Bokelskere.no

I går besøkte min sønn på 10 år og jeg , stedets bibliotek. Han har aldri før syntes noe om dette, har bare ventet på at jeg skulle bli ferdig med å låne , OG GLO i alle disse gamle bøkene.!! Men i går kveld så jeg plutselig han satt i en god stol i kroken av biblioteket og var helt fordypet i en bok. Jeg tok med meg min utvalgte bok og satte meg sammen med ham. Der satt vi og leste hver vår bok i en times tid og jeg nøt hvert sekund. Det var en stemning jeg kommer til å minnes for bestandig. Og da dukket mine minner opp , med meg og min mor , på bygdas bibliotek for mange år siden. Vi satt også sånn , oppslukt i bøkenes verden . Er man født til å bli en lesehst, født til å elske bøker? . Eller blir man påvirket av foreldre , søsken , skolen. ? Kan man lære seg å elske bøker tro. ? Jeg for min del husker luktene og stemningen fra barndommens bøker i bibliotekene og lurer på om det er årsaken til min leseglede. I alle fall, er jeg veldig glad for vår hyggelige kveld , meg og min sønn på stedets bibliotek i, i går kveld.

Jeg vet ikke om man er født til lesehest. Noen sier at man er det. I familien min har vi alltid vært opptatt og lese. Da jeg var liten ble jeg mye lest for. Min oldefar leste også mye og resten av familien min også, vet ikke om det er født til eller arvelig, men kanskje det er det? Jeg tror det har påvirking av begge. Som liten fikk jeg mye bøker og ble lest for. I tillegg har foreldrene mine påvirket, søsknene mine og vennene mine helt klart. Det har begge innvirkingene mener jeg miljø og familien.

Jeg tror man kan lærer og elske alt. Hvis man bare vil. Jeg sier man må bare like det, så går alt. Hvis det handler om bøker kan jeg anbefale å finne en bok som er sjangeren den person liker og lese den først, da blir ofte hekta på lesing. Gjerne eks: Krim bøker eller eventyr bøker og kanskje man blir også hekta på andre skjønnlitteratur etter hvert.

Likte innlegget. Veldig bra poeng i det må jeg si. Bøker må beholdes. Jeg elsker lukta av bøkene på biblioteket eller bokhandel. Bøkene ser aldri ondt på deg, de smiler og vil du skal gripe den ut av hyllene, tenker ofte jeg.

Født sånn eller blitt sånn? Jeg vet sannelig ikke.. Min erfaring er denne: jeg vokste opp med en mor og en far som slett ikke leste bøker (mamma har dysleksi) og de leste ytterst sjeldent for oss barn. Det som trigget min interesse for boka – og historien! – var bestemors nese som stadig var gjemt bak ei bok, barnetimens utrolige historier og mine lokale bibliotekarers uttrettelige iver etter å finne gode og utfordrende bøker til meg. Bibliotekarene hadde hver fredag en egen bunke bøker ventende bare på meg, barnetimen ga meg gode lesetips og bestemor var den jeg kunne sitte helt stille sammen med og bare nyte det å lese… helt til vi var ferdige med våre respektive bøker; da måtte de diskuteres!

Min bror mislikte alltid bøker da vi vokste opp, alle mine iherdige forsøk på å omvende ham til tross. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor! Det viste seg etter hvert at han hadde en synsfeil som gjorde at han så dobbelt. I voksen alder har vi faktisk funnet hverandre i litteraturen. For et par år siden var vi og flere andre slektninger på ferie sammen i Praha. Mens de andre ville shoppe, satt jeg og broren min sammen på en utekafé og leste.. Tror dette var et av de øyeblikkene i livet jeg kommer til å huske svært lenge. Jeg følte virkelig at vi endelig skjønte hverandre. Årets bursdagsgave til min bror var derfor Tillers Innsirkling 2 -og selvsagt ble han veldig glad for gaven!

Jeg har alltid hatt en romantisk ide om at alle er potensielle lesehester, og at alle har én bok de trenger å lese for at dette skal gå opp for dem; slik at de får en kjempebra og magisk leseopplevelse som gjør at de nærmest ser lyset. Rett som det er prøver jeg å bruke min lesekompetanse til å utstyre mine ikkelesende venner med det jeg tror er den perfekte boka for dem. Det har sålangt aldri fungert.

Jeg tror gode erfaringer er like viktig her som i det meste annet. Om man stresser for mye med å lære det, eller skolepugging blir en for stor del av lesebyrden, kan det (ubevisst) bli forbundet med så mye negativt at man aldri klarer å bli ordentlig glad i det. Mine foreldre leste for meg på sengekanten i mange år, lenge etter at jeg kunne lese selv, og gjorde slik bøker til en felles glede. Det kommer jeg garantert til å ta med meg videre til egne barn, barnebarn, tantebarn... u name it :)

Kan ikke huske at jeg ble lest for som barn, men lærte å lese i 5-årsalder. Siden har det blitt mange bøker. Leste for begge mine barn da de var små, men de leser ikke så mye nå. Gir bort bøker til barnebarn og de liker godt å bli lest for, både gutter og jenter. Jobber på bibliotek, og "lesehester" er det ikke så mange av, men stor glede når vi oppdager noen. Kanskje det er noe man liker eller ikke liker. Omtrent som fotball. Er heller ikke sikker på om leseaksjoner skaper fremtidige lesere, men de som deltar blir vel bedre lesere og statistikkene ser bedre ut.

kanskje skape litt god stemning med bøkene , når vi leser for barna. Sitte i sofakroken , fyre i peisen , tenne stearinlys og drikke varm kakao. Lunt , trygt og godt, og spennende historier fortalt. Når det gjelder bibliotek , er det også en god stemning på denne tiden av året. Mørkt ute, snøvær og julestemning, da er det hyggelig å trampe av seg snøen og tilbringe en rolig stund på biblioteket.

Jeg tror det har noe å gjøre med miljøet. Selv ble jeg lest for hver kveld da jeg var et lite barn, og jeg har vokst opp med en bokglad mor som alltid har vært entusiastisk for lesing.

Det du nevner har masse å si! Men det slår ikke alltid til likevel. Jeg og min søster vokste opp med litteraturelskende foreldre og masse lesing på senga opp gjennom hele oppveksten. Jeg er storleser, mens min søster ikke leser noe som helst.

Jeg er så enig, så enig! Vi er to søstre som er ivrige lesere og en bror (i midten) som ikke er så glad i det! Det er nok sannsynlig at de fleste som er glad i å lese er blitt lest mye for som barn, men vi må ikke glemme at det også finnes dem som er blitt lest mye for og som likevel ikke er blitt bokelskere! Også har vi jo dem som ikke har giddet å sitte å høre på selv om tilbudet har vært der!

Jeg har to døtre som begge ble lest mye for, men jeg har en bokglad og en som leser mindre.

Ja, det spørs om det ikke er noen gener ute og går også;)

Men vi må huske at det ikke er sikkert at hun som er blitt bokglad, hadde blitt det hvis du ikke hadde lest for henne! Så, - høytlesing er kjempeviktig! Og ikke minst som sosial hyggestund! :-)

Akkurat som om jeg skulle ha sagt det selv

Jeg diskuterte med venner om dette, og vi kom vel egentlig frem til at mijlø nok har mest å si for folks leselyst. Riktignok har nok jeg grunnlaget for å bli en god leser ettersom jeg er en naturlig drømmer, men hadde jeg ikke vokst opp med at lesing er forbundet med hygge, vet jeg ikke om jeg hadde oppdaget den gleden det er å lese. Med andre ord tror jeg det er en kombinasjon av "arv og miljø", der miljø dominerer: )

Jeg tror heller ikke miljøe har så mye og si.. Kanskje i noen tilfelle men ikke i min tilfelle.. For ingen jeg kjenner leser.. Eller gjorde i hvertfall ikke før jeg fikk 2 av dem til og lese en bok eller to.. Jeg er den eneste nørden som de kaller meg :P

Så blei helt overrasket da jeg fant min nåværende kjæreste som også liker og lese :P Så er jeg plutselig ikke så aleine om det lengere.. :)

Det er jo flott da. Men følte du det som litt forventet av deg , av dine venner , å lese bøker ? Eller var det naturlig fori du da hadde blitt eldre og tålmodig som du sier.? jeg snakket med ei jente som aldri hadde lest noen bøker , men hadde åpnet flere , som hun lukket raskt igjen , de ga henne ingenting sa hun. Men plutselig var det den rette forfatteren , rette åpningen av en bok som bare hadde slukt henne til seg. Så nå er hun igang og leser bøker på bøker . Artig ! Forskjellen på henne og meg var bare hvilken alder vi oppdaget bøkenes verden. Hun 25 år og jeg dengang ( i steinalderen he he ) VAR 7 ÅR.

Siden vi som menneskeslekt ikke har lest så lenge vil jeg nå tro at vi ikke er født til å like bøker. Men vi er kanskje født til å like historier?
At vi er lettpåvirkelig er det ikke noe tvil om :)
Jeg ble ikke lest for men jeg hadde jo barnetimen hver morgen og den hørte jeg på hver dag før jeg begynte skolen og på lørdagene var det jo mye høreteater.
Så jeg vil påstå at det var radioen som fikk meg til å ønske å lese.

Jeg er også vokst opp i et hjem der alle leste, og der jeg ble lest for. Har hatt min tid med Frøken Dektektiv, X-Bar-X guttene, Bomba jungelgutten osv., men ble fort opptatt av de såkalte "voksenbøkene". :) Og hjemme lot de meg lese dem, unntatt én, Slavinner...ser at den er her. Når ingen var hjemme, smugtitta jeg veldig i den, sexscener, veldig spennende. Da jeg ble voksen fant jeg boka i igjen, leste den og ble bare sinna...sexscenene var ingenting i forhold til hvordan slavinnene ble behandlet på store gårder i USA. JEg var selvfølgelig altfor ung dengang til å skjønne det faktum. Jeg har også lest mye for våre barn. Og de er noen veldige lesehester, så vi bytter bøker, vi snakker om bøker og koser oss veldig med bøker. Mannen min leser heldigvis også, så det er ofte stille her hjemme hos oss. :)

Jeg hadde også en bok jeg ikke fikk lov til å lese av "voksenbøkene" - "Men tankene mine får du aldri" - selvfølgelig ble den lest i smug når det ikke var andre hjemme. Jeg har ikke lest den siden, men den gjorde inntrykk.

Du burde kanskje lese den nå. For den gang endre inntrykket fra den gang.

Ja, jeg burde nok det. Husker fremdeles noen spesifikke scener, kunne vært interessant å se hva som gjør mest inntrykk nå.

Jeg kan bare svare ut fra egne erfaringer. Min leselyst er nok arvet. Min mor leste hver kveld for meg fra diverse barnebøker, samt at hun var en utrolig god eventyrforteller og fant opp fortellinger og eventyr. Min far var den som leste romaner, historiebøker, biografier og poesi. Han fortalte meg litt om disse "voksenbøkene" og derfor tror jeg at begge mine foreldre var med på å vekke leselysten min.
Jeg har en bror som er to år yngre og han har fått samme oppdragelse og opplevelser i barndommen, men han har aldri lest en bok som voksen. Det forteller jo at ikke alle tar med seg boklesingen fra barndommen.
Jeg tror også personligheten spiller en rolle. Jeg er en som liker å filosofere, ha det rolig, samt er glad i å skrive. Min bror er min rake motsetning.

Når jeg fikk barn så tenkte jeg at en del av oppdragelsen skulle være å bli lest for. Jeg leste hver kveld, vi var på biblioteket og lånte bøker. Jeg var overbevist om at jeg ville få en sønn som ville elske bøker, men den gang ei : )
Min sønn elsker fotball.
Jeg har i allefall gjort det jeg kunne så kan det jo hende at han blir glad i bøker seinere i livet : )

Jeg føler jeg har fått lesergleden inn med morsmelka, for min mor er også en stor lesehest. Jeg husker jeg fant frem til gleden ved et bibliotek helt på egen hånd, og at jeg leste bøker helt fra starten av med eget initiativ. Men mamma bygde en del oppunder den gleden etterhvert som tiden gikk, så jeg føler at grunnen til at jeg fortsatt elsker bøker er fordi jeg har blitt lært opp til det.

Det er tydelig at mange har blitt lest for som barn og har barndomsminner, om bøker men hva med de som desserre ikke har opplevd dette ? Er det mange her som alikevel , som voksen oppdaget bøkenes verden. ?

Jeg mener og tror at vi har et gen som er til for lesing, som andre har det for tall. Men ikke alene, vi må trigge leselysten hos barnet. Først ved høytlesing for å lære språk, siden for å utvikle leselyst og læring. Holdninger hos oss voksne har absolutt noe å si. Ser barn at vi voksne leser blir de nysgjerrig på hva dette er. Høytlesing er jo også sosialt og kjempehyggelig. Jeg har lest for mine barn og barnebarn slik min far leste for meg. Mitt ene barn leser ganske mye, mens min datter som har ADHD liker best lydbøker, men kommer seg igjenom en og annen bok. Hun leser også for sitt barn selv om det krever litt ekstra i form av konsentrasjon, men det går. Det hører med til historien at jeg leste for henne til hun flyttet hjemmefra i 20års alderen. Det var veldig hyggelig, en god atmosfære, og det å kunne få henne til å koble av litt.
Høytlesing på skolene er flott for det får tak i de potensielle bokelskerne som ikke har foreldre som leser.

Konklusjonen min er at lesing er på en måte arvelig men like mye avhengig av miljø og holdninger.

Jeg har to barnebarn, en som er mer glad i tallproblemer og en som er på vei til å bli lesehest. Han er tallblind, så han finner trøst og mestring i å kunne lese. :D

Tror kanskje man er født til det.. For i min familie er jeg den eneste som liker og lese bøker.. Ut av 4 søskene..

Jeg tror at barn automatisk lærer å bli glad i bøker hvis de blir lest for fra de er små. Da finner de selv ut at det er morsomt å lese når de blir gamle nok, når de har løst lesekoden, - og dermed forstår at de selv kan finne mange gode stunder i bøkenes verden.
Jeg leste helt bevisst for mine barn da de var små, og de har blitt glad i bøker alle sammen.

Ja, det er veldig viktig å lese for barna sine. Senere, når barna er så store at de leser selv, tror jeg det er viktig å gjøre bøkene tilgjengelig for dem. Bibliotekbesøk og allsidig bokhyller hjemme gjør det lett for barna å plukke bøker de er nysgjerrige på og som de syns passer dem, både i innhold og tykkelse. Hvorvidt vi blir "lesehester" eller ikke senere i livet tror jeg avhenger av introduksjonen for bøker kombinert med mestring.

Ja, helt klart viktig alt det du sier her, Kari!
Barn som blir lest og sunget for allerede fra de er babyer, blir stimulert til å utforske bøker selv senere. Her må jeg få lov til å skryte litt av mine egne barn, som kunne sangboka og flere andre billedbøker med regler og eventyr utenat før de hadde lært å lese og skrive. Det var nok at de slo opp på de sidene de kjente av utseende, så satte de i gang med "å lese og synge" det de visste at nettopp de sidene handlet om. Og dette gjorde de fra de var i toårsalderen! Alt du pøser på i slike bittesmå mennesker, det sitter!
Og det er da jeg mener at lesing og leseforståelse kommer mye lettere når de da skal lære seg å lese og skrive for alvor.

Det er viktig å skryte av barna sine. Så heldige de er som har en så klok mor! Gratulerer med herlige resultater, Norah :o)

Tusen takk, Kari! :)
Jeg ser dessuten de samme tendensene hos barnebarna nå: Leselysten er stor! (Og de er aktive på mange andre måter også.)

Jeg er helt enig i at det å bli lest for som barn, er særdeles viktig for å vekke og stimulere interessen for bøker, men det er ikke noen automatikk i det, - menneskene er nok ikke så enkle. Det er noen barn som ikke orker/gidder å sitte stille å lytte, andre som gjør det, men likevel ikke fortsetter å lese på egenhånd senere, og det finnes barn som ikke er blitt lest for, men heldigvis finner frem til bøkene på egen hånd senere.

Men jeg mener naturligvis at det er avgjørende viktig å gi alle barn muligheten til å bli kjent med og i bøkenes verden så tidlig som mulig, at det er et gode i seg selv og som oftest en interesse de tar med seg senere i livet!

Det er jo klart at det alltid vil finnes unntak.

Men jo mindre barna er når du begynner å lese for dem, jo bedre er sjansen for at de selv vil interessere seg for bøker når de blir større.
I våre ofte stressende og ofte tidspressende hverdager mener jeg at det er enormt viktig å lese for små barn så tidlig som mulig, - og helt bevisst lese for dem istedenfor at de blir sittende foran tv-en eller med forskjellige dataspill i altfor stor grad.
Å vokse opp i en travel og stresset familiesituasjon, kan gjøre mange barn både stresset og ukonsentrerte, og de blir f.eks. dermed heller ikke i stand til å kunne roe seg ned med ei bok. Når det gjelder små barn, så er det helt klart de voksnes bevisste handlinger som teller mye for hva barna deres skal få interesse for.

Jeg er ikke uenig med deg i noe av dette. Men det finnes likevel folk med andre interesser og en annen legning enn den stillesittende, - flere enn at de skal betegnes som "unntak".

Vel, å bruke ordet "unntak" var kanskje å sette tingene noe på spissen.

Men det behøver jo ikke å være et motsetningsforhold mellom det å være "stillesittende" og i det å være aktiv i en eller flere aktiviteter. En kan da godt kombinere forskjellige aktiviteter?
Å ha ro på seg til å lese, skrive og fantasere fram historier (eller synge og dikte sanger), men også samtidig å kunne ha interesse for å delta i sportsaktiviteter f.eks. eller andre kroppslige og praktiske utfordringer, er en stor fordel. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Det er mange store fordeler ved det å være allsidig, både fysisk og psykisk, og der mener jeg at foreldrene har et stort ansvar de må ta alvorlig og bruke bevisst fra barna blir født.
Etter min mening er det ikke tilrådelig å la være å oppmuntre sine barn til å bli nysgjerrige på hva bøker inneholder i førskoletida, fram til barna blir 6 år, - og dermed tro at når barna begynner på skolen, så skal lærerne gjøre hele jobben med lesing og skriving. Da kan det dessverre faktisk være for sent for en del barn.

Det der er omtrent sånn som jeg tenker og. Jeg fikk smaken på bøker fordi mamma og pappa leste for meg da jeg var lita. Og jeg lærte tidlig å lese fordi jeg ville lese de selv.

Jeg er helt enig med dere, Ingrid og Norah. Ble lest mye for som liten og begge foreldrene mine var og er lesehester med hyllene fulle av bøker - noe som jeg er ganske sikker på at stimulerte leselysten min. Jeg lærte tidlig å lese og kastet meg da over bøker selv, men ble fortsatt lest for også.

Ja, det er rett og slett en naturlig utvikling, det der. :)

Tja, jeg tror at noen kan læres til å like bøker, men ikke alle. Noen liker fotball, andre liker bøker osv.

Men mange som aldri har blitt lest for har blitt utestengt fra muligheten til å bli glad i å lese. Derfor er jeg glad at det både i barnehagen og på skolen benyttes høytlesning for ungene. Det viktigste må være å finne bøker som passer for den enkelte, på det nivå h*n er. Da er de sjelden at unger kaster vekk ei bok. På skolen der jeg jobber har vi investert i et eget skolebibliotek med bøker for enhver smak, der elevene får "lånekort", samt besøk på det "ordentlige" biblioteket. Slike ting mener jeg er med på å bidra til leselyst hos ungene. Og mange som er blitt lest for kommer jo "tilbake" til bøkene når de er voksne, - selv om det har gått årevis uten at de har åpnet en eneste bok. Kanskje er det minnene om koselige lesekvelder med mamma/pappa eller høytlesningen på skolen som da er medvirkende til at bøkene igjen blir en del av livet deres?

Ja , jeg har fått gjenfortalt historier barna mine har hørt på skolen. Læreren leser for klassen imens de spiser, selv til de store tøffe femte klassingene . Deretter har vi snakket hjemme om boka , og kanskje kjøpt den selv. Lånekort har de også fått på skolen men dette har ikke min sønn likt noe særlig ( ikke kult , spiller heller dataspill ) men kanskje han måtte oppdage det selv, eller kanskje det var den rette boka/ forfatteren som gjorde at han ble " solgt". Det er også mulig at lærerens lesning sådde et frø. Jeg oppdaget vel også bøkenes verden pga en spesiell bok og en forfatter som fenget meg. Deretter begynte jeg å lete , på biblioteket , etter noe i samme stilen. Og sånn fortsatte det. Nye forfattere ble oppdaget ,jeg forandret smak ,ble eldre og leser og leter fremdeles.