Har hørt flere si de synes denne var drepende kjedelig, men det er jeg uenig i. Det føltes på mange måter som å lese en tragedie i episk form, du skjønte at spiralen bare gikk nedover. Det var nesten vondt å lese til tider, men ikke kjedelig. Jeg har ikke så god greie på psykologi men jeg fikk en følelse av at Flaubert skildrer en mental lidelse her, og jeg tenkte i retning av manisk-depressiv/bipolar-lidelse.
Sist sett
