Bokelskere.no

Det finnes en Kurtz i alle virkelig gode mennesker. Det er det som er så tungt her. Mennesker blir bare så altformenneskelige med en gang de forsøker å realisere seg som overmennesker. En dødsdom over hovmodet, egoismen og forfallet, som fulgte av europeerenes voldtakt av Afrika. The Horror. The Horror.

Da jeg leste Heart of Darkness holdt jeg tilfeldigvis samtidig på med Nietzsches Zarathustra. Det var en opplevelse, de syntes så underlig å utfylle hverandre, om enn utkommet er langt mer dystert i Conrads historie. Ja, Kurtz er ikke ond, eller kanskje heller: han er det onde i de gode, og hans største last eller hubris blir å ha begitt seg hinsides den menneskelige erkjennelse.

Kurtz er i en forstand der ubermensch realisert, hinsides moral, opererende fritt. Men forfallet har tatt ham, forfall i form av kjedsomhetens vold. Vold er det surrogat som strømmer inn og fyller det tomrom som begrensningene etterlot seg da de forsvant. Dostojevskis "Forbrytelse og Straff" er en annen litterær paralell. Kurtz ville i dagens psykiatri bli diagnostisert som "antisosial personlighetesforstyrrelse", hvilket betyr psykopat. Mange av litteraturhistoriens mest sammensatte og markante menn har utvilsomt vært psykopater. Og slik er det nok også i den ikke-fiktive historien..