Er dette et film-manus,eller? Får følelsen av å sitte å se på en TV-krim. Det er glimtvise scener, og stilen er visuell, men ikke utdypende i det hele tatt. Stemningen er intens, bygges gradvis opp. Et lite lokalsamfunn der alle tilsynelatende vet alt om alle, rammes av flere mord, likt utført, i løpet av kort tid. Etterforskerne Lycke og Wirkola får saken etter det første mordet. Vi introduseres for alle de involverte og forstår etterhvert deres forhold til hverandre og slektskapet dem i mellom. Leseren er hele tiden med der det skjer, akkurat som i en film. Jeg synes den er litt for klisjepreget i språket til at den står fram som en utmerket krim. Det er flaksende fugler i gamle hus, det bygger opp til uvær, det er tidligere psykiatriske pasienter og skumle malerier som er tilsynelatende like, men som alle har noe ved seg som bidrar til å løse gåten. Jeg synes boka var uoriginal i språket, men handlingen var ok. Grei og spennende hvis du ikke har annet for hånden å lese.
Viser 1 svar.
Jeg likte den ganske godt. Boka er lettlest og underholdende. Det jeg liker best med Moen Rustens stil er hennes stadige perspektivskifter og tidvis gode språk. Det gir assosiasjoner til engelske landsbyserier hvor presten sykler forbi kona i vinduet som rusler ut til katten i bakgården som hopper over til naboen som sysler med noe i kjelleren som snakker i mobilen til dattera osv. Det liker jeg.
Det er noen fine karakterer i boka, men Rustens valg om å håndtere over 20 hovedpersoner i løpet av 250 sider, gjør at det blir veldig overflatisk. Og det er synd. Litt for mange personer, litt for mange mord og tidvis litt for dårlig psykologisk feeling. Jeg har skrevet mer om boka her:
http://knirk.no/2011/08/se-min-kjole-solveig-moen-rusten/
Sist sett
