Bokelskere.no

Der fant jeg endelig den rette utgaven. Den August, den August..han må da være en av de best skildrede romanfigurer i vår "nasjonal"-litteratur. (Da ser jeg bort fra Hamsuns "feile" holdning i eldre år)...Litt utenom romanens viktigste tema, men et tema som ble lite snakket om på den tiden, man har jo hørt at noen som dro til sjøs ble befengt med dette. Ikke noe blir sagt med rene ord, hverken av Hamsun i August...skjønt han har jo nesten satt ord på det da, (eller av Ibsen i Gjengangere)..men jeg har lurt litt på hvilken kjønns-sykdom August fikk, mest sannsynlig syfilis kanskje? Han kom jo under behandling, og da kan det gå bra.

Jeg las Peer Gynt og August samtidig og de har da noen fellestrekk. Begge er rastløse, ikke alltid like sannferdige, stor selvtillit, gavmilde og sikkert noe mere også,ja, kvinneglade og har stor tro på seg selv der også :)
I boka setter August i gang med flere prosjekter, han ønsker å tilføre dette lille tettstedet industri, som de på ingen måte er klar for. August er pådriveren og mannen som setter i gang tiltak for å komme sulten og nøden til livs. Men er det til det beste å "lure" matjorda fra folk, men de er tafatte og venter på å bli reddet av andre, også av August når han kommer.
For de klarer på en måte ikke å forberede seg på dårlige tider, ha planer for hvordan de skal klare seg videre, flere blir uvirksomme. August redder de gang på gang med sine tiltak og hjelp.
August var nok på en måte forut for sin tid, det å ha flere bein å stå på passet ikke inn der og da.
Men det beviser at alt nytt ikke behøver å være godt nytt.

Ja, dette er kostelege saker. "Den gamle og so den nye tid," står det hos Sivle. I Polden òg. Med liv og humor - ar eg ingen problem med å seie, om eg ser annleis på utviklinga enn Hamsun ...

Nå er jeg straks ferdig med den tredje romanen av landstryker-serien: Men livet lever. Vil nok si at det var August, bok nummer to, som var den beste av disse.

Vel overstått! Selv skal jeg fullføre trilogien om ikke så lenge. "Landstrykere" er min personlige favoritt så langt. Den plasserer jeg høyt også blant mine favorittbøker generelt.

Helt enig med deg i din vurdering av August. Hamsun kan virkelig skape uforutsigbare outsidere!

Fikk ikke taket på hvilken sykdom August hadde, men jeg lo godt av legen som ville henge opp en plakat om han til skrekk og advarsel, hehe (hvis jeg nå ikke husker helt feil).

Jo, han ville henge opp en plakat, for August hadde karantene i 6 måneder, og måtte love ikke å være borti damer. Etter at han hadde prøvd seg på en fest (men de unge damene syntes han var en gammel"bestefar") ble han innkalt til legen igjen. Han ga legen et nytt løfte, plakatoppheng ble glemt, han fikk enda legen til å kjøpe aksjer i sin påbegynte sildemel-fabrikk...(da han hentydet til legens bittmerke på kinnet, som han skjønte kom fra tjenestejenta legen sikkert hadde vært nærgående mot). August er en smarting, ikke alle av hans ville planer lykkes, men en god del nyvinninger blir det jo, og det står respekt av hans pågangsmot og opptimistisk tro på det meste.

Slik hang det sammen, ja. Takk! Jeg har fundert mye på hva Hamsun ville uttrykke gjennom karakteren August. På den ene side kan det virke som om Hamsun ville advare mot den type samfunnsutvikling August representerte. Samtidig er det ikke tvil om at Hamsun beskriver August med stor kjærlighet. I litteraturen er det vel slik at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

Jeg har fått det inntrykk at Hamsun "advarte" mot den moderne samfunnsutvikling (industrialisering, urbanisering, teknologi osv.) i de fleste romanene han skrev på 1900-tallet, fra "Benoni"/"Rosa" (1908) til "Ringen sluttet" (1936)

Ja, så absolutt!

Dette er jo litt paradoksalt også da...han var jo veldig nysgjerrig på alt nytt slik og ville gjerne utprøve det, slik også med August, og Isak i Markens grøde...noe så kostelig som den scenen da Isak får slåmaskinen på gården og skal imponere sønnene sine, her er det jo undring og beundring for ny teknikk som kommer frem...

Jeg syns Hamsun rett og slett ER/var paradoksal - både som forfatter og som (politisk) menneske. Det er en av grunnene til at det er så interessant og spennende å lese det han har skrevet og det som andre har skrevet om ham og hans forfatterskap.

Var på litteraturseminar på Hamarøy i august (Hamsun-dagene) og der var det en av foreleserne (Martine Aurdal, Dagbladet) som hevdet at Hamsun var like tabloid som Dagbladet, dvs. at han bl.a. brukte sterke virkemidler for å fremheve seg selv og sine utgivelser.
Hun har sannsynligvis rett, og når Hamsun skriver at "om hundrede år er allting glemt", har jeg en følelse av at han ikke regnet med at han selv og det han skrev var med i dette "allting".
Luringen!!

He,he...tenkte akkurat det samme "smartingen", før jeg kom frem til din "luringen"....han var nok litt utspekulert ja...sikkert bra IQ, (men det sies: Det kan være langt mellom intelligensen og vettet....)

Enig!!

Les Nordahl Griegs essay om Hamsun, det seier no ég!

Ja, det er veldig interessant, husker jeg har lest det en gang...og konklusjonen var visst at Grieg greide å skille mellom forfatteren og politikeren Hamsun...nå var vel Grieg i slekt med Hamsuns forlegger også, det påvirket nok noe...men selv vil jeg gjerne betrakte Hamsun i sin helhet...at han var paradoksal og "spaltet"; likeså kommer det jo frem mye av hans egen "vanskelige" personlighet i mange av karakterene hans...sjalusien, ironien, til dels litt slu og ondskapsfull innimellom...kanskje ikke annet enn et vanlig menneske på godt og vondt, bare litt mer av begge deler, for å si det slik..

Fascismens grenser kan vere flytande og uklare - og derfor er vel Hamsun både vakker og farleg?

Hmmm...det er viktig å kunne sette grenser da, i mange sammenhenger; eller i hvert fall sette grensene på de rette "topografiske" stedene.