Bokelskere.no

Superlativene hagler rundt Jonathan Franzens Frihet. Personlig synes jeg boka er så bra at de fleste forsøk på realistiske skildringer av familie og samfunn og tida vi lever i, blir temmelig slappe ved sammenligning. Så kan man spørre hvordan en realistisk roman som spinner rundt en familie gjennom noen tiår kan være så mye bedre enn andre lignende romaner? Den framstår som hvassere, dypere, morsommere, slemmere – det meste. Jeg synes at Aftenpostens anmelder Hans H. Skei gir en god beskrivelse: ”Det som skiller Franzen fra de fleste andre i samtidslitteraturen, er den enorme viljen til å gå så dypt som mulig i å beskrive menneskene han skildrer.” Foruten et språk og noen betraktninger så skarpe som man knapt før har sett, får Franzen dette til blant annet ved å bruke skiftende synsvinkler: ”Selvinnsikt kobles med andres forståelse, og gir til slutt komplekse og svært dyptloddende portretter av en rekke personer, et samfunn og en tidsperiode, vår egen.”

Derfor er det at selv blaserte engelske aviser tør å trykke så kraftige påstånder som ”århundrets roman” om Frihet. For den gir oss det romaner kan på sitt aller beste: stor innlevelse i andres liv, men også tanker som gjør at vi kan se oss selv i et nytt lys. Dette er en suverent god, men ganske vond fortelling.

All right, jeg er enig i at Frihet er fabelaktig godt skrevet, og at den er spekket med slike setninger som sørger for at en selv opplever små øyeblikk av klarsyn.

Men; er den ikke dypest sett også den samme boken som Korrigeringer? At temaet er det samme, er en ting, det gjør jo ikke romanen automatisk sammenlignbare med den forrige.

Men er ikke Frihet også strukturelt klin lik som Korrigeringer? Relativt sett samme utfordringer innen for samme familiekonstellasjon med samme bakgrunn. Mer eller mindre outrerte businesseventyr som er nødt til å krasje, lagt til land preget av både korrupsjon og muligheter, men hvor muligheten oppstår med bakgrunn i en skapt politisk situasjon.

Og denne konflikten er porsjonert ut til samme sted i begge bøkene, som katalysator for de andre karakterenes kvaler.

Kvinnens frustrasjon hovedsaklig redusert til en seksuell frustrasjon (lettvint). Menn som ikke får full emosjonell tilfredsstillelse av å skape trygge rammer (lettvint).

Hmm... Franzen tegner et nådeløst portrett av den amerikanske middelklassen. Joda. Hørt det før? Once more, with feeling, liksom?