Bokelskere.no

Atmosfære og nerve. Helst en person å forholde seg til allerede i første setning. Person og emosjon. Natur og beskrivelser kan komme senere.

Helle Helle, ned til hundene:

"Jeg leter etter et bra sted å gråte."

Den er bra! Eller hva med:

The two women were alone in the London flat.
'The point is,' said Anna, as her friend came back from the telephone on the landing, 'the point is, that as far as I can see, everything's cracking up.'
(Lessing; Golden notebook)

Eller:

Here is an account of a few years in the life of Quoyle, born in Brooklyn and rasied in a shuffle of dreary upstate towns.
Hive-spangled, gut roaring with gas and cramp, he survived childhood; at the state university, hand clapped over his chin, he camouflaged torment with smiles and silence. Stumbled through his twenties and into his thirties learning to seperate his feelings from his life, counting on nothing. He ate prodigiously, liked a ham knuckle, buttered spuds.
(Annie Proulx: The shipping news)

Alle disse tre får meg til å ville lese videre.
Garborg derimot, vekker ikke lysten til å lese videre på samme måte. Ikke i første setning, ikke i åpningen.
Det kommer seinere med Garborg.

Jeg er enig i at åpningssetningene i "Fred" ikke akkurat får meg til å lese videre, men likevel er det setninger som fester seg. I grunnen skulle hele første kapittel vært sitert, men det ble litt mye, synes jeg. Jeg vil ikke si at jeg husker innledningen ordrett, men den setter i alle fall spor hos meg. Bare legg merke til bokstavrimene (alliterasjon) og de lydmalende ordene (onomatopoeitikon). Nydelig!

Nå vet ikke jeg hva onomatopoetikon er, annet enn et utrolig kult ord vi pugga da vi var små. MEN, når det er sagt; jeg er en slitsomt utålmodig leser og det er ikke en styrke. Jeg jobber med saken. Jeg leser ord for fort, setningene snubler inn i hodet mitt og jeg har ikke tid til å dvele. Jeg skal øve meg på sitatet ditt fra Garborg, jeg skal lese sakte og la hvert ord få den plass det fortjener. Det er en uting å lese for fort.