Ikke like gripende som Hamsuns øvrige bøker

... synes jeg ...

"Under høststjernen" er den første av i alt tre bøker som inngår i den såkalte vandrertriologien. De to øvrige er "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glæde". Alle tre bøker handler om Knut Pedersen, som har samme navn som forfatteren (før han endret sitt etternavn til Hamsun).

Bokas jeg-person Knut Pedersen har flyktet fra byen og oppsøkt landsbygda. Her søker han ro og fred, men det skal vise seg at tilværelsen blir alt annet enn rolig og fredelig. På landsbygda tar han seg tilfeldige jobber på ulike gårder, mens han dikter innimellom sine forelskelser, som aldri fører til noe som helst.

En av dem han kommer nærmest på sine vandringer er kaptein Falkenberg. Kapteinen og hans kone Lovise bor på gården Øvrebø, og deres ekteskap er temmelig ulykkelig. Pedersen forelsker seg i fruen, men flykter fra stedet da han skjønner alvoret i sine egne følelser. Han skjønner aldri at følelsene er gjengjeldt.

Hamsun er kjent for sine dype psykologiske portretter og vakre naturskildringer. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som de øvrige bøkene av ham jeg har lest tidligere. Jeg tror dessverre at oppleseren kom i veien for min leseopplevelse. Jeg sliter med å vende meg til at Arne Thomas Olsen leser så usigelig tregt. Fra min side er det et sterkt ønske om at disse bøkene snart blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje savnet jeg også temperamentet og lidenskapen fra øvrige Hamsun-figurer, som er helt fraværende hos den resignerte og aldrende Pedersen. Det hele ble derfor noe tamt etter min oppfatning. Her blir det terningkast fire.

Jeg er enig med deg at boka fortjener terningkast fire, og det er ingen dårlig karakter det.
Sesongarbeidere, kan en vel også kalle de. Jeg husker godt det var noen som tok ulike jobber på gårdene når det f.eks tiden kom for potetopptaking, i høyonna eller som vedkøyver, osv i min barndoms dal. Både menn og kvinner tok slike jobber.
Det er vel ikke mange som har dvelt og skrevet om disse som tok slike jobber. Her gjør Hamsun det på en naturtro måte og får med seg ulike aspekter ved den slags jobb.

Terningkast fire er ikke dårlig, men jeg forventer mer av Hamsun. ;-) Kanskje hadde jeg feil forventninger til boka, som rett og slett bare er annerledes enn de øvrige. Eller det var - som jeg nevner i min omtale ovenfor - at oppleseren kom i veien for opplevelsen av boka ...

Jeg hadde lest hva du skrev før jeg las den, så mitt utgangspunkt var nok da noe annerledes :)
Synest det er fint å skille bøkene med terningskast, men det er ikke alltid like lett å sette de, det er sikkert og visst.
Boka er god, men ikke på nøyaktig lik linje som flere av hans mer kjente og berømte bøker.

Fint å ta en Hamsun-periode samlet, gjorde det for 2-3 år siden jeg, hadde 8 av bøkene i lyd da, fin innlesing. Du har rett i at stemningen er noe av det vesentligste.