Bokelskere.no

Jeg tror nesten ikke det jeg leser på den bloggen og jeg vet ikke om jeg tør å skrive noe heller for innlegget mitt er sikkert fullt av ulike feil. Men nå er jeg så gammel at jeg tar sjansen hehe. Det første som forundrer meg er at Sørensen ikke har lest boka til Heivoll. Den kan nesten se ut som om han tror det er en kriminalroman,hm.
Det andre jeg reagerer på er harseleringen med ord og vendinger som er brukt i boka. Eks. når Heivoll beskriver lydene i brannen og at det ligner lyden av et såret dyr. Jeg husker veldig godt når jeg las det og synest det var en god sammeligning. Dyr har mange nifse og rare lyder når det er i nød på en eller annen måte.

Skal ikke skrive så mye mer men jeg er glad jeg ikke er så opptatt av språket at det ødelegger for hva forfatteren vil fortelle. Jeg er sikker på at hvis du satte flere forfattere under lupen vil de sikker finn mange som har "dårlig språk" ja, da er vi mange som burde få pengene tilbake i følge Sørensen. Det er vel ingen som har et perfekt språk i sine bøker

For meg er innholdet i ei bok det viktigste, språket skal være forståelig og selvfølgelig betyr språket mye for helheten. Men om setningene er lange gjør det ingenting, det er Dostojevskij helt enig med meg i.

Jeg reagerte også på kritikken av metaforer og språklige bilder brukt i litteraturen. Dette mener jeg dreier seg om smak og er noe som kan diskuteres. Språklige bilder kan ikke være "feil", men man kan ha ulike oppfatninger om hvor treffende de er.

Han har forøvrig mange gode poenger, men han forsøker å skyte absolutt alt og alle ned i sitt frontalangrep mot Heivoll. Dermed undergraver han sine egne argumenter gjennom overdrivelser og uvesentligheter. Synd!

Smak tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, med mindre da, naturligvis, man ikke er født med en instinktiv avsky mot alt som pirrer forestillingsevnen, f.eks. metaforer. Det er vel mer et spørsmål om mestring og genuinitet. Jeg mener, kan man ikke like både den nøkterne Hemingway og den svulstige Homer på samme tid? Et rått og kortfattet språk (den kritikerne faller pladask for) blir jo ikke mer enn et "fotballspråk" hvis stilen ikke er gjennomført og dermed føles tilgjort, og en tung bildebruk hvor metaforene hverken treffer eller er oppfinnsomme, ja det fungerer ikke dét heller. Ingenting gleder meg mer enn en vellykket metafor! Og ingenting gjør meg mer forbitret enn en fuktig en.

Det er mulig at "smak" ikke er det mest passende ordet i denne sammenheng. Tro meg, jeg forsøker ikke å konkludere med det evinnelige "smaken er som baken" her.

Bloggeren forsøker å hugge inn i stein hva som er galt med første kapittel i Før jeg brenner ned, for å illustrere hva som er galt med norsk samtidslitteratur generelt. Å være kategorisk kan være på sin plass noen ganger, som når man oppdager mangel på logikk og slurv i en tekst (eks.: legge én arm rundt to personer, ta seg god tid til diverse gjøremål i et overtent hus, o.s.v.). Når det kommer til språklige bilder og metaforer er vi jo inne i skjønnlitteraturens kjerne, noe av det som gjør den mystisk, tvetydig og som gjør at man kan lese en setning på nytt etter ti år og få en ny opplevelse. Kan flammer jamre som store, sårede dyr? Jeg er usikker, men jeg er sikker på at Roar Sørensen ikke kan gi meg noe fasitsvar på akkurat det. Litteratur er ikke mattestykker.

Mestring og genuinitet, ja. Men hvordan skal vi vurdere disse egenskapene? Det er så lett å gjøre narr av metaforer og språklige bilder, for de blir så ofte beskyldt for å være svulstige hvis det ikke er opplagt hva de representerer. Men nettopp derfor bør man være varsom med å avfeie dem som "dårlige" eller "gale".

For øvrig: all ære til bloggeren for å ta språket i litteraturen på alvor.

Jeg er enig.
Han har noen gode poenger, men de blir nesten borte fordi kritikken blir dratt for langt.

Språklige bilder kan vurderes subjektivt, og kan så absolutt bli en "smak og behag-sak".
Når kritikken utarter seg til slike sterke angrep blir det altfor mye. Da stritter iallfall mine pigger med en gang.
Og det er derfor jeg mistenker RS for å ha en egen privat agenda med sin harde og nådeløse kritikk av norske forfattere, og her av Heivoll i særdeleshet.

Nei, jeg tror du har rett i at det ikke er noen som har et helt perfekt språk i bøkene sine. Det er noe som heter kunstnerisk frihet, og dette betyr at mye kan skrives på mange forskjellige måter.
Det viktigste er vel å skrive slik at folk forstår det som blir skrevet, - eller?

Roar Sørensen er oversetter, og det kan godt hende at han er en knakende god oversetter også. Etter hans knusende kritikk av andre å dømme, må han nærmest være en perfekt og uovervinnelig skribent! Da er det fint for oss bokelskere hvis han kan holde seg til det yrket.

Han sier at han har skrevet 2 bøker (tror jeg det var), og jeg fant ut at den ene er "Magellans kors". To av bokelskerne her har lest og kommentert boka (etter hva jeg kan se), den ene negativt (lite troverdig), den andre positivt (troverdig). Det kan jo bli interessant å ta i bruk analytikerdelen av hjernen, - og lese boka hans med argusøyne, lupe og rødblyant. Her kan vi fritt analysere teksten så mye vi vil, antagelig... - Og dermed får han sikkert den reklamen for boka si som han muligens er ute etter...

Jeg er så enig, rart ikke hans forfatterskap er mer kjent for han vet jo hvordan en bok skal skrives. Det må jo nevnes at Torgrim Eggen er enig i det meste Sørensen sier. At han som en anerkjent forfatter detter ned på et slikt nivå skuffer meg.
Greit med kritikk av både det ene og det andre i en bok, men å skrive så mye useriøst ( i mine øyne) og henge ut Heivolls forfatterskap på den måten med de karikastikkene, nei det synest jeg var for dumt.

I det minste burde han ha lest boka for å finne ut hva det er Heivoll skriver om.

Ja, man kan lure litt på det... - Jeg har aldri lagt merke til fyren før...
Jeg får en følelse av at dette blir en måte å opphøye seg selv på ved å trampe mest mulig på andre...
Han har tydeligvis en gjeng der i bloggen som liker å være både litt uenig og enig (men mest enig etter hva jeg kan se), slik at det kan bli en slags diskusjon av det (jeg må med skam bekjenne at jeg heller ikke kjenner Torgrim Eggen).
- Og han sier jo selv at han bare har lest (les: analysert og dissekert) det første kapitlet i boka til Heivoll. Selv har jeg ikke lest den boka, så jeg kan ikke si noe om den.

Jeg synes Torgrim Eggen skriver utrolig bra og boka Jern er en av mine favoritter dette året. Eggen har et godt og "riktig" språk, ut i fra mine begreper.

Sørensen framstår for meg som en som er veldig opptatt av ortografi og grammatikk og han setter dette langt foran formidlingsevne og innhold. Jeg ønsker meg ikke forfattere som kun er kreative fortellere, da mister jeg totalt interessen fordi rødblyanten overtar for innlevelsen. Det samme skjer når jeg leser aviser som tydeliggjør et dårlig språk hos journalisten; jeg mister interessen for innholdet.

Så dersom Sørensen ønsker å synliggjøre "ødeleggelsen" av språket vårt så er jeg langt på vei enig med han (jmf tråden om sammensatte ord tidligere), men jeg synes han er vel røff mot Heivoll. Det kan skyldes at jeg ikke har sans for personangrep, - for dette går utover det som er konstruktiv kritikk.

Dette er jeg enig med deg i.
Jeg forventer også en evne til å kunne skrive "riktig norsk" av forfattere og andre som skriver for å bli lest av noen (oss som liker å lese).
Det er klart at noen gode poeng har den godeste RS. Og alle som skriver noe må regne med å få kritikk. Akkurat som alle som stikker nesa si fram og mener noe, må regne med å få motbør. Men den måten han herjer med alle "feilene" han finner, blir nærmest ondskapsfull harselering, - ja, for meg føles det nesten som det noen ganger kan tippe over i ironi...