Bokelskere.no

Det er en grunn til at flere filosofer har trykket boka til sitt bryst og sagt at den representerer deres ontologiske syn; den er ikke akkurat så lett å få tak på og åpner for vidt forskjellige lesninger. Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?). Da har jeg i grunn større sans for de som mener at den beskriver opplevelsen av å være jøde i Europa på den tiden Kafka levde. K aksepterer jo velvillig sin prosess uten at det noensinne kommer frem at han har gjort noe, er han født inn i opplevelsen av skyld og mindreverdighet, ganske enkelt i kraft av å være jøde?

Men når alt kommer til alt synes jeg ikke det er så viktig å "se" etter noe, i stedet kan man la seg vikle inn i marerittet og den merkelige tonen, som jeg nærmest opplever som sadistisk, i den forstand at Kafka her virker å skrive om seg selv (dette synes nært ham til tross for å være skrevet ganske upersonlig) og nærmest nyter (det er utvilsomt innslag av sort humor i boka) å skildre sin egen undergang og den uoversiktlige og urettferdige veien dit. Jeg synes det er en helt egenartet, nærmest suggerende stemning i boka. Jeg hater å bruke ordet "stemning" i beskrivelsen av en bok, det er virkelig en billig utvei, men her kommer jeg ikke utenom.

Kafka hadde det ikke så lett med seg selv, utdrag fra en fantasi beskrevet i hans dagbøker følger: "Å bli dratt inn gjennom et vindu i første etasje med rep rundt halsen, for så -blodig og lemlestet- å bli rykket oppover av en som er helt uanfektet og hensynsløs, gjennom tak, møbler vegger og loft til de aller siste, avrevne bitene av meg faller ut av den tomme renneløkken i samme øyeblikk den bryter gjennom taksteinen, før de til slutt finner hvile på taket."

Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?).

Ja, jeg stusser ofte over bruken av begrepet "Kafka-prosess", som om det er opplagt hva det innebærer. Ofte mistenker jeg at personer som bruker dette begrepet ikke har lest boka, men antar at det dreier seg om en fortelling om et uskyldig dømt individs kamp mot overmakten. Boka er langt mer tvetydig enn det, som du er inne på.

At Gerd-Liv Valla stjal denne bokas tittel er både pompøst og upassende i forhold til saken hennes, synes jeg.