Bokelskere.no

Dette er mitt første møte med Torgny Lindgren. Han har et sterkt språk, selv om det er enkelt, ja nesten traust. Og Humlehonning er en stramt komponert og velskrevet bok, bevares. Men for meg ble dette traurig, trist og makabert. Nå skal jeg ikke slå beina under alt det som ikke er vakkert og oppløftende. Og jeg er den første til å juble over makaber humor som vi kan finne hos Irving, Paasilinna og ikke minst flere Sør-Amerikanske forfattere. Men for meg må det makabre og nedtrykkende framstilles med en god posjon humor. Ellers blir det bare det. Makabert og trist. Og jeg oppfatter ikke at Lindgren over hodet har antydning til glimt i øyet i denne romanen. Den er mørk som et finsk fjernsynsteater-stykke fra 60-tallet. Og den er langdryg som en skandinavisk vinternatt, selv om den bare har 137 trykte sider. Nei, dette var ikke noe for meg.

Og ikke at vi skal møte all verdens elendighet med et glis og en humrende latter, men jeg er allerede i gang med Loes siste bok, og bevaremegvel for en overgang. Snakk om et fyrverkeri av et språk. Det skulle ikke mer enn 3 sider til, før den svenske vinternatten var glemt og den briljante loeske verden var hjertelig ønsket velkommen i stua.

Det er nok som du sier i det siste innlegget her nedenfor, at forfattere må treffe noe i oss som skaper vibrasjoner, og at dette "noe" er individuelt. Lindgren traff en av mine strenger. Visst er det traurig, makabert, grotesk og motbydelig, men jeg så for meg disse to gamle, halvdøde stabeisene - og den svært uhåndgripelige fremmede kvinnen som trasker att og fram i snøen mellom husene og får dem tilbake på en slags talefot.

Humor fant jeg også - i alle de språklige underfundighetene, nesten "hamsunsk". Og kjærligheten til det västerbottenske folket skinner tydelig gjennom, både på og mellom linjene.

For å bekrefte ulikhetene mellom lesere: Jeg er ingen Loe-fan ...

Jeg synes akkurat omvendt, at det var det makabre og triste som var bra med boka. Selv om jeg liker både Loe og Paasilinna sin raljering også, så synes jeg Lindgren greide å fange dette litt absurde og tragiske på en perfekt måte. Og han skriver jo knallgodt!

Ja språket er det ingen ting å si på. Har selv lagt ut et par favorittsitater fra boka her inne. Det kan nok hende at jeg er i en fase av livet der jeg er litt ferdig med leie ting, at jeg nå setter pris på innhold som løfter meg opp mer enn å tynge meg ned.

Dersom du vil prøve deg på Torgny Lindgren igjen, vil jeg anbefale Hakkepølsa. Den er annerledes, og der har du nydelig språk og humor i massevis. Den boka koste jeg meg virkelig med.

Takk for tips! Man skal alltid gi en forfatter mer enn en sjanse.

Jeg er klar for nye utfordringer, castro, og det er som jeg har nevnt en to-tre ganger allerede utvilsomt at mannen kan skrive, men hva synes du egentlig om disse gamle gubbene?

Jeg har tenkt mer på hvorfor denne boka ikke falt helt i smak hos meg. Jeg tror faktisk det har noe med troverdigheten å gjøre. Ikke når det gjelder skildringen av de gamle gubbene, for den er eminent, men i beskrivelsen av den kvinnelige forfatteren. Jeg fikk ikke tak på henne. Da hun også bærer fortellerstemmen i boka, ødela nok dette mye for meg.

I fortellerkunsten snakkes det ofte om årsaks og virkningsforhold. Vi som lesere trenger å vite hvorfor ting skjer for å være "helt med". Dette synes jeg også mangler i boka. Hvorfor blir kvinnen hos de gamle. Hvorfor gjør hun alt det hun gjør med dem? Jeg kan ikke se at hun har en eneste grunn til dette, og da blir det lite troverdig for meg.

Den er grei. I mellomtida får jeg også lese litt mer av forfatteren ...

Greit nok. Som det har vært diskutert her inne, så er det ikke tilstrekkelig med godt språk og gode fortellinger. Boka må også treffe en streng i leseren som begynner å vibrere. Og akkurat her var gitarstrengen borte for meg (bokstavelig talt).

Men: Foreløpig har jeg frydet meg over 2 av de 3 du anbefalte, castro. Det er jo ikke så verst ... :)

Smagen er som bagen, min venn. Jeg mener fortsatt at forfattere uansett hvor flinke de er, må treffe noe i oss som vibrerer, for at vi virkelig skal nyte å lese bøkene deres. Og jeg tror dette "noe" er svært individuelt.