Bokelskere.no

Nevn tre bøker:
- en som har fått deg til å le
- en som har fått deg til å gråte
- en som har fått deg til å tenke

Mine tre er:

Jeg har aldri ledd så mye som når jeg leste Hitchhiker`s guide to the galaxy av Douglas Adams. Starten på denne boken er hysterisk morsom og den beste åpningen på en bok jeg har lest.

Jeg gråt når jeg leste Drageløperen av Khaled Hosseini. Kameratene Amir og Hassan og deres valg og skjebne rørte meg til tårer.

Boken Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug var fantastisk bra. Denne boken fikk meg til å tenke på hvordan vi lever livene våre.

En bok som har fått meg til å le … “De Fire og Han Som Gjør Galt Verre – Fortsettelsen”, av Hans Frederik Follestad. Av alle de tre bøkene om kvartetten av en gjeng med den rike arvingen på slep, mener jeg at det var den midterste som fikk meg til å le ikke bare mest, men også best. Godt nok til at jeg ble nødt for å henge armen over armlenet på stolen med boken i hånda for å sende latteren ifra meg. Vel – latteren lå stadig på lur, så latterfylte pauser ble det flere av.

En som derimot har fått meg til å gråte, ene og alene hertil, er “Ptolemaios Port”, den siste, men ikke siste utgitte, delen av den engelske forfatteren Jonathan Strouds Bartimeus-trilogien. Helt til slutt viser Bartimeus en mykere side enn noen gang; det, blant annet der og da, var rent rørende. Tårene trillet.

Skal jeg være ærlig kommer jeg ikke på noen bøker som jeg har lest som har fått meg til å tenke. Men det er en bok jeg til stadighet tenker på, og det er Lars Saabye Christensens “Bernhard Hvals Forsnakkelser”. Som jeg har lyst på den boken!

Jeg kunne nok kommet med mange svar her, særlig på bøker som har fått meg til å gråte! Men her velger jeg meg "Terje Vigen"! Jeg husker min farmor leste den for meg da jeg var liten, og at hun begynte å gråte, noe som jo forskrekket meg den gangen! Men når jeg så har lest den selv som voksen, får jeg gåsehud og kjenner at det stiger opp i øynene! "Terje Vigen" er en fantastisk historie og har et budskap som burde vært mye bedre utnyttet i vår tid!

Den latteren jeg vil nevne, må jeg innrømme kanskje var litt ufin. Den kom i innledningen på "Fritt fall" av Nick Hornby, (SPOILER!) der flere selvmordere som alle skulle hoppe fra et høyhus nyttårsaften, overrasket hverandre og ble høflig stående å si "nei, etter deg!", - og latteren boblet i meg! ;) (Det ble naturligvis ikke noen hopping!)

Når det gjelder tenkingen, ser jeg at en annen nevnte "Veien" av Cormac McCarthy, og jeg slutter meg til den. Jeg havnet nemlig i en diskusjon om den her inne på Bokelskere, og det førte til at jeg måtte tenke noen flere runder om den enn jeg ellers hadde gjort! Så takk til Bokelskere der!

For en artig idé! Kanskje jeg skal stjele den med meg til noen flere forum... :P Også tror jeg at jeg jukser litt i svaret, og tar det hele to ganger. Jeg viser følelser på utsida og både ler og gråter av ganske mange bøker!

1. Le: The Earthsea Quartet. Egentlig fire bøker, men jeg har en ettbindsutgave. :P Veldig morsom på helt uventete tidspunkt og uvanlige måter. Særlig episoden med overprestinne Kossil og geita har satt seg på minnet som noe av det kosteligste litteraturen har gitt meg.

Gråte: The Earthsea Quartet. Karakterene i denne boka er så dype at jeg sannsynligvis ville grått om de hadde fått flis i fingeren. Det skjer ikke, så jeg får nøye meg med å strigråte hver gang noen dør.

Tenke: The Earthsea Quartet. Særlig livet å døden er viktige tema her, men det jeg tenker mest på når jeg leser Earthsea er identitet og tilhørighet, som alle hovedpersonene sliter med. Men hvis jeg føler behov for å fordype tankene mine i noe, så åpner jeg alltid denne boka, leser et tilfeldig avsnitt, og prøver å få noe ut av det. Vet ingen annen bok hvor det er mer givende enn her.

En gang til! :D Skal gjøre det ordentlig denne gangen. :P 2.

Le: Bartimeus bøkene av Jonathan Straud. Særlig fotnotene er genialt morsomme.

Gråte: Slangens Gåve av Lene Kaaberbøl. Mennesker er forferdelig vesner av og til, men jeg gråter aller mest når Slangen prøver å gjøre det rette.

Tenke: Anansi Boys av Neil Gaiman. Brukte denne boka til å overbevise engelsklæreren om at fantasy kan være dype saker. Forholdet mellom alle de sære karakterene er skikkelig interesant. (Også: Skogene Kommer av Thore Hansen. Den største grunnen til at jeg er miljøbevist!)

... Det ble kanskje litt langt... Når det kommer til bøker er jeg uforbederlig. Vanskelig å stoppe når jeg først har begynt. xD

Hitchhiker's Guide to the Galaxy tror jeg nok er den morsomste boken jeg noengang har lest. Den er spesiell og har en form for tullete men intelligent humor.

Jeg gråt da jeg leste Like A Rolling Stone, som er en norsk bok skrevet av Kjetil Johnsen. Boka har en scene som er veldig sterk, hvor gutten gjør alt for at jenta ikke skal bli skadet.

Jeg måtte tenke litt da jeg leste You Don't Know Me av Armand van Helden. Den viser en tankemåte som er litt vel annerledes, men som alle kjenner seg igjen i på et vis. Jeg elsket den.

Gode bokvalg og et flott boktips til meg : )
Kjetil Johnsen sin bok havner på ønskelisten min.

Jeg anbefaler den på det sterkeste! :D

Jeg har tenkt litt over saken og har kommet fram med de som bl. a. har fått meg til å

Le : "Bridget Jones dagbok", jada jeg vet den er banal men du verden jeg lo høyt flere ganger. Hm, hvorfor det tro, kjente jeg meg igjen i visse situasjoner? hehe ja !! Tullebok, ja selvfølgelig er den det, av og til er det en nødvendighet for meg.

Gråte : Da må det bli "Jeg, Phoolan Devi" den sterke boka skrevet av og om henne selv. Indias røverdronning ble hun kalt men hva måtte ikke hun oppleve i sin barndom og ungdom. Sterke saker som rørte meg.

Tenke : Da velger jeg meg "Jonas" av Jens Bjørneboe. Det er en fengslende og gripende bok om en liten gutts hverdag. Boka kom ut i 1955 og det var vel ikke mange som var oppmerksom på hva denne gutten hadde for vansker. Bjørneboe satte søkelyset på et problem mange stridde med men få forsto.

Le: Krig av Knut Nærum (ble vel nesten kastet av toget da jeg leste denne...)
Gråte: Jenny av Sigrid Undset (har vel sammenheng med hvor man er i livet, slik flere har nevnt her tidligere)
Tenke: Veien av Cormac McCarthy (ble så grepet av denne historien at jeg måtte rett på nettet for å høre hva andre tenkte om denne - og vips! så fant jeg Bokelskere)

Veldig bra! :)
En flott tråd som gir oss mange gode boktips. Dessuten får jeg frisket opp mange bøker det er lenge siden jeg har lest (denne gangen Jenny av Sigrid Undset).
Mange takk!

Enig med deg og Rose-Marie om denne tråden. Det ble MYE mer enn jeg hadde tenkt når jeg lagde den.
Har fått så mange fine tips her om bøker, samt blitt minnet på bøker som har gått litt i glemmeboken. Jenny av Sigrid Undset leste jeg for veldig mange år siden og den husker jeg var veldig bra, så bra at jeg skal skaffe meg den og lese den på nytt : )
Man får også en forklaring på hvilken sjanger boken har og det liker jeg : )

Dette har utviklet seg til å bli en veldig interessant diskusjonstråd, hvor det ene interessante boktipset etter det andre dukker opp. Jeg håper mitt innlegg løfter tråden opp, slik at flere kommer med innlegg! ;-)

En som har fått meg til å le; Hitchhaiker's guide to the galaxy! Hysterisk morsom! Kloke mus og delfiner og håndkler :)

En som har fått meg til å gråte; Strålende soler av Khaled Hosseini, en utrolig sterk bok! Sitter igjen med et evig inntrykk!

En som fikk meg til å tenke; Les Miserables. Hvor heldige er vi ikke i dag?

Vanskelig å velge ut bare 3, men disse er de jeg først tenkte på:

• "Gutten i graven ved siden av" av Katarina Mazetti var full av elegant og varm humor. Kjærlighetshistorien mellom bonden og den urbane bibliotekaren fikk meg til å le høyt mange ganger underveis!

• "Alltid Alice" av Lisa Genova fikk meg til å gråte på vegne av professoren og forskeren Alice som får Alzheimer. En usentimental fortelling om å gradvis miste grepet om hverdagen, og også en god framstilling av pårørendes situasjon.

• "Tett inntil dagene" av Mustafa Can fikk meg både til å le, gråte og tenke. Jeg lurer på hvordan det må føles å flytte til et land hvor du ikke kan språket eller kulturen, og hvor du plutselig er "ingen". Hvordan det må føles når barna dine skammer seg over deg, og du må holde ut fordi du vil at de skal få en bedre framtid enn det du kunne gi dem i hjemlandet. Mustafa Can har her skrevet en sterk historie om sin mor.

Den siste som fikk meg til å le husker jeg ikke tittelen på, men den handlet om en kinesisk studine som kommer til London for å lære engelsk. Hun innleder et forhold til en noe eldre, engelsk mann, og opplever store kulturforskjeller. Boken er skrevet i en naivistisk stil, slik man kan tenke seg at en nybegynner av en språkstudent ville ordlegge seg. Handlingen er nesten banal, men språket er så godt at det underbygger hovedpersonens famling i et usikkert (kultur)landskap.

Mange bøker har opp igjennom fått meg til å gråte, men den som sitter sterkest igjen, er Gustav Lorentzens "Filledukke." Bare ett å si: Les den.

"Den lille prinsen" og "Fortellingen om Johan Pim" er begge bøker som har gitt meg et større perspektiv på livet og verden. Hvor kommer vi fra, hvorfor er vi her, og hva skjer når vi dør? Begge bøkene stiller disse spørsmålene, men på hver sin unike måte.

Jeg lo masse av Erlend Loes Kurtby. Særlig da jeg hørte den på lydbok! Egner seg ikke på bussen om du er redd for å bli innlagt... ;-)

Jeg kan fortsatt ikke lese delen om veverens datter i Mio, min Mio av Astrid Lindgren høyt. Da hulker jeg til det uforståelige!

Og På vegne av venner av Kristopher Schau var en typisk ettertanke-bok. Flott på alle sett og vis.

Det er mange bøker som har fått meg til å le voldsomt, men jeg liker å trekke frem "Cosmic Banditos" av A.C. Weisbecker, en lite kjent perle av en bok. Våpen, narkotika, eksistensiell refleksjon og banditter. Alt som trengs.

Bøker som får meg til å gråte er det langt mellom, og jeg har vel faktisk aldri bokstavelig tatt til tårene av noen bok (der må det en ulykkelig skjebne i en westernfilm til). Men den boken som har fått meg nærmest er "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Celine. Dette er forresten en bok som er både morsom, trist og tankevekkende men den gjorde meg mest av alt trist fordi jeg kjenner meg selv og menneskeheten godt igjen i de elendige menneskene Celine skildrer. Man vil jo gjerne ha tro på det gode i mennesker uten at det bestandig er lett, men Celine er veldig overbevisende i sin svartmaling av folk flest.

De fleste bøker får meg vel til å tenke på et vis, men det er særlig en som satte i gang en lang tankeprosess hos meg. "The Great God Pan" av Arthur Machen er en liten victoriansk grøsser som nok i grunnen ikke er ment som noen filosofisk roman, men blant dens virkemiddler finnes paganisme og naturtilbedelse, og det foreslås i boken at den virkelige verden er skjult for mennesker som bak et slør. Da Darwin skapte blest med sin teori om artenes opprinnelse via naturlig utvalg i samme tidsperiode, var det faktisk ikke det at vi er i slekt med aper som var tyngst for folk å svelge, men heller det at naturen ser ut til å være vilkårlig og meningsløs. Denne ideen brakte Machen til meg via sin lille grøsser, og mye av min verdensanskuelse ble utviklet derfra.

Jeg har nok ledd mest av Guareschi sin "Don Camillos lille verden", kanskje særlig fordi den har en undertone av alvor.

Bøker som kunne fått meg til å gråte, pleier jeg å lese i små biter etter å ha kikket på slutten, sånn er jeg. Men jeg leser mange triste bøker likevel. Men som barn gråt jeg som en foss av stykket i Nordal Rolfsens lesebok om Vesleblakken.

Dokumentarboka "Varsleren" av Jon Hustad er nok en typisk bok jeg har tenkt mye omkring.

Og hvem husker vel ikke "landeplagen" til duoen Gunnar Engedahl og Erling Stordahl om «Vesleblakken»?
Den ble laget av Erling Stordahl i 1955, og var vel et ganske fast innslag i ønskekonserten og ellers i radioen i mange mange år...

Jeg husker den godt fra ønskekonserten fra jeg var tre-fire, men likevel var det teksten i leseboka som fikk meg til å gråte så deilig som åtte - tiåring. En del nyanser ble vel borte i sangen, eller var det det at jeg hadde hørt den fra jeg ikke skjønte så mye?

Ja, blir det ikke sånn med flere sanger som blir "spilt ihjel" på radiokanalene...? Hvis vi hører dem for ofte, så mister mange av dem sitt budskap. Noen av dem blir til og med bare en plage å høre på til slutt.
Ja, jeg tror også leseopplevelsen i stille konsentrasjon berører oss mer.

Åh jaaa... - Vesleblakken... - hvem har vel ikke felt noen tårer av den historien? Jacob Breda Bull kunne kunsten å "berøre" sin leser.

Fint tema!

Haikerens guide til galaksen må nok bli min morroklump også. Jeg forlot nesten ikke hotellrommet en hel sydenferie fordi jeg ikke klarte å legge fra meg denne, og klarte å bli solbrent langs hele høyre side fordi jeg lå helt stille på stranda og leste i timesvis.

Det er mange triste bøker som har ødelagt meg fullstendig, men jeg tror faktisk jeg må velge Hulebjørnens klan av Jean M. Auel. Denne boken var en av de første ordentlige seriene jeg leste, og da (spoiler) Creb døde helt på slutten, begynte jeg å strigråte som om noen jeg faktisk kjente hadde dødd og forårsaket nesten et angstanfall hos mamma da hun kom hjem og så meg.

Det første som treffer meg når det kommer til bøker som får deg til å tenke er den lille boka Autobiography of a Geisha (nei, ikke den som ble gjort om til en film, denne er sann). Den er skrevet av en japansk kvinne som så vidt var skrivekyndig da hun bestemte seg for å fortelle historien sin, men klarer til tross for det enkle språket å beskrive et liv helt utenom det vanlige. Det utrolige med denne fortellingen er at den viser hvor mye en person kan tåle, og allikevel leve videre.

Liker svarene dine og bøkene du har valgt :)

Må innrømme at jeg ikke har det med verken å le eller gråte når jeg leser bøker. Men trekke på smilebåndet og få klump i halsen det hender det at jeg gjør/får.

• Hjelp, hvor er landet mitt? av Michael Moore
  
• Idas dans av Gunnhild Corwin
  
• Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
  

Mange bøker får meg til å tenke i nye baner og boken av Nedreaas laget en rekke nye slike baner ;)

Vet jeg ikke svarer slik du vil nå, men svaret er for eksempel: "Slaktehus 5" av Kurt Vonnegut X 3

Måtte tenke meg godt om for å huske en bok som har fått meg til å le (mye), men så kom jeg på "Georgs magiske medisin" av Roald Dahl. Lo også mye av "Onkel Oswald" av samme forfatter:) Herlig absurd.

Jeg gråter sjelden, men både "Tusen strålende soler" og "Drageløperen" traff noen ømme punkter. Jeg leser sjelden romaner som gjør meg trist. Ønsker å muntres opp evt opplyses - som bringer meg over til siste punkt.

Hviken bok har fått meg til å tenke? Veldig mange, de fleste, faktisk, men "Geisha" fikk meg til å tenke på det forunderlig japanske systemet/ kulturen som fortsatt eksisterer. Kvinner som oppdras til selskapsdamer - går i streng skole for å lære konversasjon, te-seremonier, spille et instrument, drakt og hår (et kapittel for seg selv). Fascinerende og veldig rart.

Alle bøkene til Roald Dahl er jo så fornøyelige! Der har vi en virkelig flott bokskatt. Den mannen hadde en herlig fantasi, og han visste å bruke den, enten han skrev barnebøker eller memoarer fra sitt eget liv eller nifse krimhistorier. Jeg er for evig Roald Dahl-fan.

Når det gjelder Roald Dahl så har jeg tilgode å lese noe av han. Egentlig helt utrolig at jeg ikke har gjort det. Skal virkelig gjøre noe med det : ) Det er mange som er Roald Dahl-fan her inne så jeg tror jeg har noe å se frem til når jeg skal utforske bøkene hans : )

Ja, du kan glede deg! :)
Da er det kanskje lurt å starte med "Boy", - eller "Gutt", hvis du ikke vil lese på engelsk. Den engelske utgaven er meget lettlest og kan varmt anbefales! Der forteller han om episoder fra sin egen barndom. Da får du litt bakgrunnsstoff for den videre lesninga.

Jeg holdt på å le meg fordervet den aller første gangen jeg leste "Skjelettet er et stativ som man kan henge fra seg kroppen på" av Unni Lindell. Det var i 1992, og alle de fine forklaringene fra barn ga meg mange ukontrollerte latteranfall. Den gangen jobbet jeg med barn, og fikk en del slike morsomme forklaringer i virkeligheten også.
Ellers liker jeg godt bøker med lun humor som får meg til å småhumre.

"Lille Tre" av Forrest Carter fikk meg til å gråte. Historien om den lille indianergutten er en av de nydeligste jeg vet om.
Det finnes mange flere som har fått tårene til å renne, bl.a. Drageløperen, som du også nevner, Hedvig.

Det finnes mange bøker som har fått meg til å tenke. Men som eksempel her vil jeg trekke frem "Mitt liv min frihet" av Ayaan Hirsi Ali. Hennes livshistorie og kamp for å komme vekk fra en undertrykkende og kvinnefiendlig kultur, fram til å kunne leve et selvstendig liv imponerer.

Er så enig med deg når det gjelder Ayaan Hirsi Ali. Jeg vurderte å sette denne boken opp som en bok som fikk meg til å tenke. Dette var virkelig en biografi som gjorde inntrykk på meg.
Har også lest Krev din rett av Hirsi Ali, fantastisk bok det også : )

Ja, enig. Når jeg leser om slike oppvekstvilkår og kvinneundertrykkende kulturer, får jeg et sterkt ønske om å være med på å gjøre noe for å forandre på det som skjer i slike samfunn.
Bare tenk på det at hver eneste dag blir små jenter fremdeles skamfert og ødelagt når de blir kjønnslemlestet, med de følgene at de får livsvarige problemer og uopprettelige skader, hvis de da ikke dør av blødningene og infeksjoner etter inngrepet...
Jenter som Ayaan Hirsi Ali, som tør å stå fram og fortelle sin historie, gjør en kjempejobb for å forandre på denne praksisen.

Bøker som har fått meg til og le/gapskratte er Doktor Proktor bøkene til Jo Nesbø og SVK av Roald Dahl

Bøker som har beveget meg og fått frem tårene er Pelle Erobreren og Ditte Menneskebarn av Martin Andresen Nexø.

En bok til ettertanke er Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen

Så flott at du nevner "Ditte menneskebarn". Jeg leste de to bindene på 70-tallet, og jeg husker at jeg ble grepet av historien om den unge jenta som må slite og arbeide fra hun er liten, og som blir misbrukt av alle rundt seg. Ditte er en vakker kvinneskikkelse vi ikke må glemme.
Nå må jeg minne meg selv om at dette er bøker jeg må huske på å lese på nytt en gang.

-Aldri ledd så mye av en bok som av scenen der Don Quixote angriper den store hæren(som egentlig er en saueflokk)

-Slutten på Markens Grøde fikk meg til å gråte.

-Låner Nygårdshaugs fine lille tankevekker fra OP:)

Er egentlig veldig enig med bokvalgene dine :)

Det er ikke så ofte jeg får meg en skikkelig latter når jeg leser en bok, for det meste småhumrer jeg bare. Boka som virkelig fikk meg til å sette opp latterdøra, er Erlend Loes Naiv.Super. Jeg leste den i rett alder, da jeg var livstrett student, og humoren var midt i blinken for et infantilt medlem av ironigenerasjonen. Husker at jeg lå og vred med i latterkrampe da jeg leste om søket i New Yorks bibliotek. Innser at jeg neppe ville ledd like mye i dag; boka er ikke engang min favoritt blant Loes bøker, men den bringer meg fremdeles gode minner om selve leseopplevelsen.

En av de bøkene som har rørt meg mest er nok Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Historien om Siss og Unn, deres vennskap og tragedien som skjer, gikk skikkelig inn på meg. Jeg leste den første gang da jeg var i tenårene, og det at jeg var ganske nær i alder med hovedpersonene gjorde nok sitt til at jeg ble så grepet. Man er så usikker på det meste i den alderen og dette fikk meg til å føle nært slektskap med karakterene, spesielt Siss som må være igjen alene og kjempe mot sorgen og alt annet som forvirrer og skremmer henne. Dette er nok en bok jeg kommer til å lese mange flere ganger gjennom livet.

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fikk meg virkelig til å tenke. Boka provoserte meg utrolig mye; så fælt at kvinner måtte undertrykke sine følelser og hele tiden føye seg. Det viktigste var å holde fasaden, gjerne på bekostning av et lykkelig liv. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle gå på akkord med meg selv og mine følelser..

• "Død som en dronte" av Marianne Fastvold humret jeg meg gjennom i helgen. Glitrende og humoristisk kritikk av forbrukersamfunnet, tankevekkende om det å være kvinne, mor, elskerinne osv.

• "Davitas harpe" av Chaim Potok. Det er sjelden jeg gråter over bøker. Tårene rant natten igjennom mens jeg leste.

• "Nattåpent" dikt Rolf Jacobsen skrev da han mistet sin kone. Vakkert og tankevekkende om kjærlighet gjennom livet. Hvor godt kan du kjenne et annet menneske?

Jeg har nettopp lånt "Davitas harpe" på biblioteket, og skjønner at jeg virkelig har noe å "glede" meg til! ;-)

Jeg oppdaget Chaim Potok for en del år siden. Synd at han ikke har skrevet mer, og at ikke mer er oversatt. Jeg anbefaler også "Mitt navn er Asher Lev".
Vil gjerne høre hvordan du reager på Davitas harpe, Rose-Marie.

Ikke bare gir bokelskere meg nye boktips, men også en ubendig trang til å lese på nytt bøker jeg allerede har lest.

He-he .... Jeg har det på akkurat samme måten! Og disse Bokelskersidene får meg også til å bli oppmerksom på bøker jeg en gang har kjøpt og siden glemt at jeg har. ;-)

Jeg har lest "Mitt navn er Asher Lev". Det er en av mine favoritter! I tillegg til "Davitas harpe", har jeg også lånt "Asher Levs gave" på biblioteket. Etter lang tids jakt på disse bøkene, som jeg selvsagt helst ville eie selv, kapitulerte jeg. Men ære være at vi har biblioteket!

Det kommer alltid en bokomtale fra meg når jeg har lest en bok! ;-)

Nettopp! Jeg eier ingen bøker av Chaim Potok. Det hender jeg får lyst til å "stjele" bibliotekbøker, late som jeg har mistet dem og betale, men, kors på halsen, jeg har aldri gjort det!
Gudskjelov for antikvariat.net.

Chaim Potok er fantastisk. Davitas harp er utrolig god, jeg regner med at du har lest "The chosen" - den jeg kanskje synes er hans aller beste - i tillegg til "My name is Asher Lev". Så hyggelig å se at andre også har oppdaget ham - det er ikke så ofte!

"The chosen" har jeg ikke lest, legger den inn med en gang.
"Mitt navn er Asher Lev" synes jeg var god, men ikke på høyde med "Davitas harpe". Den natten jeg gråt meg gjennom boken, bestemte jeg meg for at jeg skal se Picassos "Guernica" en gang i dette livet. Tror bildet nå henger i Madrid.

Picassos "Guernica" in real life er verdt et Madrid-besøk! Jeg er så fascinert av bildet og historien bak dette at jeg for lengst har anskaffet meg en innrammet plakat av bildet. Dessuten kan jeg anbefale Bolings roman "Guernica". Kanskje ikke et litterært storverk, men bildet "Guernica" ble i alle fall enda mer menneskeliggjort for meg.

"The chosen" var mitt første møte med Chaim Potok, et sjebnesvangert møte! Håper du også vil like boka. Synes det kan være vanskelig å sammenligne bøkene, problematikken er så forskjellig. Det er jo helt utrolig hvordan han klarer å sette seg inn i ei lita jentes liv og tanker, som han gjør i "Davitas harpe", samtidig som han skildrer så godt konflikten jødiske kunstnere står overfor i "My name is Asher Lev". Jeg er ikke objektiv - dypt fasinert og en stor tilhenger! Anbefaler Guernica - det henger i Museo Reina Sofia i Madrid. Her henger mange av forarbeidene også, fasinerende å se.

Tusen takk for tips og tanker, Cirkeline og Rose-Marie! Det er ikke utenkelig at vi skal til Spania neste høst. I så fall legger jeg inn Museo Reina Sofia i Madrid - ikke noe å vente med!

Tanken har streifet meg mer enn en gang, men jeg har heller aldri gjort det! Æres ord! Tenke det, ønske det ... men gjøre det ... nei! Antikvariat.net er supert, men selv der er det enkelte ganger vanskelig.

Da har jeg bestilt Davitas harpe på www.antikvariat.net og gleder-gruer meg til å lese den på nytt.

Lykke til!

Takk skal du ha!

Alle tre i én, som et kinderegg: "A canticle for Leibowitz" av Walter M. Miller Jr. En historie om verden etter at sivilisasjonen har falt, både én og to ganger.

Oi, dette var faktisk litt vanskelig. Jeg leser mest underholdningslitteratur som ikke gir meg spesielt mye følelsemessig. Så dette blir kanskje ikke de beste eksemplene men...;

1. De gales hus av Karin Fossum(denne fikke meg til å både le, gråte og tenke!)
2. Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren/Den store festen av Joan L. Nixon
3. Den niende innsikt av James Redfield

Fine valg du har på punkt 1 og 2 her, Stine. :)
"Den niende innsikt" har jeg ikke lest, så den kan jeg ikke uttale meg om.

Jeg har sjelden ledd så mye som da jeg leste Dave Eggers "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk"! At ikke flere har oppdaget denne boka, er meg en stor gåte!

Og jeg kan ikke huske at jeg i godt voksen alder har grått så mye som da jeg leste "En søndag ved bassenget i KIgali" av Gil Courtemanche (som barn var det utvilsomt "Onkel Toms hytte" - jeg klarte knapt å lese gjennom snørr og tårer). Denne boka forteller en svært rystende historie fra virkeligheten og jeg kommer aldri til å glemme den!

Den boka som har fått meg til å tenke veldig dype tanker må være "Broen over Drina" av Ivo Andric. Den satte det som skjedde i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet i et helt nytt lys!

Takk for at du nevner "Onkel Toms hytte". Helt klart en bok som må nevnes her, både i forbindelse med snørr og tårer, og ved at man får mange tanker om en fortidens virkelighet vi har mange gode grunner til å skamme oss over.

Dave Eggers bok er satt på min ønskeliste også.
Da jeg ble med i bokelskere, var det fordi jeg lurte på hva jeg skulle lese, lette etter bøker. Når har jeg en lang liste!

Jeg gleder meg til at flere får øynene opp for Dave Eggers selvbiografiske bok! Den er helt ubetalelig! ;-)

Her ga du meg et kjempeflott boktips :)
Dave Eggers bok settes hermed på ønskelisten. Takk :)