Bokelskere.no

Naustet: Etter hendelser i fortida har hovedpersonen mer eller mindre trukket seg unna andre mennesker. Han holder seg for seg selv og vil aller helst ikke ha kontakt med noen, siden han føler seg mobbet og uglesett av andre. Han er en skikkelig einstøing som aller helst vil sitte på loftet og skrive, upåvirket av omgivelsene. Med andre ord; han er asosial og mistror andres motiver...

Trekantdramaet du nevner utvikles når barndomskameraten og hans kone kommer tilbake til hjemstedet for å feriere. Hovedpersonen føler seg delvis tvunget til å innlede et slags forhold med dem, delvis tvinger han seg selv på grunn av det kameraten gjorde mot han i ungdommen.

Forresten… Prøver å finne en kvinne som passer inn i dette selskapet og den eneste jeg kan komme på akkurat nå er Katherine i The Taming of the Shrew…? Og kanskje Miss Havisham fra Great Expectations (Dickens – igjen. Jeg synes slett ikke at han alltid er trivelig!) - hun hater ”alle” fordi hun har blitt sviktet selv og ”alle” i byen frykter og unngår henne…

Miss Havisham..! Ja, du har nok rett, Dickens er ikke alltid en honningknopp. En virkelig ufordragelig kvinne, men det er vel Pip som er fortellingens hovedperson og midtpunkt, Miss Havisham (så gammel og bare miss, hm...) er jo på sett og vis 'bare' en karakter som skaper vendepunktet i Pips liv.

Legger Naustet til listen, virker som den fortjener plassen. ;-) Nevnes hovedpersonen ved navn?

Hva med Katherine i The Taming of the Shrew, passer hun ikke inn?

Tror ikke jeg-personen blir kalt noe annet enn "eg" i Naustet...

Jeg vet ikke om hun passer inn, jeg har ikke lest The Taming of the Shrew. Men er Katherine en misantrop? Forakter hun menneskene (altså, ikke bare noen få utvalgte, men hele sin art) eller er hun bare sint av seg? Er Katherine ulykkelig, føler hun seg ensom, har hun lyst til å bli giftet bort (men ingen vil ha henne)? Eller er hun bare tverr? Ordet "shrew" gir meg assosiasjoner til en gretten gammel dame. Kvalifikasjonen for å kunne kalles misantrop burde være å selv vite at man er det, og kvalifikasjonen for å kunne kalles outsider burde være å ønske andres selskap, uten å få den.

Hun lengter nok etter andres selskap, selv om hun hardnakket fornekter det... Tror hun på en måte har stivnet i rollen sin og avfunnet seg med at hun ikke går sammen med andre mennesker. De fleste rundt henne misliker henne og hun gjengjelder disse negative følelsene ovenfor andre i full monn. Men, gifte seg, det gjør hun og dette ekteskapet virker å være svært så vellykket, selv om hun fortsetter å oppføre seg på alt annet enn kvinnelig vis.. Her finner du tråden der skuespillet og Katherine-figuren blir diskutert.