Bokelskere.no

Nå har jeg lest Opp Oridongo av Ingvar Ambjørnsen. Det var et fornøyelig gjennsyn med forfatteren som jeg ikke har lest siden 80 tallet da jeg leste Hvite niggere.

Opp Oridongo var en flott historie. En stille historie, følsom historie og ikke minst en veldig medmenneskelig historie.
Vi følger hovedpersonen Ulf Vågsvik som er i 50 årene og kommer fra storbyen for å bosette seg på en liten øy i Nordvestlandet. Boken blir fortalt gjennom Ulf sine tanker og betraktninger om seg selv og øybeboerene. For meg hadde ikke boken trengt noe mer, men det finnes også en fin kjærlighetshistorie i boken, samt en hendelse som ryster øya. Dette gjør at boken virkelig er verdt å lese. Vakkert, vakkert, vakkert : )

Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. (...) en vakker og urovekkende roman om et lite samfunn som rystes av dramatiske hendelser. Og en helt spesiell kjærlighetshistorie. Så står det i teksten på smussomslaget.

Jeg er lite bevandret i midtnorsk kollektivtrafikk, men tar man bussen nordover fra Trondheim når man skal til Nordvestlandet? Og har Ulf virkelig tatt et nytt navn? Skulle gjerne visst hva Ambjørnsen hadde å si om dette.

Når det er sagt: Dette tror jeg er den beste og mest tankevekkende boka jeg har lest av Ambjørnsen. I mitt hode har Ulf greid å komme seg gjennom en langvarig psykose - den skremmende og fascinerende ferden opp Oridongo - og møter mennesker som forstår hvorfor han stundom forsvinner "inn i seg selv". Han har selvinnsikt og styrke, ikke minst på grunn av menneskene og situasjonene han møter, men fortsatt vurderer han å omskape seg til personen med "det andre navnet" når livet blir vanskelig. Slutten er åpen når det gjelder framtida til Ulf, men jeg lukket boka med et inderlig håp om at Berit og de andre gode menneskene på øya greier å holde ham fast i virkeligheten.