Bokelskere.no

Yepp, enig i alt dette. Det er som du sier damene som er de modne og som har kontrollen her. De leker med mennene inntil de skjønner at mennene mener alvor.

Jeg blir bare ikke helt ferdig med denne slutten, jeg. For det første så bryter Shakespeare med en konvensjon når han drar inn døden på slutten av en komedie. Riktignok kan vel komedier inneholde både død og vold, men i ”The taming…” ville en stor del av publikum oppfatte volden mot Katherine som berettiget og dermed komisk. I ”Forvekslingskomedien” er herren i sin fulle rett når han slår tjeneren. Det negative behandles med letthet og distanse og publikum får ikke medfølelse med ”offeret” (med forbehold i vår 2010-tolkning av ”The taming...”). Den franske kongens død er alvor for prinsessen, det finnes ingen elementer av komikk eller letthet over denne beskjeden eller hendelsen, og det får konsekvenser; alle må vente et år med å gifte seg.

Så sier Biron:

Slik slutter ikke stykker på teater –

dér får Hans Grete. I komedier skal

man få hverandre innen teppefall.

Her kommenterer Biron:

A: en komedies konvensjoner

B: sin egen situasjon, han synes mennene får tøff behandling av damene og sutrer litt

C: ser seg selv utenfra, med selvinnsikt og kommenterer sin egen situasjon som aktør i et ”spill” der det er damene som har trekt i trådene stort sett hele tiden

Biron kommenterer altså konvensjonsbruddet på mange nivåer, og selve kommentaren er med på å bryte teaterets illusjon.

Jeg mener at Shakespeare røsker litt opp i publikum her, drar dem ut av illusjonen og minner om livets barske realiteter. Shakespeare "leker" med sjangeren og gjør slik også sjanger til et tema i stykket.

Han hinter faktisk om noe litt alvorligere tidligere i skuespillet også når han lar prinsessen være ute i et alvorlig ærend for sin far for å ordne opp i noen finansielle saker. Hun er ikke ute på fornøyelsesreise eller for å finne seg en mann.

En annen ting som jo er storveies komisk, men som kan være med på å bygge opp under den lille følelsen av disharmoni, er adelsmannen Armados forhold til tjenestejenta Jaquenetta og det at han skal pløye i tre år før han får henne. Her er det både standsforskjell og disharmoni i maktfordelingen mellom kjønnene ut fra tidens syn.

Blodet bruser, lystene får fritt utløp, alt er lysegrønt og mulig om våren. Når vinteren kommer er det de harde realiteter som rår. Når vinteren følger rett etter våren på slutten av stykket, altså et brudd med realiteten og etablering av mer disharmoni, brytes også komediens og teaterets illusjon fullstendig. Shakespeare har pakket dette også inn i et komisk tablå der aktørene som spiller Hiems og Ver ikke aner at de er komiske og ikke aner at de uttrykker noe om forholdet mellom illusjon og realitet, teater og liv.

Som vi har sagt i hver av trådene så langt tror jeg; dette er noe av det som viser Shakespeares genialitet :)

P.S. Tilbake fra Firenze?

Da var Kjært besvær forgjeves ferdiglest og dette skuespillet likte jeg. Det er den spretne ordleken som gjør det så underholdende og jeg føler at Shakespeare nå har opparbeidet seg så mye erfaring og sannsynligvis såpass mye selvtillit at han kan leke som han gjør. Takk forøvrig for både gode oppsummeringer og analyser tidligere i tråden.

Jeg er enig i at Shakespeares sjangerbrudd i Love's Labour's Lost er svært interessant. Tror nok det er sundt for noen og en hver å la blodets brus roe seg noe får man lar seg smi i hymens lenker!

Jaquetta og hennes appetitt og påvirkning på menn moret meg også. Shakespeare lar som oftest mennesker fra samme stand finne hverandre, så det var ganske oppfriskende med en slik variasjon. Jaquetta er jo en wench og det må man bare like!

Ja, er tilbake fra Firenze og har svært lyst til å lese Den Guddommelege Komedie på nytt etter all inspirasjonen jeg fikk under oppholdet!