Bokelskere.no

Her var det mange superlativer om disse bøkene. Jeg forundrer meg litt over dette.

Jeg begynte å lese Sagaen om Isfolket tidlig på 80-tallet, fordi "alle" snakket om denne serien, og jeg følte at jeg også var nødt til å finne ut hva denne sagaen egentlig var og hva den handlet om...
Jeg kom etter hvert til bok nr. 15 eller 16 eller noe deromkring. Da fikk jeg nok. Da hadde jeg lest flere bøker med en litt ekkel bismak.
Språket er enkelt, altfor enkelt... - Dialogene er elendige, og handlingen utartet seg mer og mer i retning av en slags spekulativ "husmorporno", jo flere bøker man leser. Disse bøkene ble for meg eksempler på bøker jeg egentlig ikke har lyst til å innrømme at jeg har lest i det hele tatt... (Likevel har jeg lagt dem inn som "leste bøker" i listene mine, mest for å minne meg selv om hva jeg ikke gidder å bruke mer tid på).
Er fullstendig klar over at jeg "tråkker litt i salaten" her, men det blir jo ingen diskusjon hvis alle er enige hele tida...
Margit Sandemo tjente seg vel rik på disse bøkene, vil jeg tro. De kom sikkert i rett tid for mange. Men at de er blitt så populære som de er blitt, er en gåte for meg.

... - Så jeg har til slutt veldig lyst til å spørre: Hva er det egentlig som fenger så veldig ved disse bøkene? Er det flørtinga med gammel overtro og mystisisme/spiritualisme? Eller er det en interesse for "historie" og innblikk i en eventyrsaga der mye dreier seg om kampen mellom det gode og det onde, og menneskene og "vesenene" som befolker bøkene er mer eller mindre dårlige illusjoner, uten rot i virkeligheten?
Følte at jeg må spørre om dette, siden denne serien tilsynelatende fremdeles lever i beste velgående blant mange lesere etter såpass mange år.

Noen grunner til at bøkene er så populære:

• enkelt språk (jada, det er kanskje dårlig og fattig til tider, men ikke all litteratur trenger å være en oppvisning i godt språk) - husk dessuten på at bøkene er oversatt fra svensk: Margit Sandemo skriver på svensk, ikke norsk!

• det skjer noe i alle bøkene, dvs. at du som leser ikke behøver å kjede deg

• selv om plottet til tider er temmelig gjennomsiktig, og repeteres av og til, er det fortsatt spennende ved første gangs gjennomlesing. Ved gjentatt lesing, handler det mer om å slappe av å la boka nærmest passere som en film foran øynene dine (du er nødt til å se for deg handlinga, og dvele mer ved noen enkeltepisoder!).

• ved første gangs gjennomlesing er du såpass opptatt av handlinga og det som skjer, at du ikke legger merke til detaljene. Bokserien er heller ikke ment å gi et korrekt historisk bilde, men heller gi en viss grad av troverdighet til karakterene (jeg skal innrømme at ikke alle er like troverdige, og at persongalleriet i de første bøkene er atskillig bedre utbrodert enn senere i serien)

• det forholdsvis enkle plottet gjør at det er lettere å identifisere seg med karakterene, og da trenger man fantasi, slik at man kan fylle ut mer enn det som kommer fram i bøkene.

• kampen mellom det gode og det onde er klassisk, og mister vel aldri helt sin aktualitet. Når du leser kan du derfor identifisere deg med hovedpersonene, og selv bli en del av denne kampen (fordelen med et såpass stort og brokete persongalleri, er at flere vil finne en karakter å identifisere seg med)

• flørtinga med gammel overtri og mystisisme/spiritualisme (som du uttrykker det) er nok en viktig faktor for mange, men i en del av bøkene går det nok litt vel langt. På den annen side ligger appellen i at dette delvis gir et uttrykk for våre egne håp og drømmer. Det er nok et fåtall som tror på alt som kommer fram i disse bøkene (heldigvis), men det er jo herlig å drømme ikke sant?

• Ingen rot i virkeligheten? Tja, det kommer vel helt an på hva du tenker på, men kanskje er dette nettopp en del av appellen. Vi lever et liv i virkeligheten, og ønsker kanskje av den grunn å bevege oss inn i en fiktiv verden, der mer eller mindre alt kan skje, og skjer!

• En del av sjarmen ved å lese om igjen, er at du legger merke til noe nytt hver gang (første gang er mange såpass fokusert på handlinga, at de ikke registrerer alt som skjer). Bare for opplysningens del, jeg leste bøkene i 11-12-årsalderen, noe som nok var i tidligste laget (jeg forsto ikke alt som skjedde hele tiden), men da jeg leste dem om igjen i 14-15-årsalderen forstod jeg atskillig mer. Jeg fikk også med meg mer av handlingen, og oppdaget ting jeg ikke hadde lagt merke til første gang. Jeg har også lest bøkene i godt voksen alder (inntil flere ganger), og merker at jeg ikke alltid fokuserer på det samme hver gang. Om jeg ser annerledes på bøkene i dag, enn jeg gjorde den gangen? Ja,definitivt, men jeg liker dem fortsatt.

• Avkobling, avkobling, avkobling! Min vidunderkur mot stress, er å lese noen sider Sandemo (Isfolket eller andre bøker/serier) eller barnebøker jeg hadde et godt forhold til tidligere. Det jeg oppnår med dette, er å stenge hverdagen ute ved å fokusere på det jeg leser. Fordelen med denne litteraturen, er at du ikke behøver å anstrenge deg for å lese og få med deg det du leser (noe som er dødfødt dersom du er stresset). Jeg unngår også at tankene fortsetter å kverne på hverdagsstresset. Dessuten kan jeg når som helst legge fra meg boka og spinne videre i egen fantasi (etter flere gangers gjennomlesing kan jeg historien mer eller mindre utenat, og da er det av og til morsomt å eksperimentere: hvordan ville den eller den karakteren reagert på en gitt situasjon?).

Jeg må jo få takke for et særdeles fyldig svar her!
Mange av punktene du nevner kan jo også være ganske relevante for mye av det vi leser/kobler av med, uansett om det er lett eller mer eller mindre tung litteratur.
For det meste leser vi jo for å leve oss inn i/koble oss på en annen virkelighet enn den vi har rundt oss i øyeblikket (hvis det da ikke er faglitteratur vi leser/må lese).

Jeg har jo forstått at mange liker bøker med livlig fantasi og spesielle fantasifigurer. Jeg leser da også av og til fantasibøker.
- Og javisst har Margit Sandemo fantasi! Disse bøkene må jo ha truffet et behov hos flere, siden de er blitt så populære.

Som jeg nevnte et annet sted her, så gikk jeg grundig lei et stykke ut i bøkene fordi jeg irriterte meg over det dårlige språket, de elendige dialogene, og da handlingene til bøkenes personer ble for merkelige (jeg hadde lyst til å si at handlingene ble for dumme, eller egentlig overdrevent sexfikserte), ble det bare sånn at jeg kuttet ut tvert.
Men jeg må jo da legge til at jeg leste dem etter at jeg var blitt voksen, og kanskje dermed så på disse bøkene med et mer kritisk blikk enn hva jenter i 11-12/14-15-årsalderen gjør.
Jeg har ei datter som leste bøkene i 14-15-årsalderen, men hun gikk også lei etter hvert, og hun endte med å selge hele Isfolket-samlingen sin.
Noe annet fra Margit Sandemo har jeg aldri fått meg til å lese, så resten av hennes forfatterskap kan jeg ikke uttale meg om.

Kort kommentar: språket i Sandemo-bøkene er kanskje enkelt, men definitivt ikke det dårligste språket jeg har sett. Prøv f.eks. Gudenes Fall av Cornelius Jakhelln.

Leste forøvrig om igjen Isfolket senest for to år siden...

Gudenes Fall har jeg ikke lest, og har heller aldri hørt om den. Har heller ikke hørt om Cornelius Jakhelln.
Da har jeg vel ikke gått glipp av noe der? ;)

Nå har ikke jeg heller lest "Gudenes fall" men jeg skal lese den. Jeg tror noe av poenget med den boka nettopp er måten den er skrevet på. "Den ær skrevet veldimuntli!"

Ja det ble virkelig rart på slutten der. Men den er skrevet veldig muntlig... mange skrivefeil... Jeg tror forfatteren av den boka vant en pris. Gleder meg forresten til å lese den :-)

Ja, da kan det jo bli interessant hvis du kanskje kan komme med en kommentar om Gudenes fall når du har fått lest den?
Etter hva jeg har fått med meg om denne boka til nå (og det er fint lite, bortsett fra alle skrivefeilene), så tror jeg ikke at dette er en bok for meg.