Bokelskere.no

Ifølge prologen er det stjernene som har skylden! ;-)

Når det gjelder den altoppslukende kjærligheten, kan vi spørre oss: er det engang det? At Romeo og Julie elsker hverandre, er det ingen tvil om, men hvor oppriktig er kjærligheten deres, hvis den da kan måles på noe vis? Romeos kjærlighet synes opprinnelig å ha sprunget frem bare for å fylle et hull (etter Rosaline eller hva hun het), og for Julie er forelskelsen kanskje bare krydder for lediggangen, ja, hun synes jo å være innestengt i Capulet-villaen med ikke annet selskap enn sin amme. Hehe, jeg må nok imidlertid innrømme at dette synet på hovedpersonenes følelser er et mer kynisk perspektiv enn min egen oppfatning er - det er vanskelig å gjøre annet enn å kjenne seg igjen i stormen - men kanskje er det likevel en måte å lese dem på.

Stjernene har alltid skulda! ;)

Eg trur at både Romeo og Julie er meir forelska i følelsen av forelskelse enn i kvarandre. Begge er altfor mykje med på notane til at det kan vere snakk om noko anna enn eit gjennsidig behov for å fylle ut tomrom i liva sine.

Elles er eg veldig enig med det du seier, når det kjem til følelsane til hovudpersonane - og eg må innrømme at deira dødsfall gjorde langt mindre inntrykk på meg enn drapet på Mercutio (og kanskje tosken Paris!). Om dette har noko å gjere med at eg ikkje følte at Mercutio fortjente å døy eller om det bunnar uti at eg heile tida var viss på at emo-kidsa kom til å drepe seg sjølve, er uvisst..

Det var vanskelig for meg også å bli særlig rørt av tragedien, altså tragedien som en tragedie. Men jeg tror nok dette kommer av at Romeo og Julie er et skuespill som hver og en idag vet slutten på allerede før man er satt til denne verden; historien er liksom så familiær at den er blitt del av vårt arvemateriale og ikke lenger har mulighet til å forbløffe oss. ;p

Jeg ser at du lenger nede på siden nevner Baz Luhrmanns filmatisering. Kan ikke si at jeg har særlig sans for den selv, av instinkt avskyr jeg - kanskje irrasjonelt - alle moderniseringer eller "ungdomiseringer" av klassikere. Men filmen hadde en genistrek som jeg virkelig savnet i Shakespeares stykke, at Julie våkner før Romeo trekker sin siste pust. All den pathos som følger med et slikt øyeblikk . . .

Tja, eg vart i alle fall forbløffa over kor godt eg likte stykket ;) Men eg er enig i at historia kanskje er litt for familiær til at ein kan oppleve dei heilt store overraskingane.

Hmm, eg skjønar kva du meiner. Sjølv er eg også veldig skeptisk til moderniseringar av klassiske verk. MEN akkurat denne filmen synes eg var veldig gjevande.

Enig i at Julie sin oppvåkning rett før Romeos død er med på å forsterke det tragiske, mon tru kva tankar som farer igjennom han i det han trekker sine siste drag med luft. Andre trekk eg likte med filmen var at Romeo truleg var høg på partydop første gong han såg Julie, og pistolar med våpenmerket "Sword" som Anja nemnde under (eller over..)

Det er vel stjernene som har skylda ja, skjebnen. Gudene leker med menneskene, livet er en scene der menneskene er marionetter og har liten påvirkning på situasjonen ved teppefall. Nå hadde vel ikke Shakespeare hørt om Aristoteles, eller han brydde seg ikke i hvertfall? I følge gode, gamle Aristoteles er det jo en tragisk feil (hamartia) hos helten som gjør tragedien tragisk so to speak. Men har Romeo en tragisk feil? Noe som ikke er skjebnepålagt, men en feil han gjør selv?

Som Anja har sagt under her, det er fort gjort å bli forelsket når man er 14 år. Når man er 14, kan man også bli litt forelsket i forelskelsen. Man skal liksom være forelsket i noen. Var det en av tidens konvensjoner, som i middelalderens høviske litteratur, at en ekte mann (ridder) skulle ha en dame å tilbe platonsk på avstand, en del av imaget liksom, og dette er Rosaline? Når Romeo møter Juliet er det kanskje også en slik overfladisk kjærlighet til å begynne med. Da er det lett å bytte objekt for begjæret, men så vokser kjærligheten seg ekte etter hvert? For ekte er den helt klart som du sier.

Lediggang gjør Juliet lysten på et eventyr? Kanskje det i utgangspunktet. Jeg synes hun på en måte er modnere enn Romeo. Hun tar i hvertfall en foreløpig konsekvens da hun til å begynne med prøver å nekte å gifte seg med Paris og går inn i den konflikten med faren som hun vet hun må tape. Dessuten er det hun som er litt praktisk i akt 2, scene 2 der Romeo driver og vil sverge ved månen osv:

Julie:

Hvis du oppriktig elsker meg, og hvis du vil bli gift med meg, så gi i morgen et bud…

Det er hun som bringer ekteskapet på banen selv om det alt har vært snakk om troskapseder. Hun leter også aktivt etter en løsning når hun går til fader Lorenzo for å be om hjelp.

Interessant. Eg og er usikker på om Romeo gjer ein tragisk feil, men ein kan vel kanskje seie at han er fulgt av ulykke. Først vert han indirekte skuld i drapet på Mercutio, drep Tybalt i raseri, og vert forvist frå Verona. Så er det brevet frå Broder Lorenzo som ikkje når frem, og til slutt det at han når frem til Julie, litt for tidleg..

Det einaste som kan verke som Romeo sin skjenesvangre feil er at han sniker seg inn på Capulet-festen..

Eg lurer på om Romeo er eldre enn Julie? Var det ikkje vanleg at unge jenter vart gifta vekk til gamle gubber, sjølvsagt har han ganske mange ungdommlege trekk, men han kan jo vere ein barnleg 20 åring, eller litt treig 30 åring for alt vi veit - Juliet er vel den einaste som vi får bekrefta alderen på, og etter all den lediggangen ho opplever trur eg ho ville kasta seg over kven som helst som gav ho merksemd..

Men Julie er vel, som du seie, meir moden.

Jeg leste det slik at Rosaline var ei jente som Romeo hadde bekjent sine følelser til, men som avviste ham og dermed sendt ham inn i en tilstand av tungsinn, eller som det heter mer universelt: kjærlighetssorg. Julie er for ham veien tilbake til lykken, hun blir hans håp. Romeos 'feiler' er vel først og fremst hans alder og følsomme lune (som man sikkert kan si går hånd i hånd), som han ofte blir kritisert for av de andre karakteren, særlig den fornuftige Benvolio og den slagferdige Mercutio. Både ung alder og følsomt lune er da to 'feiler' ved en karakter som er svært så sympatisk og uforskyldt. En feil Romeo begår selv er naturligvis at han tar sitt liv, også veldig sympatisk siden han gjør det i den tro at Julie er død - men kanskje han burde ha ventet en liten stund og tenkt gjennom saken før han helte i seg gift, ja, hvem vet, kanskje Julie ikke var død allikevel..?

Julie er, ja, betydelig mer praktisk enn Romeo. Og underlig kvikk og veltalende for en trettenårig pike!

Jeg tror forøvrig det er rimelig å tro at Shakespeare leste Aristoteles; hvis det var noe man leste under renessansen, var det vel de gamle vismenn. ;-)

Må anbefale for dere alle å høre Prokofievs ballett av Romeo and Juliet, den er virkelig råflott, og tidvis både sart og skummel.

Jeg finner heller ikke noen andre "feil" ved Romeo enn ung alder og impulsivitet. Temaet er "ung, umulig kjærlighet" og da går det som det må gå...

Takk for tipset om Prokofiev. Tenkte også å prøve å finne Berlioz' dramatiske symfoni Roméo et Juliet på Spotify.

Jeg har også tenkt litt over Romeos plutselige skifte fra Rosaline til Juliet. Benvolio får Romeo til å innrømme sin forelskelse like før de skal til å lure seg inn på Capulets fest og det er nettopp Rosaline Romeo håper å finne der. Benvolios kommentar til Romeos innrømmelse er et frampek på hva som skal komme:

At this same ancient feast of Capulet's
Sups the fair Rosaline whom thou so lovest,
With all the admired beauties of Verona:
Go thither; and, with unattainted eye,
Compare her face with some that I shall show,
And I will make thee think thy swan a crow.

Men, vi må huske Romeos unge alder. Like lett som det er å bli forelsket ved første blikk når en er 14 år, er det å finne et nytt objekt å lengte etter. Enter Juliet…