Film er best i bøker

Boka ”E8 Nord” er noe så sjeldent som en veibokroman. Fra før har jo NAF syslet med sin egen veibok i flere tiår, med tips om steder å besøke og oppleve langs vårt langstrakte land. Nå har Henning Howlid Wærp skrevet boken som binder denne sammen med romanen. Lik den eminente forfatteren Hamsun, beskriver Wærp sin samtid med en kirurgisk litterær nøyaktighet. Der Hamsuns transportmidler er jekter og jakter, tar Wærp frem vår tids mest brukte middel – bilen.

Hovedpersonen er John Barfot, pensjonert FN-soldat, som lider av posttraumatisk stress og ikke greie å sove. Etter et mislykket psykologbesøk pakker han sammen og reiser nordover fra Mjøstraktene. Diagnosen er at han har opplevd for mye på for kort tid. Nå vil han minimalisere opplevelsene, finne roen, komme seg langt vekk fra den tiden han var soldat. På internett finner han seg et hus utenfor Tromsø. For å få bukt med rastløsheten ender han opp med å kjøre E8, strekket mellom Tromsø og Nordkjosbotn, 8 mil, frem og tilbake i en endeløs søken etter noe udefinerbart. Disse turene avbrytes kun av noen turer til Vengsøya, turer som også tylles inn i dette skjøre, mystiske som kun det nordlige er i stand til å frembringe.

Det er noe som skjer med litteratur som vender mot nord. Mange forfattere har skrevet sine beste verk når de har vendt sitt fokus mot nord. Hamsun er nevnt, men også Bj. Bjørnson skrev et dikt om Nord-Norge som må regnes blant hans beste verk etter et møte med denne sublime naturen. I Wærps tilfelle kan jo ikke dette sies, da det er hans første egne prosaiske verk. Skulle det derimot bli hans eneste verk, bør det nok få mer enn en kultstatus. For dette er en bok som innbyr leseren inn i en litterær verden, med et presist og delvis kalkulert språk.

Jeg var litt redd Wærp skulle falle for fristelsen for å bli for analytisk og snever i sin første roman, men fant fort ut at dette er et litterært verk der han har gitt på båten alle flosklene en professor i litteratur kunne lirt av seg. Det eneste sporet finner vi i en eventyrmodell som psykologen benytter ovenfor Barfot, men utover det er det en nytelse å lese denne relativt korte romanen på knappe 200 sider.

Wærp tar i stor grad utgangspunkt i veibeskrivelser i E8 Nord. For meg som bor på øya, er det gøy å kjenne seg igjen etter hvert som bokens handling skifter scener. Wærp innrømmet at hans kjennskap til Vengsøya er minimal, og at han ikke turde å besøke stedet i frykt for å måtte endre store deler av boka. Dette betyr da derimot lite for meg, som selv heller aldri har vært der ute. Det er uansett disse beskrivelsene som gjør at jeg allerede opplever den som et lite klassisk mesterverk. Aldri før har jeg opplevd at få, knappe ord kan gi meg så fine bilder av hvor vakkert og spennende Nord-Norge er. Dette kommer kanskje av at Wærp har jobbet med lyrikk i store deler av sitt liv, likevel må det en ordkunstner til for å skape så mye på så få tegn.

Jeg anbefaler ikke denne boken. Jeg vil derimot kreve at Utropias lesere kjøper E8 Nord. Det er lenge til neste gang vi kan finne en bok som greier å beskrive det nordnorske på en slik mesterlig måte som det vi finner her. Tenk at det måtte en søring til for å kunne se hvor vakkert landskap vi har her!

Etter å ha lest halve boken, måtte jeg legge den vekk! Vil ikke bruke mer tid på den, den kjedet meg. Dårlig gjort overfor forfatteren, kanskje? Og hvem har forresten sagt at jeg har de beste vurderingene?For å få motvekt til min uttalelse, kan man jo lese vurderingen over dette innlegget...