Bokelskere.no

Er det flere enn meg som skriver litt foran i boka.? jeg skriver navnet mitt med liten skrift og datoen , årstall jeg leste boka. Om det er en setning , ett sitat i boka som brenner seg fast i tankene mine og gjør et inntrykk , så skriver jeg dette ned ( så pent jeg klarer ). Min Mor påpekte for mange år siden at man skriver verken navn eller andre ord i bøkene . En gyllen regel sa hun. ? Hva mener dere kjære bokelskere.? Jeg har slått opp i bøker og sett at jeg leste boka for 4 år siden , 10 år siden etc. Det er litt artig , da prøver jeg å huske noe av den tiden. Også kan de som arver meg se hva jeg har holdt på med .

Jeg skriver ofte «Stjålet fra Roger Pihl» i håp om at det vil gi dårlig samvittighet til den som burde ha dårlig samvittighet.

Jeg har skrevet navnet mitt om jeg har lånt ut boka til noen eller noe. Ellers har jo mamma skrevet når jeg fikk boka osv når jeg var yngre.

Jeg har aldri gjort det selv, men synes det høres ut som en veldig hyggelig ting å gjøre. Det er alltid gøy å sette spor etter seg på en eller annen måte syns jeg, men det må jo også være veldig fint for ens egen del å kunne se igjen når man leste boka og utdrag. Jeg er ganske "possessive" (av mangel på bedre ord) med bøkene mine, så å sette navn i dem hadde ikke gjort meg noe, heller tvert imot!:D

Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive i bøkene mine. Synes det er stygt for det første. Men også med tanke på at det ødelegger verdien på bøkene for min del. Også kan det jo være jeg gir bort noen eller at noen arver de osv, og de vil garantert ikke sette pris på mine notater i bøkene.

Jeg tenker litt motsatt , at de kanskje vil finne glede i å lese mine notater, om når jeg leste boka. Jeg selv har en bok med notater årstall osv , som jeg har arvet. Dette gjør at jeg får gode minner og kan se for meg leseren sitte det i stolen sin for 20 år siden , som jeg gjør nå . Kanskje mine barn og barnebarn ser på de samme notatene om noen år. Da kan de mimre om lesehestene i familien , som alltid satt med nesa i ei bok.

Uff, håndskriften min ville nok "ødelagt" de kjære bøkene mine. Så det ville jeg for all del ikke gjort ._. men for de som greier å skrive det på en skikkelig og fin måte sier jeg bare; way to go!

God idé, men dessverre er jeg ikke strukturert nok til det. Glemmer å gjøre sånt. Etter at jeg ble medlem av bokelskere har det endret seg litt. Jeg registrerer alle bøker jeg har lest ferdig med dato. Å gå tilbake i tid er helt umulig.

Er nok litt misunnelig på dere som har sånn orden i sakene deres.

Hva dette emne angår er jeg nok helt motsatt av alle andre.. Jeg syntes ikke man skal skrive navn i bøkene sine.. Bøkene mine er det kjæreste jeg eier.. Og skrifta mi og andre sin ville aldri bli fin nok til at jeg ville godkjent den i min bok xD hehe Men bare min mening og har da selvfølgelig brukte bøker osv..Hvor det står ting i og syntes da også det er søtt med en liten hilsen, men da syntes jeg man skal gjøre som folk har skrevet her inne, noe med en klistre lapp på innsiden.. For skriver du først i boka er den ødelagt.. Men setter du en lapp i, så kan den tas bort osv.. :D

Jeg har klistrelapper med navnet mitt på, når jeg begynner på ei ny bok, så klister jeg på en lapp på første siden. Når jeg er ferdig med boka, skiver jeg datoen med årstall på siste side:)

Dette var en glimrende ide! Selv har jeg stort sett nøyd meg med å skrive navnet mitt foran i boka, så de som låner den vet hvem de skal levere den tilbake til... Men jeg tror jeg skal begynne med å skrive en kort kommentar foran i boka om hva jeg likte med den, etc. Jeg husker ikke så godt hva bøkene handler om etter noen år - da er det mer følelsen jeg hadde da jeg leste den som sitter i meg. Ellers har jeg en mann og en svigermor som driver og stapper avisutklipp inn mellom boksider - litt sånn "random" virker det på meg som. Det resulterer i at det nå og da faller gulnede avisutklipp (av typen dødsannonser og annet fornøyelig lesestoff...) ut av bøkene når jeg åpner dem! Noen andre som har denne artige vanen...?

Jeg gjør akkurat som deg, Tilla, og det har jeg vært glad for mange ganger. Ei bok med notater er for meg ei levende bok.

Men jeg skriver nesten alltid med blyant. Da kan jeg pusse ut om jeg skulle kvitte meg med boka. Egentlig er det vel sånn at ei bok jeg har skrevet i har engasjert meg så mye at jeg vil ha den.

Når en ser bakover i livet sitt, husker en ofte feil. Det kan en oppdage selv og korrigere ved å se på bilder - eller ved å se når en egentlig leste ei bok. Bøker betyr ofte mye for den personlige utviklingen. Og livet kan inspirere til å lese bøker.

Som student må en jo notere i bøker. Og hvorfor bare da? Vi slutter aldri å lære.

Det er som om du åpner øynene mine med denne teksten her, for en helt ny side ved bøker – en tom side som jeg som leser kan gi liv til. Jeg blir nok også funnet en dag med blyanten i den ene hånda, sigende over de tomme sidene i all forsiktighet, og viskelæret i den andre.

Har ikke skrevet noe i bøkene mine tidligere, men høres artig ut skrive dato på når boka ble lest og dato andre har lest den.

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?

Foruten om alt det absolutte du skriver i denne teksten legger jeg et godt merke ved enden av midten av det midterste avsnittet – pocketbøker holdt du deg tidligere langt unna. Du skjønner, jeg føler det litt på samme måte. Egentlig er det et lite dilemma som dukker opp i hodet mitt når det gjelder pocketbøker: De er billigere enn innbundne bøker, men blir lettere skadet; ryggen har en tendens til å knekke på flere steder når jeg leser i dem, for eksempel. Dette gjør jo at jeg er ytterst forsiktig med dem. Og det er med den setningen at jeg vender om på hele mitt forhold til pocketbøker. Jeg har fryktet dem for deres ømhet, sårbarhet – ikke visst hvordan jeg har burdet håndtere dem. Men bare et lite stykke uti eierskapet har det åpenbart seg for meg at boken er som et barn med en gripende eller fantastisk historie å fortelle. Kanskje begge deler. Men historien vil kun bli fortalt om barnet blir tatt godt hånd om. Om jeg vil vite historien, noe jeg vil – ja da må jeg lytte.

Forhåpentligvis ble metaforen i det minste grei, men i verste fall ble den rent overdreven.

Dessuten: Den siste setningen du skrev her kunne jeg ikke vært mer enig i enn jeg allerede er.

Flott innlegg Anja! Jeg har klistermerker med navn og adresse på som jeg limer på omslaget av boka, men i bøker som jeg får i gave skriver jeg selv; hvem jeg har fått boka av og når. Synes det er koselig å vite hvem jeg har fått dem av. Jeg tenker aldri på at bøkene mine skal selges; de er mine skatter, og om noen arver dem noen gang så er det kanskje koselig for dem å se navn og dato? Om noen skulle ha problemer med å arve en bok med navn og dato i så er nå det ikke mitt problem:-). Jeg "bretter" bøkene mine også jeg; legger dem "opp-ned" hvis jeg ikke har et bokmerke for hånden. Dette til husbondens store fortvilelse, men bøker er til for å brukes.

Enig; eieren av en bok må kunne gjøre med den som han/hun vil, uten hensyn til eventuelle andre som skal overta skatten. Tror sannelig jeg skal få tak noen slike klistremerker selv - takk for tipset!

Ja det er faktisk minner å hente i bøker med gamle notater.

Ja, det er det virkelig. Både minner og historie. Hvis det er mange blanke ark i slutten av ei bok, så har det hendt at jeg har skrevet ned noen gullkorn, sitater eller noe jeg liker, hvis jeg ikke har hatt noe annet å skrive på akkurat der og da, - mine bøker er i bruk.

Jeg merker jeg har litt sansen for de blanke arkene bakerst i boka, fordi jeg liker å lage en dramatisk ending ved å bla fort gjennom dem etter å ha lest ut en bok. Litt lenger oppe i diskusjonen legger jeg grunnlaget for å lage en siste dramatisk ending ut av nettopp dette, for å si det på den måten. For jeg er inspirert til også selv å fylle disse sidene med liv!

Det kommer mye vittig ut av bøker. Åpenbart har jeg ikke funnet frem til alle vittighetene selv enda. Hvilken utfordring det ville blitt å begi seg ut på en slik reise. Nå for tiden åpnes det nye dører både i ny og i ne, og jeg blir vist nye vittigheter for bøker hver eneste gang. Vittig er det.

Bøker med mange blanke ark i kan også fylles med egne versjoner av slutten, eller litt om hvordan man tror at historien utvikler seg videre. Ja, flott! Det er jo bare å bruke fantasien. Blanke ark er til for å fylles med noe.
Ønsker deg mange flere vittige bokopplevelser! :D

Tusen takk for det! Og dine ideer er intet annet enn strålende. Jeg må si jeg misunner deg dine kreative tanker om hvordan du kan utnytte bøker fullt ut. :)

Veldig enig i det du skriver her, AnjaE! Bøkene skal leses, og det skal synes på dem at noen har lest dem. Jeg skriver navnet mitt i bøkene mine, og jeg markerer det som betyr noe for meg eller er interessant på en eller annen måte.
Jeg kan gå til bokhyllene hver dag og plukke ut en eller flere bøker, fordi det er et eller annet som jeg kommer på at jeg vil se nærmere på, noe jeg vil friske opp, lese på nytt eller finne ut av et eller annet jeg lurer på. Bøker skal brukes aktivt, - de skal ikke stå i hyllene til pynt.

Ja, det skal vises på bøkene at de er lest!---Jeg noterer også i dem...understreker og skriver i margen. Huff og huff, men jeg vet flere som låner bøker her, har satt pris på det.

Jeg håper jo på at noen får lyst til å arve mine bøker en gang... - Og der kan de finne litt av det som jeg leste og satte pris på. For jeg markerer alltid avsnitt, setninger og annet som jeg liker, syns er viktig, og som jeg gjerne vil finne tilbake til når jeg trenger det. Kanskje vil det også bety noe for arvtakeren på en eller annen måte?

For en flott ide :) Jeg kan ta ut en bok og lure på om jeg har lest den eller ikke.
Nå har jeg jo organisert bøkene mine her inne på siden med årstall når den er lest, terningskast, samt litt kommentarer om boka.
Allikevel er det mange bøker i bokhylla mi som jeg er usikker på om jeg har lest og eventuelt når den er lest.
Jeg mener at en bøker er bruksting og ikke pynteting, så at du skriver i boka er jo bare et tegn på at du har brukt den.
Jeg har arvet bøker etter min far og de bærer preg av å ha blitt lest mer enn en gang og de har også hans sirlige håndskrift på første side. De bøkene er hellige for meg :)

Hadde jeg ikke hatt boksiden min, der jeg skriver om hver enkelt bok jeg leser og lesedato + terningkast, så hadde jeg sikkert gjort det samme eller evt. hatt en notatbok med slike notater.

De første Isfolket-bøkene som jeg kjøpte da jeg var 14-15 noterte jeg hvor mange ganger jeg hadde lest dem, i.
Så vidt jeg husker så skrev jeg navn i Penny- og TL-bøker slik som Rufsetufsa skriver om også. Og må si meg enig i det at jeg gremmes og skjemmes nå, for håndskriften min den gang ligner ikke grisen... ;)

Men den håndskriften du hadde den gang blir da vel minner om deg selv som den du var i ungdommen? Det er da ingenting å skjemmes over!

Jo, forsåvidt... Det blir på samme måte som da jeg nylig fant igjen den gamle dagboka mi fra 13-14-årsalderen også: Den viser helt klart hvem jeg var den gangen, men samtidig rødmer jeg dypt over den også ;)

La det gå noen flere år før du tar fram den gamle dagboka di. Du vil se at det blir mindre å skjemmes over jo lengre tid som går. Det ville jo være rart om du ikke ville se en utvikling, både i hvem du er, og i håndskrifta di. Jeg tror det er lurt å minne seg selv om hvem man var en gang i fortida... i hvert fall av og til. :)

Husker da jeg gikk i bokklubber som TL-klubben og Pennyklubben så sto det i bøkene Denne boka tilhører eller noe slikt og jeg fylte inn da både hele navnet mitt og adresse. Skjemmes hver gang jeg kommer over det nå for jeg har noe så innmari stygg skrift, det hadde jeg da også. Slettes ikke pent. Men å skrive navn og år når man har lest boka høres slett ikke dumt ut, men jeg er redd for å klusse til bøkene siden jeg har så stygg skrift.

Men jeg har en notatbok hvor jeg skriver ned årstall, dato, tittel på boka, forfatternavn og terningkast. Da slipper jeg å være nervøs på å ødelegge bøkene mine med klønete skrift:) Derfor bruker jeg en egen notatbok til det. Høres jo mer sjarmerende ut å skrive litt sånn i bøkene, men jeg er for redd å ødelegge dem. Jeg skal jo tross alt leve med dem resten av livet:)

Disse gamle bøkene dine er jo gamle minner for deg, og den skriften du hadde, var jo en del av deg, vel?
Ingenting å skjemmes over!

Joda, skjønner jo det. Men, men det er ikke artig å skrive som en gris heller da:)-

Sier alle andre også at du skriver som en gris, eller er det bare noe du mener selv?

Det har vært litt begge deler ja:)

Vel, da er det ikke noe annet å gjøre enn å sette seg ned og trene, trene og trene på å få en håndskrift du kan være stolt av... ;)

Hehe,ja jeg får ta et kurs i skjønnskrift:D

Altså skal du ha boka i din eie i all evighet, så for all del. Men jeg gjør aldri det selv, for plutselig vil jeg rydde litt opp i samlingen min...og jeg vet med meg selv at jeg hater å kjøpe brukte bøker som er skrevet i. Jeg samler på frøken detektiv/nancy drew...og disse fås de aller fleste kun kjøpt brukt. Og halve samling min er rablet ned for omtrent alle av disse bøkene er skrevet i. Noen nøyer seg med navn og kanskje en dato...og noen er flinke og bruker gråblyant. Men mange bøker er faktisk rabla helt ned med farger og kulepenn og stort NAVN som tar hele siden. For meg blir det å herpe boken. For eksempel i dag var jeg på bruktbutikken, og der var det posesalg på bøker...100kr pr. pose eller 20kr pr. bok. Og det er jo spennende...men jeg kjøpte ingen, for de hadde "merket" alle bøkene med å ta en rød sprittusj å dra langs toppen av boken(på papirsidene.) Det var rett å slett stygt!

Kanskje jeg er litt prippen men...

Ikke prippen nei , for det hørtes ikke pent ut. Jeg skriver navnet mitt i bøker jeg ikke kommer til å gi bort. Har aldri kjøpt brukte bøker heller , finner det ikke noen steder .

Brukte bøker kan man finne mange steder om man følger med litt. Ofte er det brukte bøker å få tak i på bruktmarkeder, såkalte garasjesalg, loppemarkeder og auksjoner.
På Løten (i Hedmark) har de innredet de øverste etasjene på Løten bryggeri til et bokloft. De har etter hvert fått en stor samling bøker der. De tar imot bøker fra dødsbo og boksamlinger fra folk som ikke lenger vil beholde bøkene sine. Så bedre å sende/levere bøkene sine der enn å kaste dem.
På bokloftet.no kan du gå inn og søke på bøker du kan tenke deg å kjøpe.

Jeg har et stempel som jeg bruker til å merke bøkene mine med, det lyder "Karmosin's Stamp of Approval".

Vi får håpe denne tråden skaper en ny renessanse for - Ex Libris stempelet.

Godt brukt i forrige århundredet, opp til 50-tallet. Har selv prøvd å få laget en personlig stempel men uten hell.

Tips om hvor jeg få laget en slik?

Mitt stempel er bare to linjer tekst, husker ikke hvor jeg kjøpte det men det kostet litt over 200,- mener jeg. Om du søker litt på nett finner du sikkert flere steder som tilbyr dette, og som kanskje kan la deg bruke egne motiver og slikt. Jeg syntes Stamp of Approval var litt morsomt; som om jeg var et slags kontrollorgan hvis godkjennende stempel forfattere sloss om. Og mye sprekere enn "Denne boka tilhører..."

Stilig .!

Jeg skriver også navn, måned og år etter å ha lest bøkene. Så ber jeg også de som har lånt bøkene skrive det samme. Liker at bøkene mine blir lest flere ganger, og da har jeg en oversikt.

Det der var ikke dumt, gitt... :)

Så artig skikk at de som låner bøkene dine også skriver navn og når de leste boka. Det var noe nytt .

Jeg skriver alltid navnet mitt i bøkene mine.Greit hvis en låner bort bøker også,å se hvem som eier dem.Og så har jeg et personlig forhold til mine bøker og det liker jeg å markere ved å skrive navnet mitt i dem.

Jeg skriver navnet mitt i bøkene bare hvis jeg låner dem bort. Det med å skrive årstall man leser den, er ikke dumt.

Jeg også skriver kun i de bøkene jeg låner bort.

Jeg skriver også navn i bøkene, med årstall bak. Men med små bokstaver. Skriver ellers ikke noe i bøkene, bortsett fra en del fagbøker som jeg har understreket viktig pensum materiale, men jeg ser i ettertid at det ikke er spesielt pent. Men det var nyttig den gangen så jeg får se sjarmen i det. :D

Ja, det er godt du kan se sjarmen i det! :)
Hva er vitsen med fagbøker som ikke ser ut som de er brukt?

Nei si det, mine ser veldig brukt ut, var ganske effektiv med underliner når jeg fikk stoffet gjennomgått. Har sett på notatene mine fra den tiden også, (kan ikke kaste noe, kjekt å ha, får nok bruk for det en vakker dag), de er fulle av fag, kruseduller og atter kruseduller, henvisninger til mer lesestoff og e-post adresser til medstudenter. Hvis arkeologer finner dem under en utgravning om 1000 år får de litt å lure på. Men i de andre bøkene mine skal det være orden, ingen esleører eller notater, bare navnet mitt og årstall. :D :D :D

Jeg har også mange gamle fagbøker som jeg ikke har hjerte til å kvitte meg med... - og sannsynligvis er flere av dem fullstendig utdaterte også. Det ligger mange gamle minner der, som bare har betydning for meg. Som du sier: Kjekt å ha.
Om 1000 år ja, hvordan ser bøkene ut da? Kanskje vi (ikke vi da, men våre etterkommere) da får all lærdom inn intravenøst?

Gurimallla, for en tanke. Intravenøs lærdom....!! :D

Jeg har en venn som pleier å si at han skulle gjerne ha fått bøker inn intravenøst. For han har det så travelt med å jobbe seg ihjel, må vite...
Hvis han holder på med ei bok, tar det ofte flere år før han har fullført. Han sovner som regel etter ei side, og får heller ikke alltid med seg det han har lest, så derfor blir det å lese samme sida om igjen flere ganger. Og han sier at egentlig hadde det holdt med å lese slutten, for alt det andre er jo bare en masse uinteressant "fyllmasse" som man godt kan hoppe over...

Gubben min leser heller ikke bøker, så jeg setter på lydbøker til ham om kvelden, han har litt problemer med å sove så da får han brukt den tiden til noe fornuftig. Jeg sovner alikevel. På den måten får han jo med seg noen bøker han også. Det er litt gøy når det dukker opp situasjoner hvor det diskuteres bøker, aha den har jeg lest, gliser han da! :D

Jeg pleier egentlig å skrive navn+dato, men slipper igjen plass slik at jeg kan få signatur og en hilsen fra selve forfatteren, i tilfelle jeg treffer han-henne i en bokfestival eller i slike arrangementer;) =)