Bokelskere.no

Vi har diskutert hva som er god litteratur, ikke god litteratur og vi har også vært innom "språket". Her har jeg funnet en interessant tråd om emnet. Etter å lest dette tør jeg snart ikke skrive innlegg noe sted lenger...

Heivoll og Knausgård er en av dem som virkelig har fått på pukkelen for språket sitt av forfatter og oversetter Roar Sørensen. Jeg er enig med Sørensen i flere ting, ikke minst når det gjelder "smør på flesk"-beskrivelser og det at metaforer er hinsides all virkelighet. Feil tegnsetting og bruk av lange setninger er også noe av det jeg kan reagere på. Men skal det være slik at forfattere med gode historier skal utelukkes fordi de ikke skriver grammatisk riktig, - eller er det korrekturlesernes kvalitet det skorter på?

Les og døm selv, kanskje kan vi få en diskusjon i dette fora også?

<http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2010/10/25/so-you-think-you-can-write/>

For et slakt! Roar Sørensen svinger sabelen over "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll, så blodet spruter. Det er nesten ingenting igjen av kapittel 1 etter at Roar har vært der. Jeg har lest det, og tørker meg i fjeset:

Jeg er enig i nesten all kritikken hans i det omtalte innlegget. Kritikken dreier seg om semantisk svikt. «I det samme la Odd Syvertsen en arm rundt både Olav og Johanna …» Det må ha vært en ekstremt lang arm, med mindre han la armen rundt halsen på dem.

Den dreier seg også om litterære virkemidler som ikke virker (gjentakelser som bare blir irriterende), ideomatiske feilsteg ("Det svimlet for øynene"), og om lite troverdige hendelser. F.eks. er huset overtent, men damen spaserer inn, opp trappa til 2. etasje, plukker opp 3000 kroner, sitter en liten stund på senga og gjør seg noen tanker før hun tasser ned igjen, mens flammene slår ut ruter og bryter opp gjennom gulvet.

At Heivoll sine flammer "slikket og jamret som et stort, såret dyr" plager ikke meg så mye. Flammer slikker, det er stille. En stor ild kan buldre, drønne, og kanskje jamre om man vil. Men slikke og jamre hører ikke sammen da. Noe der blir feil for meg. Jeg syns bildet er dårlig, men det er smak og behag, slik noen liker Lily Allen, og noen liker Arvo Pärt. At damen slo låret mot armlenet på stolen er heller ikke så nøye. Kanskje hun bare var en meter høy.

Hilde S H spør om forfattere med gode historier skal utelukkes fordi de ikke skriver grammatisk riktig. Jeg syns ikke det, men jeg syns det er fint at noen viser oss hva de syns er dårlig, og gir oss en åpning til diskusjon og utvikling.

Rimi-taco og blå farris dekker mine behov av og til.

Men iblant trenger jeg også en femretter. Et måltid med uvanlig perfekte råvarer som er omhyggelig tilberedt, nøyaktig tilpasset krydring, med de eneste riktige urtene til, og med følge av viner som er møysommelig utvalgt og sjarmerende presentert for meg. En kokk er ikke alltid det samme som en kokk.

Helt enig ad det å ikke utelukke og stenge for kreativitet, men lurer av og til på hvor korrekturleserne er? Deres jobb er vel mer enn å rette "ord for ord"?

Metaforen med mat hadde jeg sansen for, men merker at jeg med årene er blitt bedre "vant" og da blir "pylsa med alt" ikke helt det samme lenger...

Er helt enig med sammenligningen din med mat. Det er greit å spise seg mett på hverdagskost, men det er gourmetmaten en husker, som skaper en god sanselig opplevelse, som er høydaren i årets ellers gjennomsnittsmat. Det betyr ikke at en bør spise den slags fin kost hver dag, og heller ikke hver uke.

For litteratur blir det en annen sak. Har man gode bøker så leser en disse. Pris spiller heller ikke noen rolle her. God litteratur er nødvendigvis ikke dyrere enn andre (i prinsippet kan det være helt gratis), i motsetning til mat. En behøver heller ikke være noen kjenner for å sette pris på god mat. Godt språk i litteratur derimot, må en etterhvert lære seg å se og sette pris på, tror jeg. For å oppsummerer vil jeg si at både mat og litteratur kommer i forskjellig kvalitet, men smakssansen er mer primær og enklere å tilfredstille, krever forholdsvis god økonomi mer enn kunnskap for å avansere. I motsetning til litteratursans som er økonomisk uavhengig, mer interessebasert og er knyttet til intellektet.

Mannen har helt rett i at de færreste av oss har en så god språkbeherskelse som vi burde ha. Språklig fornyelse er viktig, men den bør tuftes på en svært god beherskelse av gjeldende normer og regler.

Skylden? Den må vi nok dele. Ingen er i dag villige til å bruke den tiden som trengs for å utvikle godt språk, verken i skolen, på landets avisdesker eller i forlagene. Det anses som litt latterlig å henge seg opp i språklige feil i hverdagen, boliger i skjede og lamme lår er noe en forventes å bære over med i stillhet.

For de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster. Så lenge språket ikke er en direkte hindring for forståelsen, fokuserer vi på innhold. Jeg syns faktisk det er helt i orden. Jeg opplever det som et mye større problem at så mange romaner ikke handler om noe, enn at så få forfattere kan brilljere med språket.

Selv har jeg store planer om å skaffe meg et briljant språk. Om en ti års tid eller så. I mellomtiden skal jeg klare meg med mitt helt adekvate mens jeg skaffer meg uovertruffen komposisjonskompetanse, utvikler geniale plot og skriver om morsome, viktige ting. First things first.

Når jeg leste innlegget ditt kom jeg på det fantastiske ordet skjedekollisjon, som ikke en ungdom under 25 +/- drar på øyelokket av, haha. Særskriving er en sak jeg har skrevet om i en annen tråd så jeg gidder ikke ta det opp igjen, men ser at det er blitt et utbredt fenomen. Fokus på språk er selvfølgelig viktig. Det er supert at noen tar dette på alvor, for jeg har stor respekt for dem som kan dette til fingerspissene.

Nå lo jeg godt og lenge! Det hørtes ut som en flott omskriving av "flatbanker". Lurer på om jeg kan bruke den på byen? "Beklager, jeg er ikke interessert. Jeg liker skjedekollisjoner, jeg."

GuroS sier: "For de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster."

Jeg vet ikke hva som gjelder for de fleste av oss. Men for meg stemmer ikke dette. Jeg er en av dem som kan få fysiske reaksjoner på godt språk. Jeg kan få gåsehud, høyere puls og blanke øyne av en tekst som er så briljant at jeg må lese den om igjen. Noen ganger slår det meg:"Ah, så perfekt! Så presist! Så mindboggingly gjennomborende vakkert!!!"

Jeg kan bli distrahert av elendig språk i nyhetene, men jeg følger med allikevel, fordi innholdet er viktigst. En roman med elendig språk vil jeg lettere legge fra meg.

Ok, så vi er forskjellige. Det er smak og behag. Noen liker Dali og noen liker Tidemann.

Roar Sørensen er sannsynligvis noe helt for seg selv. Til meg og mine meninger hever folk øyenbrynene iblant. GuroS skriver hjertebank på meg av og til. Hun er flink, det er langt mellom sånne som henne.

Kanskje de fleste ikke er så opptatt av godt språk som meg. Med de fleste, mener jeg da nordmenn og andre som forholder seg til norsk litteratur.

Men det som virkelig gjelder, det er penger. ...som på alle andre områder i kulturlivet, og i livet forøvrig. Gode intensjoner, estetiske visjoner, harmoni og nyskapning; jaja, fint det, bare det betaler seg! I lengden er det jo slik?

Hvis det stemmer det GuroS påstår, at "for de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster", så vil markedskreftene utrydde alle tilløp til utvikling av briljant språk og uovertruffen komposisjonskompetanse ganske snart.

For hvorfor gi 110% når du kan tjene like mye på å levere 80%?

Som om jeg skulle skrevet det selv Nelvik! Jeg har skrevet et innlegg i en annen tråd om forfallet i det norske språket, om hvordan en god historie kan falle gjennom, hvordan avisreportasjers innhold kommer i bakgrunnen, nettopp fordi språket er så dårlig. For når man nærmest sitter med rødblyanten så klarer ikke tankene å konsentrere seg om innholdet. Og nettopp derfor mener jeg at forlagene bør bli mer bevisste på sin rolle og påse at det de gir ut blir ikledd en bedre språklig drakt.

Hvorfor? Fordi det er mye morsommere. For forfattere og redaktører, i alle fall. For forlagssjefene lønner det seg desverre ikke i det hele tatt. Hadde det det gjort, hadde det neppe vært så enkelt å plukke fra hverandre språket i en bejublet roman.

Vel.. Jeg er absolutt enig med deg i at de færreste av oss behersker språket godt nok. Selv om jeg er en erfaren leser, må jeg innrømme at jeg ikke alltid er like god til å formulere meg skriftlig (heldigvis er jeg ikke forfatter!). Samstemmer også i at det er irriterende å lese bøker fulle av ortografiske eller grammatiske feil – slike bøker legger jeg rett og slett fra meg.

Som alltid har jeg et ”men” å komme med… Hva er egentlig et ”briljant” språk? For meg kan det være så mangt. Enkelte ganger kan jeg begeistres over å lese verker av store mestere som Ibsen eller Shakespeare – de hadde et helt utrolig ordforråd og visste å utnytte dette. Andre ganger lar jeg meg gripe av folk som Jon Fosse – hans enkle, men samtidig rytmiske og effektfulle språk er en glede å lese.

I tillegg: Når du sier at språk har lite fokus i skolen i dag, sier min erfaring at du tar du feil. Jeg er lærer og er det en ting vi terper på, så er det språk. Elevene får hjelp både når det gjelder deres muntlige og deres skriftlige uttrykksform. Håper vårt nitidige arbeid bærer frukter, en kan alltids håpe…

Et briljant språk er vel et som kan tilpasses innhold og komposisjon og skape den effekten man ønsker? Sånn sett kan brudd på språknormer også være briljant - hvis det er en mening med det.

Og jeg er også lærer. Jeg opplever at vi har stort fokus på leseferdighet, men at elevene ikke forventes å skulle lære mer enn det aller mest grunnleggende i forhold til egen språkproduksjon. Elevene får hjelp, ja, men det kreves jo ikke svært god språkkompetanse for å bestålærerskolen, så mange elever har ikke kompetente veiledere. Elevene leser mye, ja, men lite av det de leser er språklig veldig bra. Det er et mål at elevene skal fungere språklig, ikke at de skal briljere. Som sagt, jeg syns det er en helt grei prioritering - selv om jeg skulle ønske det fantes en linje på videregående for elever som ønsker ordentlig språklig fordypning.

Jeg er enig i at briljant språk kan være så mangt. Som nevnt synes jeg både Jon Fosse og Henrik Ibsen er språklige mestere, hver på sin måte. Er også enig i at det tilsynelatende kreves for lite av lærerstudentenes språkkompetanse, men min erfaring er at de norsk-/engelsklærerne jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med holder et høyt nivå. De brenner for faget - og språket - sitt.

På ungdomsskolen jeg har jobbet de siste 11 årene har vi mye fokus på språk. Elevene skal hele tiden ha noe å strekke seg mot, både når det gjelder grammatikk, sjanger, språklige virkemidler, ortografi, syntaks… You name it. For hver tekst han/hun skriver får eleven et eget evalueringsark. Der blir det beskrevet hva eleven er god på og hvor utfordringene ligger. Eleven får også vite hva som kreves for å nå et høyere nivå, for eksempel innen sjangeren han/hun har benyttet seg av. Selvsagt blir ikke alle gode skrivere, på samme måte som alle ikke blir gode i matematikk. Målet må heller være å inspirere alle til å bli så gode som mulig og selvsagt prøve å fange opp dem med spesielt talent, for så å kultivere det på best mulig måte.

Til slutt: støtter ideen om et videregående studieprogram for språklig fordypning!

Roar Sørensen har gjort den jobben forfatterne skulle ha gjort FØR de ga ut sine bøker - gått igjennom tekstens med et årvåkent språkblikk! Det handler om å luke ut unødvendige ord, adjektiver og klisjeer, kontrollere bruken av metaforer, ortografi, gramatikk osv.

Selvfølgelig er språket avgjørende. Det er det som bærer forfatterens budskap. Det er språket som skaper mening, nyanser, dybde. Et godt språk treffer leserens hjerte og hjerne. Et dårlig språk kan ødelegge den beste historie.

Det er forstemmende at forfattere har et så lite bevisst forhold til sitt språk. Og enda mer forstemmende at de høster ære, berømmelse og litterære priser for sine uferdige arbeider.

"Det er forstemmende at forfattere har et så lite bevisst forhold til sitt språk. Og enda mer forstemmende at de høster ære, berømmelse og litterære priser for sine uferdige arbeider"

Er det noen bestemte forfattere du tenker på?

Akkurat nå tenkte jeg på Gaute Heivoll, som Sørensen tar for seg. Jeg vet jeg var upresis, Heivoll er innstilt til Brageprisen (har ikke fått den) :-)

Nå har jeg akkurat vært inne på siden din og sjekket; det ser ikke ut til at du har lest noen av Heivolls bøker. Hvordan kan du da bruke han som eksempel? Jeg likte faktisk språket hans i Før jeg brenner ned; språket og handlingen har gjort hans høstutgivelse til en av mine favoritter.

Jeg ser at diskusjonen går videre her. Nå sitter jeg i utlandet for tida, og får ikke tatt for meg Heivoll, som jeg aldri har lest noe av (dessverre?). Men jeg har lagt boka hans på ønskelista mi inntil videre.
Jeg ser at det er forskjellige meninger om "Før jeg brenner ned". Hvis historien er så god som du sier, så spiller kanskje de "feilene" som er trukket fram mindre rolle? Og Sørensen tok dessuten for seg bare første kapitel i boka hans.
Om man går ut og kommer med så negativ kritikk av andres bøker, så må man være temmelig sikker på at man selv har laget noe som er mye bedre... - Derfor tenker jeg at vi alle burde ta for oss romanen(e) til Roar Sørensen, for å se hva han skriver, slik at vi kan sammenligne.

Mener du virkelig at bare forfattere kan kritisere forfattere? At folk som ikke selv kan skrive ikke har noen rett til å mene at andre gjør en dårlig jobb?

Selv skriver jeg ikke fantasy, men jeg mener likevel jeg er kompetent til å kritisere fantasybøker. Likeledes mener jeg at Hamsun var en mye flinkere forfatter enn meg, men jeg legger gjerne ut om hvorfor jeg ikke liker ham likevel.

Nei, har jeg sagt noe som kan tolkes slik? Her snakket jeg om Roar Sørensens harde utspill overfor forfatterne i Norge som han mener er så elendige. Han konkluderer (sitat): "Med andre ord: Nesten ingen norske forfattere kan skrive virkelig godt lenger. Dette er et faktum."

Denne påstanden syns jeg er i drøyeste laget. Da må han vel mene at han selv kan skrive så mye bedre? Han nevner at han har skrevet to bøker i bloggen sin. Derfor tenker jeg at det kunne være interessant å se hvordan Roar Sørensen skriver bøkene sine (for jeg kan ikke huske at jeg har lest noe av ham).
Jeg har skrevet mer om dette lenger nede i tråden her.

Vi står alle fritt til å kritisere og like eller ikke like bøker, selvfølgelig.

Nei, han må ikke mene at han selv skriver bedre. Han nevner ikke sitt eget forfatterskap med et ord. For alt vi vet, ligger han og gråter over sine egne språklige feil og mangler både titt og ofte.

Han skriver at nesten ingen norske forfattere kan skrive godt. Da mener han sannsynligvis at nesten ingen norske forfattere kan skrive godt - hverken mer eller mindre.

Hvis du leser dialogene nedover i bloggen hans, der han diskuterer dette temaet med sine bloggvenner, så ser du litt mer av det han forfekter...

Ellers er jeg jo ikke uenig i at det er mye i språket vårt som kan forbedres.

Min mening var strengt tatt ikke å starte en diskusjon om Heivoll. Jeg synes likevel de eksemplene Sørensen trekker frem, forteller tydelig at forfatteren kunne ha jobbet mer med språket sitt - og dermed hevet kvaliteten på boken betydelig.

Noen ganger syns jeg rett og slett at det er viktigere å feie for sin egen dør enn å klage og syte over rotet og søpla som ligger og flyter hos alle andre.

Jeg har bestemt meg for å lese ei bok av den godeste Roar Sørensen når jeg kommer over en... - og det er sikkert hva den godeste RS gjerne vil at vi skal gjøre når vi leser slaktinga hans av andres bøker.

Jeg vil også ha god kvalitet på de bøkene jeg leser. Jeg vil gjerne at språket skal forbedres, og tar gjerne imot gode råd også.
Men en slik nedrakking og voldsomt fordømmende innstilling som RS utviser i bloggen sin om alle de dårlige norske forfatterne gjør meg litt mistenksom. Det er ikke bare det han sier, men det er måten han sier det på også. Her har han (med stor sannsynlighet) noen underliggende motiver...

Selvfølgelig er språket i en bok viktig! Språket er jo det innholdet formidles gjennom. Hvis vi skal lese en fortelling, det forfatteren har på hjertet, på et haltende eller banalt språk, blir det da en virkelig god fortelling? Da blir nyansene borte og kanskje tolkningsmulighetene også. En dimensjon ved teksten er borte, en vegg har falt ut.

Når man leser lyrikk, ser man hvor viktig det er at hvert element er betydningsbærende, både ordvalg, linjeskift, metaforer og similer (som Sørensen nevner) osv. er med på å løfte fram mening. Jeg mener ikke at en forfatter som skriver en 400 siders roman skal bruke språket som en lyriker, men siden språket er en forfatters uttrykksmiddel, er det merkelig hvis hun eller han ikke arbeider med å finslipe verktøyet sitt. Nå snakker jeg om språkbruk utover grunnleggende beherskelse av ortografi og kommaregler.

Hvem har skylda? Tydeligvis legger ikke forlagene ned all verdens ressurser på språkkonsulenter. Hørte på radioen i går at språkkonsulenter jobber deltid for forlagene siden ingen kan leve av den jobben. Skolen har selvfølgelig alltid skylda, sammen med det ubehjelpelige språket man finner i aviser og andre medier.

Nå kan man begynne å se på konsekvenser av språklig bevisstløshet framover. Språket skapes og omskapes hele tiden. Hvordan skal det norske språket utvikle seg hvis profesjonelle skribenter i det offentlige rom ikke behersker språket, altså mediet sitt? Hvis de ikke benytter språkets muligheter til nyansert og presis ordbruk eller hvis de ikke utnytter språklige virkemidler, som er et av Sørensens poenger? Er det greit at snekkeren ikke vet forskjell på furu- og granvirke?

Vil vi ende opp med et språk uten komma fylt av forsteinede metaforer og klisjéer? Sannsynligvis ikke, men JA til større språklig bevissthet (og språkkonsulenter)!

Jeg må innrømme at jeg synes dette var kjempeinteressant. At Roar Sørensen skriver dette på en litteraturblogg er vel helt på sin plass. Jeg ser ikke disse manglene i nevnte forfatteres tekster når jeg selv leser, ihvertfall er det vanskelig for meg å sette fingeren på det som skurrer, men når de blir påpekt og eksemplifisert, slik som Sørensen har gjort i bloggen, er det både lærerikt, forståelig og opplysende. Litt ondskapsfullt, synes nok mange, men hvorfor skal det ikke settes krav til forfattere?

Fant noe av kritikken og eksemplifiseringen litt vel pirkete. Ikke mye rom for omskrivninger av gamle metaforer, men dog, han har faktisk rett i det meste han skriver.

Jeg synes Sørensen har mange gode poeng, men jeg reagerer på at han bruker ord som "touche" og "highbrowerne". Som oversetter skulle han kunne være utrustet til å finne norske ord for disse. Men, ingen er perfekt. Og som han så originalt sier: Verden vil bedras.

Uff, jeg driver å skriver bok for jeg ønsker ekstremt å gi ut en, og prøver på harde livet å få til et godt språk. Jeg har allerde angst for mitt eget språk siden jeg har mild dysleksi og har hatt flere skoleår med 2'ere og norsklærere som er oppgitt over språket mitt.....også kommer han her å sier at nesbø og fossum ikke kan skrive. Da håper jeg for guds skyld at han aldri plukker opp boka mi en gang i fremtiden.

Kult :3

Mannen overdriver noe veldig.
Men kanskje det at han kritiserer andre så ettertrykkelig vil føre til at noen flere vil lese det han selv har skrevet?
Jeg har aldri lest noe av Roar Sørensen så vidt jeg kan erindre. Og fyren har bodd de siste 16 åra på Filippinene, og han har ikke råd til å kjøpe bøker etter hva jeg kan se av diskusjonen på bloggen. Han bommer heller bøker av sine bloggmeddebattanter (huff, det ble et fælt langt ord), og ber dem sende ham bøker til Filippinene. Han kan rett og slett ikke ha helt god oversikt over alt som har foregått i Norge i de siste åra.
Om du liker å lese Nesbø og Fossum, fortsett med det du, Stine. De skriver ikke dårlige bøker!

Jeg tror nesten ikke det jeg leser på den bloggen og jeg vet ikke om jeg tør å skrive noe heller for innlegget mitt er sikkert fullt av ulike feil. Men nå er jeg så gammel at jeg tar sjansen hehe. Det første som forundrer meg er at Sørensen ikke har lest boka til Heivoll. Den kan nesten se ut som om han tror det er en kriminalroman,hm.
Det andre jeg reagerer på er harseleringen med ord og vendinger som er brukt i boka. Eks. når Heivoll beskriver lydene i brannen og at det ligner lyden av et såret dyr. Jeg husker veldig godt når jeg las det og synest det var en god sammeligning. Dyr har mange nifse og rare lyder når det er i nød på en eller annen måte.

Skal ikke skrive så mye mer men jeg er glad jeg ikke er så opptatt av språket at det ødelegger for hva forfatteren vil fortelle. Jeg er sikker på at hvis du satte flere forfattere under lupen vil de sikker finn mange som har "dårlig språk" ja, da er vi mange som burde få pengene tilbake i følge Sørensen. Det er vel ingen som har et perfekt språk i sine bøker

For meg er innholdet i ei bok det viktigste, språket skal være forståelig og selvfølgelig betyr språket mye for helheten. Men om setningene er lange gjør det ingenting, det er Dostojevskij helt enig med meg i.

Jeg reagerte også på kritikken av metaforer og språklige bilder brukt i litteraturen. Dette mener jeg dreier seg om smak og er noe som kan diskuteres. Språklige bilder kan ikke være "feil", men man kan ha ulike oppfatninger om hvor treffende de er.

Han har forøvrig mange gode poenger, men han forsøker å skyte absolutt alt og alle ned i sitt frontalangrep mot Heivoll. Dermed undergraver han sine egne argumenter gjennom overdrivelser og uvesentligheter. Synd!

Smak tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, med mindre da, naturligvis, man ikke er født med en instinktiv avsky mot alt som pirrer forestillingsevnen, f.eks. metaforer. Det er vel mer et spørsmål om mestring og genuinitet. Jeg mener, kan man ikke like både den nøkterne Hemingway og den svulstige Homer på samme tid? Et rått og kortfattet språk (den kritikerne faller pladask for) blir jo ikke mer enn et "fotballspråk" hvis stilen ikke er gjennomført og dermed føles tilgjort, og en tung bildebruk hvor metaforene hverken treffer eller er oppfinnsomme, ja det fungerer ikke dét heller. Ingenting gleder meg mer enn en vellykket metafor! Og ingenting gjør meg mer forbitret enn en fuktig en.

Det er mulig at "smak" ikke er det mest passende ordet i denne sammenheng. Tro meg, jeg forsøker ikke å konkludere med det evinnelige "smaken er som baken" her.

Bloggeren forsøker å hugge inn i stein hva som er galt med første kapittel i Før jeg brenner ned, for å illustrere hva som er galt med norsk samtidslitteratur generelt. Å være kategorisk kan være på sin plass noen ganger, som når man oppdager mangel på logikk og slurv i en tekst (eks.: legge én arm rundt to personer, ta seg god tid til diverse gjøremål i et overtent hus, o.s.v.). Når det kommer til språklige bilder og metaforer er vi jo inne i skjønnlitteraturens kjerne, noe av det som gjør den mystisk, tvetydig og som gjør at man kan lese en setning på nytt etter ti år og få en ny opplevelse. Kan flammer jamre som store, sårede dyr? Jeg er usikker, men jeg er sikker på at Roar Sørensen ikke kan gi meg noe fasitsvar på akkurat det. Litteratur er ikke mattestykker.

Mestring og genuinitet, ja. Men hvordan skal vi vurdere disse egenskapene? Det er så lett å gjøre narr av metaforer og språklige bilder, for de blir så ofte beskyldt for å være svulstige hvis det ikke er opplagt hva de representerer. Men nettopp derfor bør man være varsom med å avfeie dem som "dårlige" eller "gale".

For øvrig: all ære til bloggeren for å ta språket i litteraturen på alvor.

Jeg er enig.
Han har noen gode poenger, men de blir nesten borte fordi kritikken blir dratt for langt.

Språklige bilder kan vurderes subjektivt, og kan så absolutt bli en "smak og behag-sak".
Når kritikken utarter seg til slike sterke angrep blir det altfor mye. Da stritter iallfall mine pigger med en gang.
Og det er derfor jeg mistenker RS for å ha en egen privat agenda med sin harde og nådeløse kritikk av norske forfattere, og her av Heivoll i særdeleshet.

Nei, jeg tror du har rett i at det ikke er noen som har et helt perfekt språk i bøkene sine. Det er noe som heter kunstnerisk frihet, og dette betyr at mye kan skrives på mange forskjellige måter.
Det viktigste er vel å skrive slik at folk forstår det som blir skrevet, - eller?

Roar Sørensen er oversetter, og det kan godt hende at han er en knakende god oversetter også. Etter hans knusende kritikk av andre å dømme, må han nærmest være en perfekt og uovervinnelig skribent! Da er det fint for oss bokelskere hvis han kan holde seg til det yrket.

Han sier at han har skrevet 2 bøker (tror jeg det var), og jeg fant ut at den ene er "Magellans kors". To av bokelskerne her har lest og kommentert boka (etter hva jeg kan se), den ene negativt (lite troverdig), den andre positivt (troverdig). Det kan jo bli interessant å ta i bruk analytikerdelen av hjernen, - og lese boka hans med argusøyne, lupe og rødblyant. Her kan vi fritt analysere teksten så mye vi vil, antagelig... - Og dermed får han sikkert den reklamen for boka si som han muligens er ute etter...

Jeg er så enig, rart ikke hans forfatterskap er mer kjent for han vet jo hvordan en bok skal skrives. Det må jo nevnes at Torgrim Eggen er enig i det meste Sørensen sier. At han som en anerkjent forfatter detter ned på et slikt nivå skuffer meg.
Greit med kritikk av både det ene og det andre i en bok, men å skrive så mye useriøst ( i mine øyne) og henge ut Heivolls forfatterskap på den måten med de karikastikkene, nei det synest jeg var for dumt.

I det minste burde han ha lest boka for å finne ut hva det er Heivoll skriver om.

Ja, man kan lure litt på det... - Jeg har aldri lagt merke til fyren før...
Jeg får en følelse av at dette blir en måte å opphøye seg selv på ved å trampe mest mulig på andre...
Han har tydeligvis en gjeng der i bloggen som liker å være både litt uenig og enig (men mest enig etter hva jeg kan se), slik at det kan bli en slags diskusjon av det (jeg må med skam bekjenne at jeg heller ikke kjenner Torgrim Eggen).
- Og han sier jo selv at han bare har lest (les: analysert og dissekert) det første kapitlet i boka til Heivoll. Selv har jeg ikke lest den boka, så jeg kan ikke si noe om den.

Jeg synes Torgrim Eggen skriver utrolig bra og boka Jern er en av mine favoritter dette året. Eggen har et godt og "riktig" språk, ut i fra mine begreper.

Sørensen framstår for meg som en som er veldig opptatt av ortografi og grammatikk og han setter dette langt foran formidlingsevne og innhold. Jeg ønsker meg ikke forfattere som kun er kreative fortellere, da mister jeg totalt interessen fordi rødblyanten overtar for innlevelsen. Det samme skjer når jeg leser aviser som tydeliggjør et dårlig språk hos journalisten; jeg mister interessen for innholdet.

Så dersom Sørensen ønsker å synliggjøre "ødeleggelsen" av språket vårt så er jeg langt på vei enig med han (jmf tråden om sammensatte ord tidligere), men jeg synes han er vel røff mot Heivoll. Det kan skyldes at jeg ikke har sans for personangrep, - for dette går utover det som er konstruktiv kritikk.

Dette er jeg enig med deg i.
Jeg forventer også en evne til å kunne skrive "riktig norsk" av forfattere og andre som skriver for å bli lest av noen (oss som liker å lese).
Det er klart at noen gode poeng har den godeste RS. Og alle som skriver noe må regne med å få kritikk. Akkurat som alle som stikker nesa si fram og mener noe, må regne med å få motbør. Men den måten han herjer med alle "feilene" han finner, blir nærmest ondskapsfull harselering, - ja, for meg føles det nesten som det noen ganger kan tippe over i ironi...

Nei, vi må da ikke bli redde for å skrive, vel?
Det er viktig å beholde skrivegleden. Og all skriving er fin trening, som bare kan gjøre oss bedre og bedre i å uttrykke oss skriftlig.

Det jeg reagerer mest på av skrevne tekster, er at det kan forekomme altfor lange og kronglete setninger. Opplagte skrivefeil som stavefeil, feil tegnsetting og grammatiske feil ser jeg også som regel fort, og det bør det være minimalt av i ei bok.
Om denne Roar Sørensen ellers reagerer på en hel masse annet som er feil med norske forfattere, så mener jeg at han kanskje driver litt vel mye med flisespikkeri i kritikken sin...
Jada, han har en del gode poenger.
Han kommer med massevis av eksempler på feilskriving, og påstår, - jeg siterer: ..."Har en forfatter skrevet noe beint fram hjelpeløst dårlig – setninger, avsnitt og kapitler som er stinne av dårlig setningsbygning, inkonsekvenser, haltende similer, grammatiske feil, ubevisste gjentakelser, klisjeer, plattheter og i det hele tatt språklig avmakt – ja, så vurderes det innimellom som godt og originalt."...
For han mener at vi som er lesere lar oss lure til å tro at vi leser gode bøker når vi ikke gjør det. Lar vi oss lure?
Han konkluderer i overskriften sin med dette: "Med andre ord: Nesten ingen norske forfattere kan skrive virkelig godt lenger. Dette er et faktum."
Dette er en hard dom, syns jeg, - og det er jeg uenig i, for vi har da faktisk flere gode forfattere!
Nålevende norske forfattere som jeg mener er gode, er bl.a. Herbjørg Wassmo og Roy Jacobsen.
På den andre siden vil jeg jo ikke påstå at vi har bare gode forfattere, jeg heller da...
Men hvis man bare leser ei bok med argusøyne, mens man hele tida sitter klar med rødblyanten og ser etter feil og hekter seg opp i hver eneste lille detalj som ikke er perfekt formulert... - ja, da blir det jo ikke noe igjen til å oppleve innholdet eller å leve seg inn i handlingen. Hvorfor ikke se etter det som er bra i stedenfor å hekte seg opp i det som er mindre bra? Helt greit at man også kan nevne ting som ikke er fullt så heldig uttrykt i en tekst (for alle kan jo klare å utvikle seg og bli bedre av konstruktiv kritikk), men da lurer jeg på: Hvor pedantisk skal man egentlig være når man leser ei bok?
Hvis teksten er slik at du blir fullstendig oppslukt og glemmer alt rundt deg, og i tillegg føler at du både lærer noe og får nye perspektiver, - ja, da mener jeg at boka er god for deg. Så kan pedanten sitte der med rødblyanten og flisespikkinga si...

• Og nå kan dere andre komme og spikke fliser av denne teksten min også, kanskje? ;)

Enig med deg i meste du skriver Norah, men det om å se etter det som er bra i stedet for det som er mindre bra... Skal jeg være helt ærlig så synes jeg det er vanskelig dersom boka/reportasjen inneholder mange ortografiske og grammatiske feil. Det overskygger innholdet totalt og ødelegger opplevelsen for meg. Ikke så lenge siden jeg leste en bok der feila var så tydelige (da lurte jeg på om det var oversetteren eller forfatteren sine feil) og bokas innhold betydde null og niks til slutt. Husker ikke hvilken bok det var, - synd i grunnen! Noen avisreportasjer er også så fulle av feil at jeg mer enn en gang har lurt på om de virkelig har norsk som fag på journalistskolen...

Men så kritisk som Sørensen er kommer jeg aldri til å bli, - til det skriver jeg for mye feil selv... :-)

Ja, det er synd du ikke husker hvilken bok det var! Om det er så mange og tydelige feil, så reagerer jeg også. Da irriterer det for mye og ødelegger for leseopplevelsen.
Og når det gjelder aviser, så er jeg veldig enig. Jeg har irritert meg i årevis over alle slurvefeil og grammatikalske feil i avisene.

Men nå satte jeg Jern på ønskelista mi, så jeg kanskje får en mulighet til å bli kjent med Torgrim Eggen. :)

Kan si meg enig i noe av dette, men det finnes også mye talenter der ut og det blir litt feil og kritisere alt. Men enig i fleste poengene han har skrevet og du også nevnte.