Bokelskere.no

Startet på "Prosessen", men ga opp. Dette er jo "stor" litteratur, og jeg er veldig nyskjerrig på hva som gjør at noen bøker som "Prosessen" skal være så gode. Jeg har så lyst til å "se" hva som gjør den bra. Hva er det ikke jeg så da jeg begynte å lese på den. Har nemlig tenkt å prøve igjen en dag, for jeg går ikke helt med på at jeg ikke er i stand til å se hva som gjør denne boka til en klassiker. Men dere som har lest den. Hva er bra med denne boka. Hva skal jeg "se" etter?

Jeg synes flere av innleggene under beskriver godt opplevelsen jeg hadde da jeg leste Prosessen for noen år siden.

Jeg opplever imidlertid at stemningen i boken av og til kommer tilbake til meg, nesten som "flashbacks" i forskjellige situasjoner. Jeg har omtrent det samme forholdet til Jean Paul Sartres "Huis Clos" (For lukkede dører). Opplever det som opplysende, filosofisk litteratur som gir innsikt og forståelse gjennom å snakke til følelser. Blir nesten litt skjelven!

Ja, ikke sant! Det er den stemningen som gjør at jeg ikke glemmer denne boka. Kanskje handler den på ulike plan om Josef K.s møte med et ugjennomtrengelig og fullstendig uforståelig byråkrati eller jødenes situasjon i Øst-Europa før 2. verdenskrig. For meg handler den om den klaustrofobiske følelsen av å gå seg bort i labyrintene i sitt eget sinn, å være i en situasjon man ikke kan komme seg ut av eller ikke ser noen løsning på, slike kvelende fornemmelser av hjelpeløshet og maktesløshet som man kan merke snev av i livet uten nødvendigvis å være forfulgt. Tror kanskje dette kan betegnes som en universell menneskelig erfaring selv om Josef K selvfølgelig opplever denne håpløsheten i ekstrem grad.

Har det litt som deg, Caroline, blir nesten skjelven. Takk for tipset om Sartre, den må sjekkes ut :)

Heldigvis er det ikke sånn at alle trenger å like det samme :) Men allikevel kjenner jeg også igjen følelsen av å ikke "se" hva "alle andre" synes er så bra med en bok. Noen bøker er mer universelle enn andre, men jeg tror ikke Prosessen er en slik bok. For å like en bok tror jeg ofte det er en fordel om en har et visst overlapp med forfatterens sinn, at det er ting en kjenner seg igjen i. Og hvis du ikke har et slikt overlapp med Kafka tror jeg egentlig du bare skal være lykkelig for det :)

Det er en grunn til at flere filosofer har trykket boka til sitt bryst og sagt at den representerer deres ontologiske syn; den er ikke akkurat så lett å få tak på og åpner for vidt forskjellige lesninger. Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?). Da har jeg i grunn større sans for de som mener at den beskriver opplevelsen av å være jøde i Europa på den tiden Kafka levde. K aksepterer jo velvillig sin prosess uten at det noensinne kommer frem at han har gjort noe, er han født inn i opplevelsen av skyld og mindreverdighet, ganske enkelt i kraft av å være jøde?

Men når alt kommer til alt synes jeg ikke det er så viktig å "se" etter noe, i stedet kan man la seg vikle inn i marerittet og den merkelige tonen, som jeg nærmest opplever som sadistisk, i den forstand at Kafka her virker å skrive om seg selv (dette synes nært ham til tross for å være skrevet ganske upersonlig) og nærmest nyter (det er utvilsomt innslag av sort humor i boka) å skildre sin egen undergang og den uoversiktlige og urettferdige veien dit. Jeg synes det er en helt egenartet, nærmest suggerende stemning i boka. Jeg hater å bruke ordet "stemning" i beskrivelsen av en bok, det er virkelig en billig utvei, men her kommer jeg ikke utenom.

Kafka hadde det ikke så lett med seg selv, utdrag fra en fantasi beskrevet i hans dagbøker følger: "Å bli dratt inn gjennom et vindu i første etasje med rep rundt halsen, for så -blodig og lemlestet- å bli rykket oppover av en som er helt uanfektet og hensynsløs, gjennom tak, møbler vegger og loft til de aller siste, avrevne bitene av meg faller ut av den tomme renneløkken i samme øyeblikk den bryter gjennom taksteinen, før de til slutt finner hvile på taket."

Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?).

Ja, jeg stusser ofte over bruken av begrepet "Kafka-prosess", som om det er opplagt hva det innebærer. Ofte mistenker jeg at personer som bruker dette begrepet ikke har lest boka, men antar at det dreier seg om en fortelling om et uskyldig dømt individs kamp mot overmakten. Boka er langt mer tvetydig enn det, som du er inne på.

At Gerd-Liv Valla stjal denne bokas tittel er både pompøst og upassende i forhold til saken hennes, synes jeg.

Prosessen er en slitsom bok i den forstand at man frustreres av hovedpersonen K's motgang og manglende kontroll på hendelsene som styrer livet hans.

Boken er vel betydningsfull på grunn av beskrivelsene av begreper som rettferdighet i domstolene, byråkrati, rasjonalitet, søken etter tilhørighet, for å nevne noen. De språklige kvalitetene er etter min mening mindre viktig i denne boken. Ordet Kafka-prosess har ikke blitt en del av vår felles kulturelle bagasje uten grunn. Så: sett deg i sofaen og gi boken en ny sjanse. Kom så tilbake og fortell oss hva du synes!

Må si meg enig med Karin. Jeg leste Prosessen under en ferietur til Praha for en god del år siden. Settingen var med andre ord perfekt og det lå an til en god leseopplevelse, noe det også ble.

Det er ikke til å undres over at Josef K blir ganske så paranoid etter hvert; ikke vet han hva han blir anklaget for og han vet heller ikke hvem hans anklagere er. Som leser ble jeg dratt inn i Kafkas univers – Josef Ks forvirring og stadig økende desperasjon var både svært interessant og svært gripende lesing. Boka ga også et godt bilde på hvordan det kan være å leve i et totalitært regime der enkeltmennesket bare har få, om noen, rettigheter.

Ikke så lenge siden jeg las boka etter at den lå "på vent" i mange år. Jeg må si jeg ble positivt overrasket og likte den. Det er på en måte en rettslig forfølgelse av hovedpersonen og han forstår ikke hvorfor. Kafka skildrer en politisk utrygghet og forfølgelse som gjør noe med et menneske.

Her er flere tråder om boka som du bør lese litt i, kanskje du etterhvert får lyst til å ta den opp igjen.