettopp fordi språket er så dårlig. For når man nærmest sitter med rødblyanten så klarer ikke tankene å konsentrere seg om innholdet. Og nettopp derfor mener jeg at forlagene bør bli mer bevisste på sin rolle og påse at det de gir ut blir ikledd en bedre språklig drakt.

Hvorfor? Fordi det er mye morsommere. For forfattere og redaktører, i alle fall. For forlagssjefene lønner det seg desverre ikke i det hele tatt. Hadde det det gjort, hadde det neppe vært så enkelt å plukke fra hverandre språket i en bejublet roman.

Vel.. Jeg er absolutt enig med deg i at de færreste av oss behersker språket godt nok. Selv om jeg er en erfaren leser, må jeg innrømme at jeg ikke alltid er like god til å formulere meg skriftlig (heldigvis er jeg ikke forfatter!). Samstemmer også i at det er irriterende å lese bøker fulle av ortografiske eller grammatiske feil – slike bøker legger jeg rett og slett fra meg.

Som alltid har jeg et ”men” å komme med… Hva er egentlig et ”briljant” språk? For meg kan det være så mangt. Enkelte ganger kan jeg begeistres over å lese verker av store mestere som Ibsen eller Shakespeare – de hadde et helt utrolig ordforråd og visste å utnytte dette. Andre ganger lar jeg meg gripe av folk som Jon Fosse – hans enkle, men samtidig rytmiske og effektfulle språk er en glede å lese.

I tillegg: Når du sier at språk har lite fokus i skolen i dag, sier min erfaring at du tar du feil. Jeg er lærer og er det en ting vi terper på, så er det språk. Elevene får hjelp både når det gjelder deres muntlige og deres skriftlige uttrykksform. Håper vårt nitidige arbeid bærer frukter, en kan alltids håpe…

Et briljant språk er vel et som kan tilpasses innhold og komposisjon og skape den effekten man ønsker? Sånn sett kan brudd på språknormer også være briljant - hvis det er en mening med det.

Og jeg er også lærer. Jeg opplever at vi har stort fokus på leseferdighet, men at elevene ikke forventes å skulle lære mer enn det aller mest grunnleggende i forhold til egen språkproduksjon. Elevene får hjelp, ja, men det kreves jo ikke svært god språkkompetanse for å bestålærerskolen, så mange elever har ikke kompetente veiledere. Elevene leser mye, ja, men lite av det de leser er språklig veldig bra. Det er et mål at elevene skal fungere språklig, ikke at de skal briljere. Som sagt, jeg syns det er en helt grei prioritering - selv om jeg skulle ønske det fantes en linje på videregående for elever som ønsker ordentlig språklig fordypning.

Jeg er enig i at briljant språk kan være så mangt. Som nevnt synes jeg både Jon Fosse og Henrik Ibsen er språklige mestere, hver på sin måte. Er også enig i at det tilsynelatende kreves for lite av lærerstudentenes språkkompetanse, men min erfaring er at de norsk-/engelsklærerne jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med holder et høyt nivå. De brenner for faget - og språket - sitt.

På ungdomsskolen jeg har jobbet de siste 11 årene har vi mye fokus på språk. Elevene skal hele tiden ha noe å strekke seg mot, både når det gjelder grammatikk, sjanger, språklige virkemidler, ortografi, syntaks… You name it. For hver tekst han/hun skriver får eleven et eget evalueringsark. Der blir det beskrevet hva eleven er god på og hvor utfordringene ligger. Eleven får også vite hva som kreves for å nå et høyere nivå, for eksempel innen sjangeren han/hun har benyttet seg av. Selvsagt blir ikke alle gode skrivere, på samme måte som alle ikke blir gode i matematikk. Målet må heller være å inspirere alle til å bli så gode som mulig og selvsagt prøve å fange opp dem med spesielt talent, for så å kultivere det på best mulig måte.

Til slutt: støtter ideen om et videregående studieprogram for språklig fordypning!