Bokelskere.no

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?

Foruten om alt det absolutte du skriver i denne teksten legger jeg et godt merke ved enden av midten av det midterste avsnittet – pocketbøker holdt du deg tidligere langt unna. Du skjønner, jeg føler det litt på samme måte. Egentlig er det et lite dilemma som dukker opp i hodet mitt når det gjelder pocketbøker: De er billigere enn innbundne bøker, men blir lettere skadet; ryggen har en tendens til å knekke på flere steder når jeg leser i dem, for eksempel. Dette gjør jo at jeg er ytterst forsiktig med dem. Og det er med den setningen at jeg vender om på hele mitt forhold til pocketbøker. Jeg har fryktet dem for deres ømhet, sårbarhet – ikke visst hvordan jeg har burdet håndtere dem. Men bare et lite stykke uti eierskapet har det åpenbart seg for meg at boken er som et barn med en gripende eller fantastisk historie å fortelle. Kanskje begge deler. Men historien vil kun bli fortalt om barnet blir tatt godt hånd om. Om jeg vil vite historien, noe jeg vil – ja da må jeg lytte.

Forhåpentligvis ble metaforen i det minste grei, men i verste fall ble den rent overdreven.

Dessuten: Den siste setningen du skrev her kunne jeg ikke vært mer enig i enn jeg allerede er.

Flott innlegg Anja! Jeg har klistermerker med navn og adresse på som jeg limer på omslaget av boka, men i bøker som jeg får i gave skriver jeg selv; hvem jeg har fått boka av og når. Synes det er koselig å vite hvem jeg har fått dem av. Jeg tenker aldri på at bøkene mine skal selges; de er mine skatter, og om noen arver dem noen gang så er det kanskje koselig for dem å se navn og dato? Om noen skulle ha problemer med å arve en bok med navn og dato i så er nå det ikke mitt problem:-). Jeg "bretter" bøkene mine også jeg; legger dem "opp-ned" hvis jeg ikke har et bokmerke for hånden. Dette til husbondens store fortvilelse, men bøker er til for å brukes.

Enig; eieren av en bok må kunne gjøre med den som han/hun vil, uten hensyn til eventuelle andre som skal overta skatten. Tror sannelig jeg skal få tak noen slike klistremerker selv - takk for tipset!

Ja det er faktisk minner å hente i bøker med gamle notater.

Ja, det er det virkelig. Både minner og historie. Hvis det er mange blanke ark i slutten av ei bok, så har det hendt at jeg har skrevet ned noen gullkorn, sitater eller noe jeg liker, hvis jeg ikke har hatt noe annet å skrive på akkurat der og da, - mine bøker er i bruk.

Jeg merker jeg har litt sansen for de blanke arkene bakerst i boka, fordi jeg liker å lage en dramatisk ending ved å bla fort gjennom dem etter å ha lest ut en bok. Litt lenger oppe i diskusjonen legger jeg grunnlaget for å lage en siste dramatisk ending ut av nettopp dette, for å si det på den måten. For jeg er inspirert til også selv å fylle disse sidene med liv!

Det kommer mye vittig ut av bøker. Åpenbart har jeg ikke funnet frem til alle vittighetene selv enda. Hvilken utfordring det ville blitt å begi seg ut på en slik reise. Nå for tiden åpnes det nye dører både i ny og i ne, og jeg blir vist nye vittigheter for bøker hver eneste gang. Vittig er det.

Bøker med mange blanke ark i kan også fylles med egne versjoner av slutten, eller litt om hvordan man tror at historien utvikler seg videre. Ja, flott! Det er jo bare å bruke fantasien. Blanke ark er til for å fylles med noe.
Ønsker deg mange flere vittige bokopplevelser! :D

Tusen takk for det! Og dine ideer er intet annet enn strålende. Jeg må si jeg misunner deg dine kreative tanker om hvordan du kan utnytte bøker fullt ut. :)

Veldig enig i det du skriver her, AnjaE! Bøkene skal leses, og det skal synes på dem at noen har lest dem. Jeg skriver navnet mitt i bøkene mine, og jeg markerer det som betyr noe for meg eller er interessant på en eller annen måte.
Jeg kan gå til bokhyllene hver dag og plukke ut en eller flere bøker, fordi det er et eller annet som jeg kommer på at jeg vil se nærmere på, noe jeg vil friske opp, lese på nytt eller finne ut av et eller annet jeg lurer på. Bøker skal brukes aktivt, - de skal ikke stå i hyllene til pynt.

Ja, det skal vises på bøkene at de er lest!---Jeg noterer også i dem...understreker og skriver i margen. Huff og huff, men jeg vet flere som låner bøker her, har satt pris på det.

Jeg håper jo på at noen får lyst til å arve mine bøker en gang... - Og der kan de finne litt av det som jeg leste og satte pris på. For jeg markerer alltid avsnitt, setninger og annet som jeg liker, syns er viktig, og som jeg gjerne vil finne tilbake til når jeg trenger det. Kanskje vil det også bety noe for arvtakeren på en eller annen måte?