Bokelskere.no

Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.

Denne, og flere av Rune Christiansens romaner, er som diktene hans i lenger format. Det er ikke fortellingen som er viktig, det er observasjonene, assosiasjonene, det språklige som driver teksten fremover. Jeg for min del synes han skriver presist, poetisk og akkurat så intellektuelt som jeg vil ha det. Oppdager alltid en eller annen bok eller film når jeg leser ham - det er noe fint med en forfatter som ikke undervurderer leserne sine. Altfor mange forventer at slike bøker skal være mer enn de er: ikke alle bøker er plot og 'gripende' karakterer.

Jo, Christiansen setter kanskje ikke "fortellingen" i førersetet i sine romaner, men at karakterende ikke er "gripende" vet jeg ikke om jeg kan gå med på. Agnes Løvs distanse, til seg selv og til omverdenen, og den isolasjonen denne medfører, er det ikke dette som formidles stilistisk i denne romanen? Jeg ble i alle fall grepet, på det aller sterkeste.

Jeg sier ikke at Agnes Løv ikke er gripende; hun er det i aller høyeste grad. Litt klosset formulert, kanskje - det jeg mente var at nærhet ikke er nødvendig for å komme innpå en karakter. Distansen til Agnes, og hennes distanse til andre, er intenst, selv om vi ikke befinner oss like nære karakteren som for eks i Knausgård og Min Kamp.

Ok, da misforsto jeg deg! Dette kan jeg jo absolutt være enig i!