Bokelskere.no

Romeo and Juliet er en av verdens mest kjente kjærlighetshistorier, og det selvsagt ikke uten grunn. Våger å påstå at det nesten er umulig å ikke la seg røre av de to ungdommenes møte og de tragiske konsekvensene dette møtet får.

Som kjent kommer Romeo og Julie fra de to rivaliserende familiene Montague og Capulet. De har hatt en feide pågående i mange år og denne feiden påvirker alle som er i kontakt med de respektive familiene. Når de to unge, uvitende om hvem den andre er, møtes og forelsker seg, ligger det i kortene at dette ikke kommer til å ende godt. Romeo og Julie trosser familiene sine og gifter seg i all hemmelighet, men snart blir de innhentet av skjebnen.

Det er slett ikke bare Romeo og Julie som får lide for ”fedrenes synder” i dette skuespillet. Likeså tragisk som kjærlighetshistorien, er Mercutio og Tybalts endelikt. De to havner i kamp fordi de vil redde familienes ære. I ungdommelig overmot går de for langt, og Tybalt dreper Mercutio. Dette får den unge og lidenskaplige Romeo til å se rødt; han dreper Tybalt og med det blir han bannlyst fra Verona og må forlate Julie.

Friar Laurences plan om å gjenforene de to elskende slår feil og det hele ender som alle vet med at de to tar livet sitt. Familiene Montague og Capulet forenes i sorgen over Romeo og Julies unødvendige død, og stykket ender med disse visdomsordene fra the Prince of Verona:

A glooming peace this morning with it brings;
The sun, for sorrow, will not show his head:
Go hence, to have more talk of these sad things;
Some shall be pardon'd, and some punished:
For never was a story of more woe
Than this of Juliet and her Romeo.

Jeg leste dette stykket første gang da jeg var i ungdomsskolealder. Husker at jeg lot meg fasinere av historien og dens paralleller til den verden jeg kjente; flere ganger kunne man lese i avisen om Romeo og Julie-par fra for eksempel Øst-/Vest-Berlin eller (tidligere) Jugoslavia. I dagens verden, der religionene ofte ser ut til å stå steilt mot hverandre, finner vi nok også mange slike tragiske par. Etter mitt syn er Shakespeares tragedie slett ikke utdatert, den er fremdeles like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Tok vare på denne som jeg fant i Morgenbladet for et par år siden under overskriften "Mobiltelefoner ødelegger god litteratur".

Julie til Romeo: "Am OK fakn death" Romeo: "Gud plan ;-)"

Jeg likte også stykket godt, og leste både på norsk og engelsk for å ikke gå glipp av disse klassiske sitatene og referansene som stadig dukker opp i filmer, bøker og sanger. Jeg prøvde å gå til teksten med blanke ark og ta den for det den er. Jeg har heller ikke sett noen av filmatiseringene (muligens en klassisk innspilling på NRK for hundre år siden), men jeg kjente selvfølgelig godt til historien fra før. Hadde litt problemer med å la meg rive helt med av tragedien, og ikke tenke på stykket som oppbrukt, eller noe som har blitt en klisjé, og endte vel opp med – igjen - å la meg fascinere dypt og inderlig av språket og billedbruken mer enn tragedien kanskje. Dessuten tenkte jeg også mye, som deg Anja, på aktualiteten i stykket. Tror det finnes en dokumentar (?) som heter Romeo og Julie i Sarajevo som jeg heller ikke har sett, men som det var mye snakk om da den kom under Balkankrigen.

Eg og las stykket på både norsk og engelsk, og synes at dette er den beste omsettinga (av dei eg har lese så langt). Originalen har eit meir flytande, poetisk språk, men det var fleire partiere eg likte betre på norsk..

Sjølv om eg har sett fleire filmatiseringar og lese fleire bøker som har basert seg på dette stykket, vart eg overraska over kor lite eg tenkte gjennom dette medan eg las. På førehånd hadde eg bestemt meg for å finne minst 3 argument for at stykket ikkje er tidlaust. Eg fann ingen som var nemneverdige..

No som du har lese stykket bør du prøve deg på filmen "Romeo + Juliet" av Baz Luhrmann, den er utruleg bra! =)

Eg likte også omsetjinga godt, leste André Bjerke si. Eg får heilt sikkert med meg meir når eg les på norsk i tillegg, ikkje minst synes eg Bjerke er ein meistar i å omsetje puns og humoristiske innslag. I den utgåva eg har, er det eit føreord der Bjerke skriv om kvifor det han driv med er gjendikting og ikkje omsetjing, og korleis han til dømes var i kontakt med ikkje berre filologar og historikarar men botanikarar og geografar osv i arbeidet sitt. Kjempeinteressant! Elles er det vel Edvard Hoem (Richard III) som har gjort størst inntrykk som gjendiktar ved sidan av Bjerke. Har bestilt Hoems gjendiktingar av MacBeth, Othello og Kong Lear (dei store stykka må eg eige!) og gler meg allereie.

Yepp, lyt nok få med meg den filmen ja!

Vurderte som deg å lese stykket på norsk også, men tiden strakk ikke til denne uka. Det hender at arbeidslivet kommer litt i veien for privatlivet.

Det hadde sannelig vært interessant å se den dokumentaren! Shakespeares stadige aktualitet er en av tingene som fasinerer meg; menneskenaturen er den samme som i dikterens samtid og sannelig har verden rundt på mange måter endret seg lite, også..

Fant mer om dokumentaren her. Sterk historie.

Takk! Skal prøve å få tak i den.

Hver gang eg hører historier frå tidligere Jugoslavia føler jeg meg opprørt; kunne dette virkelig skje i vår tid og så nært vårt eget land? Link til Romeo and Juliet eller ei; dette er gripende, ufattelig, trist, sinnefremkallende, sårt og uhyggelig stoff…

Jobber sammen med en bosnisk dame som flyktet sammen med sin mann og to små gutter. Hun snakker aldri om det hun har opplevd og jeg har aldri oppfattet at hun er bitter. Det var bare en gang i forbindelse med en diskusjon på teamrommet om en av kollegene skulle kjøpe den eller den sofaen at hun sa: "Det er ikke så viktig med farge på sofaen når man har opplevd å måtte forlate alt over natta." Får gåsehud fortsatt når jeg tenker på det.

På skolen der jeg jobber var det en god del elever fra tidligere Jugoslavia (spesielt Bosnia) da jeg begynte å jobbe for over ti år siden. Husker at disse elevenes atferd var litt spesiell; de brydde seg sjelden om det de andre elevene var opptatt av; pc-spill, musikk, film… Men når det kom til diskusjoner om menneskets verd, religion eller historie hadde de mye å bidra med. Enig; det er til å få gåsehud av!

Har forresten vært spesielt interessert i Bosnia en stund; vet du av noen romaner eller dokumentariske bøker det er verdt å få med seg?

Nei, jeg vet ikke om noe. Du får legge ut spørsmål i en tråd. Det hadde vært veldig interessant å lese mer om, ikke minst siden det er så nær oss både i tid og avstand. Dessuten er det vel ikke helt fred og harmoni i en del av områdene der ennå.

Takk for tipset, skal vurdere en slik tråd - emnet er unektelig interessant, selv om jeg for det aller meste foretrekker romaner framfor dokumentarer..

Eg og var ganske så nøgd med stykket. Trur kanskje at dette kan kome av at eg kjente til historia frå før.

Den karakteren eg likte best i stykket var Broder Lorenzo. Han fremstår som ein litt klønete hjelpar, men han ynskjer jo berre dei to elskande det beste. Likevel kjem han også med fleire åtvaring til Romeo som: "Wisely and slow; they stumble that run fast." Med dette meinar han at Romeo må ro ned den ildfulle kjærleiken han nærer, elles kan det gå gale.

Ein kan jo også stille spørsmål ved om den altoppslukende kjærleiken som vert presentert her i stykket, kan vare..

Ein annan karakter som eg likte godt, var ammen. Ho er ei småkåt og jordnær matrone, som er med på å bringe litt humor inn i stykket.

For sjølv om stykket er ein tragedie, er det jo også mykje humor å spore her. Sverdkampane inneheld mange artige og kommentarar, og stykket kan fungere som ein komedie, frem til vendepunktet, der Tybalt drep Mercutio.

Kven er så den mest tragiske av dei to heltane? Romeo er utan tvil ein ulykkesfugl. Alt går gale for han, og dette påverkar alle som er rundt han. Men Julie lar seg jo vikkle inn i dette nettet, sjølv om ho kanskje kunne ha vorte lukkeleg med ein annan mann.. Kan vi seie at Broder Lorenzo har ein del av skulda? Det var jo han som arrangerte Julie sin "død".

Thoughts? =)

Eg syntes først det var rart at Broder Lorenzo gikk med på å vie Romeo og Julie. I eit sterkt patriarkalsk samfunn med sikkert fleir arrangerte eketeskap enn kjærleiksekteskap, hadde det vore meir sannsynleg at Broder Lorenzo hadde vore på foreldra si side. Forklaringa er vel at han håpte det skulle bidra til fred mellom familiane, men viss det var målet, kvifor sprang han ikkje til far Capulet så fort som mogeleg og fortalte om vigselen? Gjort er gjort, Julie er gift og det kan ikkje endrast i den katolske verda, så no lyt ho få dra til mannen sin i Mantua? Viss fred mellom familiane var målet, blir det litt merkeleg at han begynner med sovedrikkar og greier og da blir det jo til at han har ein del av skulda for det som skjer. Men som du skriv lenger nede her; skjebnen...

Sjølv om eg jo visste kva som kom til å skje sat eg å tenkte mens eg leste, at dette jo var altfor farleg. Broder Lorenzo burde jo sendt av garde minst to bod til Romeo for å vere sikker, og han burde sørga for ein back-up ved Julies "grav" også!

Ifølge prologen er det stjernene som har skylden! ;-)

Når det gjelder den altoppslukende kjærligheten, kan vi spørre oss: er det engang det? At Romeo og Julie elsker hverandre, er det ingen tvil om, men hvor oppriktig er kjærligheten deres, hvis den da kan måles på noe vis? Romeos kjærlighet synes opprinnelig å ha sprunget frem bare for å fylle et hull (etter Rosaline eller hva hun het), og for Julie er forelskelsen kanskje bare krydder for lediggangen, ja, hun synes jo å være innestengt i Capulet-villaen med ikke annet selskap enn sin amme. Hehe, jeg må nok imidlertid innrømme at dette synet på hovedpersonenes følelser er et mer kynisk perspektiv enn min egen oppfatning er - det er vanskelig å gjøre annet enn å kjenne seg igjen i stormen - men kanskje er det likevel en måte å lese dem på.

Stjernene har alltid skulda! ;)

Eg trur at både Romeo og Julie er meir forelska i følelsen av forelskelse enn i kvarandre. Begge er altfor mykje med på notane til at det kan vere snakk om noko anna enn eit gjennsidig behov for å fylle ut tomrom i liva sine.

Elles er eg veldig enig med det du seier, når det kjem til følelsane til hovudpersonane - og eg må innrømme at deira dødsfall gjorde langt mindre inntrykk på meg enn drapet på Mercutio (og kanskje tosken Paris!). Om dette har noko å gjere med at eg ikkje følte at Mercutio fortjente å døy eller om det bunnar uti at eg heile tida var viss på at emo-kidsa kom til å drepe seg sjølve, er uvisst..

Det var vanskelig for meg også å bli særlig rørt av tragedien, altså tragedien som en tragedie. Men jeg tror nok dette kommer av at Romeo og Julie er et skuespill som hver og en idag vet slutten på allerede før man er satt til denne verden; historien er liksom så familiær at den er blitt del av vårt arvemateriale og ikke lenger har mulighet til å forbløffe oss. ;p

Jeg ser at du lenger nede på siden nevner Baz Luhrmanns filmatisering. Kan ikke si at jeg har særlig sans for den selv, av instinkt avskyr jeg - kanskje irrasjonelt - alle moderniseringer eller "ungdomiseringer" av klassikere. Men filmen hadde en genistrek som jeg virkelig savnet i Shakespeares stykke, at Julie våkner før Romeo trekker sin siste pust. All den pathos som følger med et slikt øyeblikk . . .

Tja, eg vart i alle fall forbløffa over kor godt eg likte stykket ;) Men eg er enig i at historia kanskje er litt for familiær til at ein kan oppleve dei heilt store overraskingane.

Hmm, eg skjønar kva du meiner. Sjølv er eg også veldig skeptisk til moderniseringar av klassiske verk. MEN akkurat denne filmen synes eg var veldig gjevande.

Enig i at Julie sin oppvåkning rett før Romeos død er med på å forsterke det tragiske, mon tru kva tankar som farer igjennom han i det han trekker sine siste drag med luft. Andre trekk eg likte med filmen var at Romeo truleg var høg på partydop første gong han såg Julie, og pistolar med våpenmerket "Sword" som Anja nemnde under (eller over..)

Det er vel stjernene som har skylda ja, skjebnen. Gudene leker med menneskene, livet er en scene der menneskene er marionetter og har liten påvirkning på situasjonen ved teppefall. Nå hadde vel ikke Shakespeare hørt om Aristoteles, eller han brydde seg ikke i hvertfall? I følge gode, gamle Aristoteles er det jo en tragisk feil (hamartia) hos helten som gjør tragedien tragisk so to speak. Men har Romeo en tragisk feil? Noe som ikke er skjebnepålagt, men en feil han gjør selv?

Som Anja har sagt under her, det er fort gjort å bli forelsket når man er 14 år. Når man er 14, kan man også bli litt forelsket i forelskelsen. Man skal liksom være forelsket i noen. Var det en av tidens konvensjoner, som i middelalderens høviske litteratur, at en ekte mann (ridder) skulle ha en dame å tilbe platonsk på avstand, en del av imaget liksom, og dette er Rosaline? Når Romeo møter Juliet er det kanskje også en slik overfladisk kjærlighet til å begynne med. Da er det lett å bytte objekt for begjæret, men så vokser kjærligheten seg ekte etter hvert? For ekte er den helt klart som du sier.

Lediggang gjør Juliet lysten på et eventyr? Kanskje det i utgangspunktet. Jeg synes hun på en måte er modnere enn Romeo. Hun tar i hvertfall en foreløpig konsekvens da hun til å begynne med prøver å nekte å gifte seg med Paris og går inn i den konflikten med faren som hun vet hun må tape. Dessuten er det hun som er litt praktisk i akt 2, scene 2 der Romeo driver og vil sverge ved månen osv:

Julie:

Hvis du oppriktig elsker meg, og hvis du vil bli gift med meg, så gi i morgen et bud…

Det er hun som bringer ekteskapet på banen selv om det alt har vært snakk om troskapseder. Hun leter også aktivt etter en løsning når hun går til fader Lorenzo for å be om hjelp.

Interessant. Eg og er usikker på om Romeo gjer ein tragisk feil, men ein kan vel kanskje seie at han er fulgt av ulykke. Først vert han indirekte skuld i drapet på Mercutio, drep Tybalt i raseri, og vert forvist frå Verona. Så er det brevet frå Broder Lorenzo som ikkje når frem, og til slutt det at han når frem til Julie, litt for tidleg..

Det einaste som kan verke som Romeo sin skjenesvangre feil er at han sniker seg inn på Capulet-festen..

Eg lurer på om Romeo er eldre enn Julie? Var det ikkje vanleg at unge jenter vart gifta vekk til gamle gubber, sjølvsagt har han ganske mange ungdommlege trekk, men han kan jo vere ein barnleg 20 åring, eller litt treig 30 åring for alt vi veit - Juliet er vel den einaste som vi får bekrefta alderen på, og etter all den lediggangen ho opplever trur eg ho ville kasta seg over kven som helst som gav ho merksemd..

Men Julie er vel, som du seie, meir moden.

Jeg leste det slik at Rosaline var ei jente som Romeo hadde bekjent sine følelser til, men som avviste ham og dermed sendt ham inn i en tilstand av tungsinn, eller som det heter mer universelt: kjærlighetssorg. Julie er for ham veien tilbake til lykken, hun blir hans håp. Romeos 'feiler' er vel først og fremst hans alder og følsomme lune (som man sikkert kan si går hånd i hånd), som han ofte blir kritisert for av de andre karakteren, særlig den fornuftige Benvolio og den slagferdige Mercutio. Både ung alder og følsomt lune er da to 'feiler' ved en karakter som er svært så sympatisk og uforskyldt. En feil Romeo begår selv er naturligvis at han tar sitt liv, også veldig sympatisk siden han gjør det i den tro at Julie er død - men kanskje han burde ha ventet en liten stund og tenkt gjennom saken før han helte i seg gift, ja, hvem vet, kanskje Julie ikke var død allikevel..?

Julie er, ja, betydelig mer praktisk enn Romeo. Og underlig kvikk og veltalende for en trettenårig pike!

Jeg tror forøvrig det er rimelig å tro at Shakespeare leste Aristoteles; hvis det var noe man leste under renessansen, var det vel de gamle vismenn. ;-)

Må anbefale for dere alle å høre Prokofievs ballett av Romeo and Juliet, den er virkelig råflott, og tidvis både sart og skummel.

Jeg finner heller ikke noen andre "feil" ved Romeo enn ung alder og impulsivitet. Temaet er "ung, umulig kjærlighet" og da går det som det må gå...

Takk for tipset om Prokofiev. Tenkte også å prøve å finne Berlioz' dramatiske symfoni Roméo et Juliet på Spotify.

Jeg har også tenkt litt over Romeos plutselige skifte fra Rosaline til Juliet. Benvolio får Romeo til å innrømme sin forelskelse like før de skal til å lure seg inn på Capulets fest og det er nettopp Rosaline Romeo håper å finne der. Benvolios kommentar til Romeos innrømmelse er et frampek på hva som skal komme:

At this same ancient feast of Capulet's
Sups the fair Rosaline whom thou so lovest,
With all the admired beauties of Verona:
Go thither; and, with unattainted eye,
Compare her face with some that I shall show,
And I will make thee think thy swan a crow.

Men, vi må huske Romeos unge alder. Like lett som det er å bli forelsket ved første blikk når en er 14 år, er det å finne et nytt objekt å lengte etter. Enter Juliet…

Sjølv veit eg ikkje kor mange gonger eg har lest Romeo and Juliet, sidan stykket er pensum i tiande klasse på skulen der eg jobbar. Eg har laga eit eiget Shakespeare-temaarbeid rundt stykket, faktisk.. Det rare er at eg aldri blir lei, stadig dukkar det opp nye vendingar eg ikkje husker eller nye innfallsvinklar til enkelte av scenene.

Eg har òg sansen for både Friar Laurence og Nurse. Begge vil det beste for Romeo og Juliet og dei prøver å hjelpe dei som best dei kan, dessverre til inga nytte. Trur Friar Laurence eigentleg er ein svært klok mann, men som menneske flest kan han ikkje spå framtida… Humoren som Nurse bringer til stykket, spesielt når ho masar på at Juliet må kome inn frå balkongen, er eit kjært avbrekk frå all tragedien.

”Kjærleik ved første blikk” er som oftast ganske heftig, men som du seier kjølnar han ofte ganske fort… Trur nok utfallet hadde vore eit anna om Romeo og Juliet hadde hatt litt meir tid på seg. Samstundes; utan dette hastverket og denne lidenskapen hadde det jo ikkje vore noko Romeo and Juliet.

Favorittscena mi er kampscena (akt 3, scene 1). Eg er einig i at det er mykje humor å spore i den heftige diskursen mellom Tybalt og Mercutio. Dei yppar seg både med ord og våpen, heilt til alt går gale… Vane tru er min favorittkarakter han som kjem med dei, etter mitt syn, drøyaste kommentarane; Mercutio. Sjølv når han er i ferd med å døy, greier han lire ut av seg frasar som:

No, 'tis not so deep as a well, nor so wide as a
church-door; but 'tis enough,'twill serve: ask for
me to-morrow, and you shall find me a grave man. I
am peppered, I warrant, for this world. A plague o'
both your houses! 'Zounds, a dog, a rat, a mouse, a
cat, to scratch a man to death! a braggart, a
rogue, a villain, that fights by the book of
arithmetic! Why the devil came you between us? I
was hurt under your arm.

og

Help me into some house, Benvolio,
Or I shall faint. A plague o' both your houses!
They have made worms' meat of me: I have it,
And soundly too: your houses!

Kanskje det er lærargenet i meg som slår inn for fullt; eg ser for meg denne sinte ungguten som berre vidareførar foreldregenerasjonens aggresjon - er kjepphøg, fritalande, tøff, sint, sårbar… og som må bøte med livet på grunn av denne feiden han eigentleg ikkje har noko med å gjere…

Eg veit i grunn ikkje kven av dei to elskande eg synst er mest tragisk.. Romeo og Juliet, og hjelparane deira, greier å rote det skikkelig til.. Sjølv om Romeo er den mest aggressive og på den måten roter det heile til, er det jo Juliet som ikkje vågar fortelje foreldra sanninga og veljar å forgifte seg sjølv… Både Friar Laurence og Nurse må nok òg ta på seg ein del av skulda, sidan dei ikkje var betre til å rådføre dei unge…

Ja eg skjønar godt at du ikkje vert lei, stykket er absolutt gjenlesbart. Stykket passar nok bra på ein ungdommskule. Der er vel elevane i rette alderen for å kunne kjenne seg igjen i karakterane. Sjølv vart eg overraska over kor unge Romeo og Julie er, eg var klar over at dei ikkje var gamle, men eg hadde sett for meg 16-17 år, ikkje 13-14..

Eg og trur Lorenzo er ein klok mann, og han gjer jo sitt beste, men det er vel litt vanskeleg å kunne gripe inn når skjebnen allereie er bestemt for dei to, som vi ser av prologen: "Av disse slekters skjebnesvangre skjød får et par elskende sin levefrist, som stjernene forkorter." Dette viser jo også til dei gamle greske tragediene, som Kong Oidipus, der skjebnen alltid er bestemt, og ikkje kan endrast.

Når det kjem til Tybalt og Mercutio, har eg mest sansen for Mercutio. Han er brautande, men ynskjer ikkje anna enn å vise seg (trur eg), Tybalt er eit anna stykke, han verkar aggressiv og vond. Men Mercutio sitt drap var vel eit uhell frå begge si side? Eg fekk i alle fall inntrykk av det.

Men ein ting eg lurte litt på. Er det ei slags seksuell spenning mellom Lady Capulet og Tybalt? Eller er eg heilt på viddene her?

Ja det kan verke litt urettferdig at Mercutio, som ikkje har noko med striden å gjere, vert offer for den, indirekte på grunn av Romeo, men dette mordet er vel ein slags katalysator for dei neste elendige hendingane.

Ja Julie sin frykt for å fortelje foreldra sanninga er også tragisk, men ho er jo ikkje like fri som Romeo. Er Paris eit dårleg gifte for ho? Personleg synes eg eigentleg at han berre er irriterande. Kvifor er han i det heile på kyrkjegården? Er det berre for å vere endå ein trist skjebne?

Eg synes at Baz Luhrmann sin filmatisering av stykket er svært bra. Handlinga har vorte modernisert, men er samstundes tru mot originalen. Dette viser vel kor tidlaust dramaet kan vere.. "Sukk" no må eg vel sjå denne filmen igjen også ;)

Eg ser òg alltid for meg Romeo og Juliet som minst 16-17 år gamle… Men, i Shakespeares tid var ein vel gifteferdig nokre år før ein er no, så sånn sett passar det at dei to er yngre.

Skjebnen er ein fæl fiende å råke ut for! Som seg hør og bør i ein tragedie vert vi åtvara frå første stund (prologen); dette kjem ikkje til å ende godt!

Tybalt; eg er ikkje sikker på at han er så mannevond som du skal ha det til.. Trass alt er det hans familie som først blir fornærma, sidan Romeo, Mercutio og gjengen deira kjem ubedt på familien Capulets fest. Men; han er framstilt mindre sympatisk enn resten av karakterane, det har du rett i. Drapet på Mercutio trur eg òg var eit uhell, hadde ikkje Romeo kome mellom dei to kamphanane kunne det gått annleis.

Eg har ikkje merka nokon seksuell spenning mellom Tybalt og tanta hans; kanskje eg må lese stykket enno ein gong? I filmen Romeo+Juliet verka Fru Capulet ganske seksualisert, men i stykket får eg meir inntrykk av at sinnet hennes mot Romeo er der på grunn av at ein slektning, som ho var glad i, er død…

Uten Mercutios død, ingen tragedie… Er eining i at mordet er ein katalysator.

Stakkar Paris; han framstillast som ein fjott som ikkje skjøner noko som helst. Han vil jo berre ha vakre Juliet til kone, ingenting veit han om dramaet som utspeler seg bak hans rygg. Han blir framstilt som snill, men godtruande. Om han hadde overlevd, ville han nok vorte ein god ektemann for ei eller anna dame. Trur han er på kyrkjegarden fordi han faktisk sørgjer over at Juliet er død; ho skulle jo gifte seg med han… Men; Shakespeare får ved Paris sin tilstedeværing på kyrkjegarden enno eit tragisk dødsfall å pryde tragedien med.

Eg har stor sans for Luhrmanns Romeo+Juliet - så utruleg bra at det originale språket og handlinga er så godt tatt vare på! Eg likar òg at regissøren gjer ein del grep som passar inn med originalen, som til dømes å kalle pistolmerket som nyttast ”sword” – fiffig. Når det er sagt sett eg òg pris på Franco Zeffirellis 1968-versjon av stykket. Han nytta ukjente skodespelarar i dei berande rollande og resultatet er ein svært gripande film. Her er eit klipp frå balkongscena, om du er interessert .

Eg skreiv tidlegare ein teori om at Romeo var gamal (eldre enn Julie) Vi får vel ikkje vite kor gamal han er, eller?

Prologen passar i grunnen ganske godt. Den viser oss at dette er ei tragedie, til tross for all humoren ein kan spore i byrjinga. Humoren henger vel i grunnen med gjennom heile stykket, sjølv om den endrar form frå "komediehumor" til galgenhumor (tragi-komisk?). Det er jo i grunnen litt komisk med broder Lorenzo som skal ordne opp, kjem for seint, også går han heim..

Eg trekker tilbake det eg skreiv om Fru Capulet sin seksualitet, det var nok minner frå filmen - der ho er veldig seksuell ;)

Kan hende at Tybalt ikkje er så mannevond, men han er i alle fall mindre sympatisk enn til dømes Benvolio som truleg er den mest reflekterte av karakterane i stykket.

Forresten har du tankar om kvifor Capulet godtek at Montague-gutane er tilstades på festen hans. Er han brisen? Tenkjer han på åtvaringa frå fyrsten? Eller ynskjer han ikkje å øydelegge ein vellukka fest?

Paris er ein fjott! Men han er nok snill og godtruande. Han hadde heilt sikkert vore eit betre gifte for Julie enn Romeo.. Trur du karakteren Paris har noko å gjere med Illiadens Paris?

Hehe eg såg klippet du linka. Det var grusam overperformance, etter mitt syn, sjølv om eg ikkje høyrte kva dei sa. Likte kommentaren: "wow romeo was a very horny guy lol" ;)

Ifølge allmektige Wikipedia er Romeo 16 år, men husker ikke hvorvidt dette ble nevnt eller antydet i selve stykket.

Jeg leste forøvrig Tybalt som mannevond, en slu, slesk og hissig fyr, men kanskje legger jeg mer i karakteren enn vi får vite. Nåvel, vi kan ihvertfall si han er en skurk i narrativ forstand, som Romeos nemesis. Og er han ikke den som er mest hyppig på å egge frem fiendeskap mellom de to familiene? Hm, men navnet hans tror jeg er det som overbeviser meg mest, det er mørkhjertet i seg selv, bare lyden av det - Tybalt Tybalt Tybalt . . .

Eg tenkte på Paris frå Illiaden då eg las. Ein vakker og naiv unggut, men elles har dei vel ikkje så mye felles. Fekk ikkje fløytepusen Orlando Bloom frå Troy ut av hovudet då eg las om vår Paris og eg er redd det farga tolkinga mi (eg har meir sansen for Eric Bana :)). Men eg ser ikkje bort frå at det er ein samanheng her med det Anja skriv under her. Kanskje har planta Truelove fått namnet sitt frå den antikke Paris til å begynne med?

Nei, vi får vel ikkje vite alderen til Romeo.. Kanskje er han litt eldre enn Juliet, men etter oppførsla hans å rekne kan han ikkje vere så mykje gamlare, eller?

Er einig i at Benvolio er meir reflektert enn dei fleste andre i stykket. Hans rolle er ikkje stor, men han kjem med fleire intelligente og frampeikande kommentarar.

Det er vanskeleg å seie kvifor Capulet godtek at Romeo og vennane hans er tilstades på festen. Mi tolking er at han er i så godt humør at det slett ikkje gjer noko. I tillegg er han vaksnare enn hovudkarakterane; truleg tek ungdommane feida meir alvorleg enn kva foreldra deira gjer…

Eg sjekka litt på nett, og dette fann eg ut om Paris:

Paris quadrifolia is an herb ubiquitous to England and much of Europe. Its common names include Truelove and True Lover's Knot due to its intricate growth patterns. During Shakespeare's time, Truelove was a common poetic conceit for true love [1]. The Count Paris' name cannot be a coincidence. Shakespeare chose the scientific name of the Truelove to indicate that this man is Juliet's true love. His death at the hands of the impetuous Romeo is but one more tragedy in this tale. (http://en.wikipedia.org/wiki/Count_Paris)

Ups; eg sjekka ikkje om linken var av god kvalitet, sidan eg har dvd’en til disposisjon. Eg synst Zeffirellis film er ganske søt, eg. Kommentarane såg eg slett ikkje på; godt at du let deg more ;)

Om Shakespeare faktisk har meint at Julie sin "true love" er Paris, og at dei kunne leve lukklege alle sine dagar, om ikkje Julie hadde drepe seg pga flørten Romeo,synes at dette vitnar om ein ganske så svart humor. =)

Eg føler at alle dei mannlege karakterane i stykket, med untak av Benvolio, verkar ganske så blodtørstige. Men nei det er nok ikkje godt å vite korleis Capulet tenkjer når han let Montague gutane vere att..

Paris er jo ein viktig person dramaturgisk. Det framskunda giftermålet set eit voldsomt tidspress på framdrifta i handlinga og denne mangelen på tid er noko av det som fører til tragedien. Viss ikkje Romeo og Juliet måtte skunde seg og gifte seg og tilbringe ei natt saman, hadde dei hatt tid til å planlegge enten forsoning med foreldra eller rømming saman. Synes tidstematikken er nydeleg framstilt i akt 3, scene 1, der Romeo og Julie diskuterer om det er nattergalen eller lerka dei høyrer. Romeo må skunde seg å rømme etter forvisninga, Juliet må skunde seg å ta sovedrikk før bryllaupet og dessverre skundar Romeo seg med å ta sitt eige liv før Juliet vaknar. At Paris kjem til kyrkjegarden på slutten gjev, om ikkje anna, Shakespeare eit høve til å runde av tragedien på ein måte som gjer inntrykk. I same grava ligg dei fleste hovudpersonane, Romeo, Juliet, Tybalt og Paris. Elegant!

Eg er einig i at det nok er drapet på Mercutio som er vendepunktet i stykket. Fram til tredje akt er stykket meir komedie enn tragedie og opptakten til dette ligg i Benvolio sin replikk heit i begynnelsen av akt 3:

For now, these hot days, is the mad blood stirring.

Her åtvarer den fornuftige Benvolio om kva som kan/skal skje, og eg ser for meg dei tørre, varme, folketome gatene I Verona der noko kjem til å hende…

Tybalt oppfattar eg rett og slett som ein hissigpropp, ikkje nødvendigvis ein ondskapsfull mann, men eit produkt av feiden mellom familiane og det mannsbiletet alle mennene i stykket lyt rette seg etter. Dette er vendetta, og da blir det forventa at fiendar gyv laus på kvarandre. Tybalt er ein enkel mann som let seg leie av dette, mens Benvolio tenkjer litt lenger og prøver å roe gemytta. Det er ei veldig maskulin verd dei lever i, og når dei to tenarane Gregorio og Samson er ute, meir eller mindre for å yppe til bråk, antyder dei jo og at dei er villige til å la feiden gå ut over kvinnene i familiane:

Samson: Sant nok: Kvinnen er svakest; derfor ligger hun alltid under. Følgelig vil jeg vise Montagues menn at jeg er dem overlegen – og underlegge meg jentene hans.

(…)

Samson: Når jeg har dengt mennene, skal eg felle dom over jentene.

Gregorio: Felle dom?

Samson: Felle dom over jomfruene, ja – eller felle dom over jomfudommen. Det blir som du tar det; det er en smaksak.

Akt 1, scene 1.