Jeg har nok ledd mest av Guareschi sin "Don Camillos lille verden", kanskje særlig fordi den har en undertone av alvor.
Bøker som kunne fått meg til å gråte, pleier jeg å lese i små biter etter å ha kikket på slutten, sånn er jeg. Men jeg leser mange triste bøker likevel. Men som barn gråt jeg som en foss av stykket i Nordal Rolfsens lesebok om Vesleblakken.
Dokumentarboka "Varsleren" av Jon Hustad er nok en typisk bok jeg har tenkt mye omkring.
Viser 4 svar.
Og hvem husker vel ikke "landeplagen" til duoen Gunnar Engedahl og Erling Stordahl om «Vesleblakken»?
Den ble laget av Erling Stordahl i 1955, og var vel et ganske fast innslag i ønskekonserten og ellers i radioen i mange mange år...
Jeg husker den godt fra ønskekonserten fra jeg var tre-fire, men likevel var det teksten i leseboka som fikk meg til å gråte så deilig som åtte - tiåring. En del nyanser ble vel borte i sangen, eller var det det at jeg hadde hørt den fra jeg ikke skjønte så mye?
Ja, blir det ikke sånn med flere sanger som blir "spilt ihjel" på radiokanalene...? Hvis vi hører dem for ofte, så mister mange av dem sitt budskap. Noen av dem blir til og med bare en plage å høre på til slutt.
Ja, jeg tror også leseopplevelsen i stille konsentrasjon berører oss mer.
Åh jaaa... - Vesleblakken... - hvem har vel ikke felt noen tårer av den historien? Jacob Breda Bull kunne kunsten å "berøre" sin leser.
Sist sett
