Bokelskere.no

Enig i at Pukk selvfølgelig stjeler mye av showet. Han er som du sier den som driver mye av handlingen framover og står for mye av komikken, jeg hadde litt problemer med å skjønne Pukk helt jeg, sjø. Han er jo hos Shakespeare en vennlig alv som riktignok er rampete, men som vil vel. Blant elizabethanske tilskuere var det vel en del som faktisk trodde på alver, og ikke bare på at alvene var utelukkende gode vesener heller, så det gjorde kanskje karakteren enda mer spennende.

Det er ingenting slaveaktig hos Pukk. Han gjør riktignok som han får beskjed om av Oberon, men å trylle eselhode på Bottom er hans helt egne idé. Ariel er en mye tristere alv som lengter etter friheten. Selv om han etter hvert hevder seg overfor Prospero, er han maktesløs helt til slutten av stykket. Det er jo kanskje noen fellestrekk ved Tempest og A Midsummer. Begge handler mer eller mindre om forholdet mellom virkelighet og drøm eller fantasi. Hva er virkelighet og hva er drøm og kan vi egentlig til en hver tid være helt sikre på hva som er hva? For å si det med Prospero: ”We are such stuff as dreams are made on, and our little life is rounded with a sleep”.

At Shakespeare lar eventyret i skogen, eller drømmen ende godt, kan kanskje tyde på at han mener menneskene trenger drømmer eller at livet bare er en drøm og så dør vi? Drømmer kan menneskene få i teateret blant annet, og når mesteren igjen bruker play-within-play-teknikken og lar publikum i The Globe betrakte publikumet på scenen, oppnår han igjen å lede oppmerksomheten mot teaterets vesen. Det er jo ellers kostelig at historien om Pyramus og Thisbe framføres som en ”bedrøvelig komedie”. Det er jo med på å sette alt det som skjer på scenen i perspektiv for tilskuerne.

(Takk for skryt :) Jeg strevde så fælt med å få handlingssammendraget kortere. Prøver jo å lære elevene mine å gjøre det kort, men her fikk jeg erfare at det noen ganger er lettere sagt enn gjort! Nyttig!)

For en tid tilbake så jeg en studentoppsetning av En midtsommernatts drøm (en av mine tidligere elever spilte Helena) og jeg må innrømme at det jeg virkelig satt tilbake med etter opplevelsen var Puck og hans fandenivoldskhet. Måten karakteren påvirket og narret de stakkars menneskene som hadde forvillet seg inn i skogen var kostelig å observere. Puck framsto som en liten virvelvind som vekselvis gjorde spillopper eller prøvde å ordne opp…

Det er spennende å se på forskjellene mellom Ariel og Puck. Ariel er en skikkelse i alle fall jeg synes synd på, til tross for at han har mange av de evnene også Puck innehar. Det kan ikke ha vært lett å være i tjeneste (fangenskap) hos en herre som Prospero i så mange år. Prosperos krav var ofte både ondsinnede og utspekulerte, og Ariel var mot sin vilje nødt til å lystre hans minste vink. Puck, derimot, er en lystig liten kar som tar ganske lett på oppgavene Oberon gir han og gjennomførelsen av disse… Menneskene er for han brikker i et spill han kan forlyste seg med, mens det ser ut til at Ariel har mer medfølelse med dem. Tror i grunn Puck er en karakter mer eller mindre uten moral, hans mål er å ha det morsomt selv om det kan gå på bekostning av andre.

Jeg synes det du sier om drømmer er interessant. Det er ingen tvil om at vi mennesker har behov for å drømme oss bort fra hverdagen i blant, tenk bare på hvor mange som drømmer seg bort med bøker, filmer, tv, spill eller musikk… Det er også spennende å tenke på hva som i dette stykket er drøm og hva som er virkelighet. Om vi ser på Pucks avslutningsord:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,

Enkelte Shakespeare-tolkere hevder at ”these visions” kan sikte til den drømmeaktige tilstanden menneskene i skogen befant seg i, andre mener at visjonene kan sikte til skuespillerne som nettopp har framført sitt stykke på bryllupsfesten. Uansett; det er vanskelig å skille drøm fra virkelighet her..

Skjønner godt det å ha vansker med å begrense seg, jeg har en lei tendens til å få orddiaré når jeg prøver å forklare hva jeg mener…

Begynte å tenke litt mer på Demetrius jeg... I utgangspunktet var jo han interessert i Helena, men da Egevs ville at han og Hermia skulle gifte seg, var han jo veldig med på det. Grunnen til at ting går opp så pent på slutten, er at Demetrius fortsatt er påvirket av kjærlighetsurt... Er det da, prinsipielt sett, en happy ending? Bare problematiserer litt her jeg, men det er da på en måte litt "juks"?

Det var også interessant å lese Shakespeares framstilling av Thesevs før han møtte Fedra. Synes egentlig denne Thesevs henger godt sammen med Racines. Han er en smule voldelig manne-mann som har røvet amasone-dronningen Hippolyta, men forsåvidt rettskaffen som hertug i Athen. Han er impulsiv når han godkjenner Lysander og Hermias ekteskap akkurat som han er impulsiv når han dømmer Hippolytos i Fedra. Han framstilles med menneskelige følelser når han omtenksomt oppfordrer hoffet til å behandle Bottom og skuespillerne pent og i sin sorg i Fedra.

Ja, Demetrius er en ganske så virrete ung mann. Det ser ut som om han har en tendens til å velge enkleste utvei og følge flokken. Viss andre mener at Hermia er et passende gifte for han, ja, så er hun det! Kanskje Shakespeare lot Demetrius' fortrylling vedvare, siden den unge mannen trolig ville fortsatt sin vaklende og skiftende ferd gjennom livet uten hjelp utenfra. Hvem vet… Men, er uansett enig i det du sier om en ekte lykkelig slutt: tror neppe Helena ville hatt Demetrius om hun hadde visst hvordan det var fatt… Eller?

Jeg er enig med deg i beskrivelsen av Thesevs. Interessant at Shakespeares og Racines versjoner av denne karakteren er såpass like. Thesevs er på mange måter som menn flest; litt snill, litt slem, litt voksen, litt impulsiv, litt følsom, litt ond ;)

Sjekka ut denne beskrivelsen av menn flest med min mann, og fikk svaret mhmmm... Men du har nok et poeng :)

Jeg mener at det er en lykkelig slutt, selv for den forblindede Demetrius og Helena. Helena ønsker jo Demetrius og Demetrius ønsket jo Helena før han ble "forblindet" av Hermia og Egevs ønske om giftemål. At han er svak og omskiftelig kan så være, men jeg synes at det faktum at de to får hverandre til slutt, er et fornuftig valg sett fra et realistisk ståsted. Selv om Shakespeare har en hang til dype romanser, skal vi vel ikke se bort fra at Shakespeare i 1500-tallets ånd synes at et "fornuftsekteskap" mellom Demetrius og Helena er å foretrekke og faktisk kan oppmuntres. Var egentlig Demetrius forblindelse overfor Hermia noe mere høyverdig enn hans Puck-infiserte forblindelse overfor Helena?

Tja, det er jo ganske fornuftlig at Helena og Demetrius får hverandre og sett med datidens øyne kan kanskje dette kalles en lykkelig slutt. Er enig i at Demetrius’ følelser for Hermia absolutt ikke er mer høyverdige enn dem han har for Helena.. Når jeg likevel mener Helena ikke bør være helt fornøyd med utfallet, er det nok fordi jeg setter meg i hennes sted. Jeg ville definitivt ikke vært glad for å vite at min kjære kun var sammen med meg fordi han var under påvirkning av en kjærlighetsurt, uansett hvor fornuftig forbindelsen var. Tror det er bra at Helena ikke vet sannheten... (Likte forøvrig begrepet Puck-infisert - fiffig)

Men kjærligheten er jo blind og gal og irrasjonell, og da er det kanskje ikke så stor forskjell mellom den vanlige typen og den Puck-infiserte (Glitrende, Johan S! Hyggelig å høre fra deg:)).

Titania blir jo vilt forelsket i Bottom med eselhode. Det virker ikke som om hun egentlig legger merke til at han er et misfoster, eselattributtene er bare en naturlig del av ham for henne mens hun er fortryllet. Hun blir vel egentlig bare litt flau når trylleriet oppheves, men noen ganger ser man jo par der den ene parten, om ikke annet, i hvertfall oppfører seg som et esel og man spør seg hva i all verden hun ser i ham eller omvendt.

En annen sak er jo at Titania tar dette så pent og blir venner med Oberon igjen istedet for å bli illsint og ønske hevn. Hun har vel også alver til disposisjon. Men så er dette kanskje enda en side ved kjærligheten da, mye kan tilgis.

Shakespeare viser med andre ord fram mange sider ved både åndelig og kroppslig kjærlighet her.

God poeng; ja en kan bli ganske så gal av kjærligheten, i tillegg til blind og tilgivende… De fleste av oss har vel kysset en frosk eller to ;) Forøvrig er bruken av ulike dyr for å beskrive mennesker interessant. Bottom sier det selv i dette fiffige ordspillet:

I see their knavery: this is to make an ass of me;

Med andre ord; ikke bare ser han ut som et esel (an ass), i tillegg føler han at vennene dummer han ut. Og; det er vel ikke bare han det blir gjort narr av i dette stykket..