Bokelskere.no

Jeg må innrømme at det noen ganger ble litt for mange detaljerte episoder, har skjønt at han ville utforske akkurat det, men han kunne med stor fordel ha begrenset seg litt der. I tillegg var det og for mange gjentakelser i handlingen; drikking, vasking og grining; herregud, spesielt de to siste tingene. Så det burde ha vært kuttet ned litt slik at boken hadde blitt tettere, og man hadde sluppet å irritere seg. Da hadde jeg kanskje trillet 6, men dette kom dessverre litt for mye i veien for lesningen min til det. Men han skriver knallgodt, har et tett og nært språkunivers som det er vanskelig å ikke bli berørt av. Og skildringen av far/sønn, og bror, forholdet er mesterlig utført. Sterkt, vondt og følsomt. Så ja, det ingen tvil om at det er vel verdt å lese ut boken, dette er tross alt litteratur på høyt nivå.

Du svarer indirekte på det jeg spør om litt lengre oppe, Stian. Derfor skal jeg plage deg litt. Og misforstå ikke: Jeg er allerede overbevist om at Knausgård er en dyktig forfatter. Men: Argumentene for å lese dette voluminøse verket er altså at det er "litteratur på høyt nivå", at han skriver "knallgodt" og har et "tett og nært språkunivers".

Det er mange forfattere som skriver knallgodt, men de klarer likevel å la være å utgi et 6-binds verk om seg selv og sin familie. Så derfor ender jeg opp litt som djevelens advokat her (men også fordi dette virkelig interesserer meg) og spør: hva mener du egentlig med at det er litteratur på høyt nivå?

He he, regnet nesten med å få en kommentar på det, vurderte god litteratur først, men klemte altså til med "litteratur på høyt nivå". Vel, for meg betyr det at Knausgård skriver så uanstrengt godt om disse tingene, det ser kanskje lett ut, men i mine øyne er det stor kunst å mestre denne tilsynelatende "lette" formen, uten å henfalle til for mye føleri og klisjeer. Det kunne lett blitt banalt og pinlig, men i mine øyne blir det aldri det, og akkurat det gjør dette til litteratur på høyt nivå for meg. Om det er den faktiske Karl Ove Knausgård (og det er det vel) er ikke så interessant for meg egentlig, det handler mer om at det er en nerve her som treffer meg rett i magen.

Bra svart! At en forfatter greier å skrive enkelt om vanskelige ting, er en kunst som minner om japansk kultur. Japanerne får alt (kampsport, religion, matlaging, yoga) til å se enkelt ut. Men likevel ligger det masse hard trening, omtanke og tålmodighet bak. Jeg er med på det, men det var ikke slik jeg opplevde Knausgård da jeg leste Ute av verden. Det var nettop det litt krunglete språket (som riktig nok avstedkom noen fantastiske formuleringer) som preget boka for meg og gjorde den tung å komme gjennom. Hvor blir det enkle av da liksom?

Men, som sagt, hvis det er slik for deg. Og hvis Knausgård med Min Kamp treffer en nerve hos deg, til og med rett i magen, ja da er det litteratur på høyt nivå også i mitt vokabular. Enkelt og likevel så inn i granskauen vanskelig.

Om du har gjort deg til talsmann for Knausgårds talent, så gjør du i hvert fall en overbevisende jobb.

Jeg har mye jeg vil si om Knausgård ved en senere anledning, men her ønsker jeg bare å kommentere - siden ingen andre har gjort det - at språket i MK 1 på ingen måte er krunglete. Det fyker avgårde som bare det! Kanskje fordi det også er skrevet i et forrykende tempo? Det slo meg også idag, da jeg lurte på hvorfor jeg også liker skrivestilen så godt, at han skriver som få andre. Mange jeg synes skriver godt skriver kanskje litt likt på et vis - uten at jeg helt har tenkt over dette før. Men Knaugsgårds setninger er ofte originale, uten å virke oppstyltede.

Jeg er også litt nysgjerrig på dette svaret. Har mot min bedre vitende nettopp begynt på bok1 og er litt uvant med å lese det samme som 'alle andre' - ligger som regel årevis bak og putler i min egen dam.