Bokelskere.no

Lett lest og lett glemt, ja. Men én episode syntes jeg var meget godt skrevet. Det var hvordan den unge kvinnen mistet sin kjæreste, som druknet mens hun sorgløst lå og solte seg på stranden.

Ellers er jo det å lese en personlig sak. Jeg blir ofte skuffet over bøkene jeg blir fortalt at jeg MÅ lese. Et offer for forventningene, antar jeg. Slik var det nok med "La meg synge...", som jeg syntes var akkurat god nok til å lese ut. Neste bok ut var Cormaq McCarthys "All the pretty horses", som for meg sto i en helt annen litterær klasse.

Den episoden da han druknet ga ikke meg noe særlig mer enn resten av boka. I det hele tatt syns jeg at denne boka er "fargeløs", eller kanskje jeg heller skal si pregløs på en eller annen måte, - forfatteren bruker et språk som ikke går helt inn til meg.
Veldig enig med Lene nedenfor her; personene er ikke helt troverdige, og sentimentaliteten er altfor enerådende og påfallende.
Kanskje, hvis jeg selv hadde en sorg å bearbeide mens jeg leste den, og selv var i vemodig modus og full av sentimentalitet, kunne kanskje boka "snakke" til meg på en bedre måte. Men slik jeg nå har oppfattet den, så blir den bare overdrevet sentimental. Dessverre.