Dette er den beste boken jeg har lest på norsk i år, og klart den mest interessante og overbevisende jeg har lest om klima, miljø og ressursøkonomi på norsk. Sannsynligvis overhodet. Som ikke-økonom følte jeg meg etter lesing temmelig proppfull av ny lærdom - en lærdom som nærmest kom med på kjøpet mens jeg vekselvis lot meg skremme og underholde.
Nå skrev jeg nettopp i omtalen av en annen favorittbok, Bill Brysons "A Short History of Nearly Everything", at norske sakprosaforfattere burde lære av Bryson hvordan alvorlige bøker kan skrives med vidd og veltalenhet. Det mistenker jeg Fanebust for å ha gjort. Ikke for dét: Deler av denne boken må være blant det dystreste som er skrevet på norsk. Men det skyldes stoffet, ikke språket eller fremstillingen. Dermed er det ikke fritt for at man humrer med forfatteren, sammen på vei mot undergangen. Men så viser det seg heldigvis lenger ut i boken at det ikke nødvendigvis er dit vi skal likevel.
Forfatteren er uhyre kritisk til det norske selvbildet av en foregangsnasjon innenfor miljø og klima, og påviser gang på gang, bitende ironisk, hvordan virkeligheten er på kollisjonskurs med våre behagelige oppfatninger om oss selv. (Her er slektskapet klart til hans forrige bok, den oppsiktsvekkende og kritikerroste "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten".) Men dette er pedagogi, for etter å ha beskrevet hvor vi per i dag er på vei (et varmt og lite ønskverdig sted), kommer forfatteren med konkrete og praktiske forslag til hvordan vi kan snu i tide. Her nyter han godt av sin bakgrunn som økonom.
Det går hardt ut over blant annet Jens Stoltenberg i denne boken. Derfor var det interessant å se at denne boken nylig ble grundig anmeldt sammen med Stoltenbergs nye klimabok i bladet Prosa ( http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=692 ). Fanebust bok er den klart anbefalte av disse. Bokens harde utfall mot Stoltenberg tatt i betraktning, er det verdt et lite glis at anmeldelsen slutter med rådet om at også statsministeren bør lese og ta til seg Fanebusts bok, i stedet for å fortsette sin egen monolog...
Ingen negative sider? Jo da: Fanebust blir til tider i kvasseste laget, og kan falle for fristelsen til å latterliggjøre sine motstandere. Noen ganger kan det også virke som om han blir revet med av sin egen veltalenhet. Han vet litt for godt at han har ordet i sin makt, og beskjedenhet er ikke hans styrke. Litt demping av formen her hadde ikke skadet. Men dette blir småplukk for den som er vant til å kjempe med tung norsk sakprosa.
Enten du allerede har et glødende miljøengasjement, eller tror at alt snakket om "klimatrusselen" bare er svada: Les denne boken. Du vil bli godt underholdt - og mye klokere.
Sist sett
