Bokelskere.no

Fikk aldri helt taket på "Hässelby".

Synes denne romanen er vesentlig bedre enn Harstads debut. Elegant, dyster og svært engasjerende.

Jeg blir rett og slett litt deprimert av denne boken jeg - så trist og grått, middelmådig og uendelig på et vis.. Er godt over halvveis, men må nok kjempe meg litt gjennom de siste sidene pågrunn av den tunge følelsen jeg sitter igjen med hver gang jeg legger den fra meg. Men allikevel klarer jeg ikke la være å lese den - merkelig bok altså:)

Liker bøker som er litt annerledes og gir meg noe annet enn jeg hadde forventet!

(dessuten har jeg alltid lurt på hvorfor Albert Åberg ikke hadde noen mamma, og det fikk jeg jo svar på! ;) )

Jeg er helt enig. Halvveis i boka fikk jeg den gode følelesen som jeg hadde med Buzz Aldrin, men etter hvert så mistet boka taket på meg, eller jeg mistet taket på boka, jeg vet ikke helt. Ingen stor opplevelse. For meg var Buzz-boka glimrende, så dette ble altså en skuffelse i forhold.

Jeg er litt enig, Buzz er bedre, iallefall enklere å like . Men jeg falt for Hasselbyn også. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto den helt, jeg gikk å tenkte og funderte i mange dager etter at jeg var ferdig med den. Leste slutten to ganger gjorde jeg også. Og fikk noe ut av det.

Rar bok, joda, men likevel et helt klart "liker godt" fra meg :-)

NB! Spoiler Alert! Jeg har også gått litt og tenkt på boka. Jeg tror noe av problemet knytter seg til leserforventninger. Boka starter som en ganske ordinær utviklingsroman, der vi følger Albert Åberg i samlivet med sin far.Tematikken rundt sønnen som blir sin fars "verge" er god. Det er mange fedre og sønner som sliter med rollene. Harstad beskriver det godt når han sier at fedre på et eller annet tidspunkt slutter å være fedre og blir kamerater. Når Albert ringer faren fra Hong Kong, roper han: Jeg vil bare at du skal være pappaen min!

Alt dette er glimrende. Turen til Hong Kong er også morsomt og flott skrevet. Så langt er jeg helt med. Jeg synes faktisk at Harstad kunne gjort enda mer ut av det finurlige i å ta utgangspunkt i en barnebokfigur. Her er det masse og ta av som Harstad gjør relativt lite ut av, synes jeg.

Men så rakner det for meg som leser. Jeg tror at fortellingen skal fortsette i dette sporet, at forholdet mellom far og sønn skal utvikle seg, at begge etter hvert skal gjennom en prosess for å lære seg å stå på egne bein, for å skaffe seg et liv.

I stedet tutes vi ørene fulle av det som for meg blir meningsløst svada om sammenhenger mellom hendelser og kausalitet og mister etter hvert grepet om fortellingen. Den blir mer og mer kryptisk. Som leser ønsker jeg svar, ikke en masse spørsmål som boka aldri gir svar på. Da blir jeg som leser skuffet. Jeg føler meg lurt.

Det virker på meg som om Harstad ikke har visst hva slags bok han skal skrive og ender opp med noe som er verken en dommedagsprofeti eller en utviklingsroman.

Likte Harstads grep umiddelbart - fiksjonen Albert Åberg som liksom får liv, og leseren som er så flink at han følger denne, men får en nesestyver av dimensjoner da fiksjonen absolutt viser seg på nytt, men denne gangen med en innlagt overstyring der Albert Åberg blir stilt ovenfor muligheten av at han rett og slett ikke har grepet de mulighetene han har hatt til å leve et ekte liv. Med denne "leken" syns jeg Harstad får sagt mye viktig om livets vilkår; særlig der det butter og livet til Albert Åberg avvikles, skaper han en marerittstemning som på sitt beste er ganske så grensesprengende.

Harstad krever mye av leseren i denne boka skal jeg innrømme, og man kan spørre om han ikke krever for mye. Men fiksjonen er der fra første stund: eller kanskje ikke? fordi vi har levd oss så inn i figuren Albert Åberg at vi har levendegjort denne fiksjonen - slik at Harstad ikke har de premissene han tror han har hos leseren?

Godt sagt og godt observert, Rune. Jeg mener selv at siden Harstad har etablert en så fiktiv person at han faktisk kan avvikles, så burde han varslet om denne muligheten tidligere i boka. Eller er det noe jeg har oversett?

Tror ikke du har oversett noe Jan, men det er nok en vanskelig avveining - hvor levende? og hvor avviklingsklar? skal forfatter gjøre sin fiktive hovedperson uten at leseren blir forvirret når forf. leker med genrene? Mange av leserne her har hatt glede av en lesning nr. 2 ser jeg, og det tror jeg så absolutt har mye for seg. De er dermed advart på forhånd og går ikke i forventningsfella. Ja, for den kan selvsagt ødelegge et prosjekt. En del av boka går med til å levendegjøre, andre delen til å legge sammen den levende Åberg som om han var en marionett. Så blir det to deler som ikke henger sammen. Jeg kjente vel at Albert Åberg aldri helt kunne bli levende, men vet ikke konkret hvorfor, men foreslår - fordi han var nettopp Albert Åberg.

Man kunne selvsagt undre seg fra starten om grunnen til navnevalget. For øvrig rører du ved noe sentralt i leseropplevelsen, Rune, når du beskriver de to delene som ikke henger sammen. Jeg tror det var det jeg fikk problemer med. Når det er sagt, mener jeg også at en forfatter feiler i noen grad når han ikke gjør budskapet klart nok til å tåle en førstegangs lesning.

ikke jeg heller. men så bestemte jeg at jeg skulle ha Johan Harstad som særemne, og leste boka for 2. gang. da fikk jeg med meg mye mer. ble en bedre leseopplevelse når jeg var mer konsentrert og fokusert også. Love it!

Kanskje det er det som trengs, en gjennomlesning til. For jeg følte at det var så mye som lå under overflata og som jeg fikk tak i, men jeg likte den allikevel. Så da liker jeg den nok enda bedre andre gangen.