I den krimlitterære verdenen har man lett febrilsk etter Stig Larsson etterfølger. Forfatterne bak pseudonymet Lars Kepler fikk føle det da de ga ut sin førsteroman, Hypnotisøren. Det spilte jo sterkt inn at spekulasjonene haglet rundt hvem som sto bak pseudonymet. Med Paganinikontrakten mener jeg at Lars Kepler er på god vei til å bli den neste virkelig store fra Norden. Etterforskeren Joona Linna trer tydeligere fram, det er ingen hypnotisører her som stjeler oppmerksomheten. Plotet beveger seg på mange nivåer, også opp i høyere lag, og ikke minst er det er et særpreget rollegalleri. Her er figurer som du neppe glemmer med det første. Og så er det noen temmelig imponerende musikk-kunnskap som skal til for at et vesentlig bevismateriale kan få sin fulle betydning. Ut fra et bilde av en strykekvartett kan en person med absolutt gehør, også visuelt, fortelle hva kvartetten spiller.
Det kanskje viktigste for at Lars Kepler skal vokse til et stabilt, internasjonalt krimnavn, er likevel: Den sugende og intense spenningen fra Hypnotisøren er videreført i Paganinikontrakten. I mellom skildringene av etterforskernes og bipersoners virke, foregår det fra begynnelse til slutt en kamp for å overleve som gjør fortellingen helt umulig å legge fra seg. Rett og slett dyktig håndverk.
Sist sett
