Bokelskere.no

Både Duun, Undset, Hamsun og Falkberget er da hver for seg flotte forfattere! Alle har skrevet udødelige bøker, en bokskatt vi kan være stolte av.
Og Medmenneske i særdeleshet er rett og slett genial i sin oppbygning og i sitt dype innsyn i menneskesinnet.

Jeg ser flere av dere nevner komposisjon og oppbygging. Kan jeg spørre hva dere mener med det? Jeg er nettopp ferdig med første boken i trilogien, og jeg er helt enig i at den er fantastisk. Men er jeg den eneste som sitter og søker opp annethvert ord på nettet/i ordlisten? Den er jo skrevet på gammel(ny)norsk og Mandalsdialekt, ikke det enkleste akkurat:-)

Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.

Takk for at du minnet meg på Duun og Medmenneske i dag. Jeg måtte finne fram boka, for det var lenge siden sist, - og jeg fant et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et godt eksempel på skildringa til Duun:

Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?