Bokelskere.no

En godt fortalt historie om menneskers liv og skjebner på svensk og norsk side av Finnskogen, finner, svensker og nordmenn. Gir leseren innblikk i det harde livet som fattige finner, om overtro og geistlighet, kjærlighet, hardt arbeid, sorg og sykdom. Alle disse menneskers skjebner veves i hverandre, de henger sammen på et vis. Historien er usentimental og brutal, slik livet på Finnskogen må ha vært. Her er også skildringer av naturen og av dyr, på godt og vondt. Håpet om et bedre liv er der hos alle vi møter, hos noen er drømmen om et nytt liv i Amerika sterk, hos andre håpet om å få se sitt eneste barnebarn. Håpet og drømmen er selve livsnerven som gjør at en orker å leve etter å ha mistet sitt eneste barn på tragisk vis. Slavene på Akershus festning er også en del av bildet her. Dette er ikke stor litteratur, språket er for klisjepreget og tradisjonelt, men den er likevel lesverdig. Lettlest. Når ikke opp på samme høyder som Åsta Holth sine bøker om Finnskog-folket.

Nei, det skal noe til å nå opp på nivået til Åsta Holth sine bøker om Finnskogen. Der er Åsta suveren. Der er jeg enig med deg.

Men Britt Karin Larsen klarer også å beskrive og formidle nøden og fattigdommen, slitet og strevet for å overleve i de dype skogene på en vár og stillferdig måte. Det å leve i pakt med naturen og å kunne utnytte alt hva den kan gi, er en viktig del av våre røtter.

Hennes bøker om taterne slukte jeg for noen år siden, romantrilogien om taterkulturen: "De som ser etter tegn", "De usynliges by" og "Sangen om løpende hester". De bøkene blir vel regnet som hennes hovedverk, og gjorde dypt inntrykk på meg den gangen. Taterne led mye vondt og ble behandlet som mindreverdige mennesker i samfunnet.

Dette er den andre boka i Finnskog-trilogien. Den første, Det vokser et tre i Mostamägg, forteller om hvordan Lina møter Taneli og hvordan de i fellesskap bygger seg et hjem. Handlingen utspiller seg i hovedsak innenfor et avgrenset geografisk område, og møtet med representanter for et urbant miljø blir dramatisk og tragisk.

I Himmelbjørnens skog fortsetter historiene om menneskene på Finnskogen, men her beveger vi oss også ut av dette miljøet og blir introdusert for personer fra "storsamfunnet". Drømmen om Amerika er også et sentralt element.

Jeg er ikke enig i at språket er klisjepreget og tradisjonelt - jeg synes tvert imot Larsen har en særpreget skrivestil som "kler" innholdet godt.

Jeg har ikke lest Åsta Holth, så noen sammenlikning har jeg ikke grunnlag for. Men jeg gleder meg allerede til å lese siste bok i trilogien av Britt Karin Larsen!