Bokelskere.no

Hvem kan unngå å bli sjarmert i møtet med Don Quijote og hans trofaste hjelper? Ikke jeg. Men helt enig i betegnelsen "verdens første moderne roman", det er jeg ikke. Gullkorn er strødd overalt i teksten, men det er en tredel eller deromkring som mangler progresjon, hvor en morderne forlagsredaktør ville skrevet sitt tørre, lille minustegn i margen. Problemet er ikke at det går for sakte, men det blir for mange gjentakelser i ytre, uten at karakterene utvikler seg videre i det indre. Det er nok derfor så mange faller av lasset undervei. Jeg gjorde ikke det, og kan melde at boken tar seg godt opp igjen mot slutten.