Bokelskere.no

Historien i denne boka er så hjerteskjærende som det er mulig å få blitt. Hvordan kunne stefaren få lov til å mishandle Christoffer så systematisk og grufullt som han gjorde (i følge flere rettsinnstanser), uten at noen grep inn for å redde gutten? Flere var bekymra, men tydeligvis ikke nok til å melde det til barnevernet. Selv etter at Christoffer var død, brukte helsepersonellet på sykehuset 9 dager på å avgjøre om de skulle bryte sin taushetsplikt, og fortelle hva de mistenke hadde skjedd med den sønderslåtte lille kroppen! I mellomtiden rakk stefar og mor å vaske vekk de fleste spor ifra barnerommet. Men noe lot seg ikke vaske bort...et kraniebrudd på str med det en får ved en bilkollisjon i høy hastighet, og utallige blåmerker og hudavskrapninger på kroppen. Og dette skulle Christoffer ha påført seg selv, iflg mor og stefar. Vel, mor sier hun ikke helt vet...i det hele tatt er det fullstendig uforståelig hvor lite ansvar hun har tatt for sønnen, og hvordan hun hele tiden har forsvart samboeren. (-Og til og med fått to nye barn med ham). Jeg har lest at noen har kritisert forfatteren av denne boka for å ha tatt parti. Men herrelighet, sier jeg da bare. Stefaren har vært gjennom en grundig og rettferdig rettsprosess, og er to ganger funnet skyldig i drapet. Da må det være lov til å kritisere ham offentlig, og til å tale Christoffers sak. Stefaren ble først dømt til 6 års fengsel, noe som i neste runde ble økt til 8 år. Anken på den siste dommen er avvist av høyesterett. Det er meg en stor gåte hvordan det er mulig å drepe et barn med forsett, og bare få 8 år for det. Livstid hadde vært en mer passende straff. Stefar ble riktignok ikke dømt for forsettelig drap, da det ikke fantes nok beviser for det. Men han ble dømt for voldshandliger som ligger så nær opptil forsettelig drap som man kan komme. Hvis stefaren i det hele tatt var i stand til å reflektere over sine handlinger, må han ha forstått at en så massiv vold som han utsatte denne hjelpesløse gutten for, kunne ende med døden. Jeg blir rasende på Christoffers vegne, men for hans del er det for sent. Men historien hans er det mange som vil bære med seg, og forhåpentligvis lære av. Jeg jobber selv som helsesøster, og jeg håper og tror at jeg aldri vil svikte et barn, slik Christoffer ble sviktet av alle de voksne han var i kontakt med.

Jeg er imponert over mormors styrke i denne saken. Hun har vunnet fram med sine anklager overfor stefaren til Christoffer. Hun har gjort en fantastisk jobb sammen med Christoffers far og hans bistandsadvokat, til å belyse hva som faktisk har foregått med Christoffer før han døde.
Dessverre så ingen (eller trodde på det de så) for alvor hva som virkelig skjedde før det var for sent. Mange mennesker må leve videre med den tunge skyldfølelsen og medansvar for det som førte til Christoffers død.
Men kan vi klare å redde andre barn fra en lignende skjebne ved å lese ei bok som dette, så levde og led ikke stakkars lille Christoffer forgjeves.