Bokelskere.no

Flott og interessant liste! Har etter litt fundering kommet fram til noen eventuelt listeutvidende forslag:

• Richard III (William Shakespare) – Kong Richard hater ”alt og alle” og dreper sine fiender fordi han føler at han har blitt dårlig behandlet og fordi han mistror de fleste rundt seg.. Han er en outsider på mange måter; ikke bare er han av sine fiender uønsket på tronen, hans svorne menn sviker ham også etter hvert.
• Portrettet av Dorian Grey (Oscar Wilde) – hovedpersonen bryr seg ikke om andre mennesker og tar aldri hensyn til andre enn seg selv. Er usikker på om han er drevet av rent hat, men forakt for andre mennesker innehar han i alle fall.
• Et dukkehjem (Henrik Ibsen) – kanskje litt på siden, men Nora mistror etter hvert de fleste rundt seg og ender så absolutt opp som en outsider (digresjon: er det ikke merkelig at alle misantropene som til nå er nevnt, er menn..?)
• Den Guddommelege Komedie (Dante Alighieri) – Dante var fylt av hat etter at han ble forvist fra Firenze. Dette hatet tar han ut i komedien, der han lar sine fiender pines i sitt selvkreerte helvete…
• Naustet (Jon Fosse) - hovedpersonen tviler på de flestes motiver og skyr stort sett andre mennesker. Når han så, mot sin vilje, blir utfordret, går det hele galt…
• Kimen (Tarjei Vesaas) – en fremmed og plaget mann kommer til øya, han er en outsider og får derfor lide for dette…
• Dr Jekyll and Mr Hyde (Robert L. Stevenson) – hva annet enn hat til mennesker kan ha fått den gode doktoren til å utføre de nedrigste handlinger mot sine medborgere gjennom sitt alter ego?
• Frankenstein (Mary Shelley) – monsteret må være en av de største misantropene i litteraturhistorien; han er så definitivt en outsider og hatet hans mot menneskene øker i takt med hvert eneste møte…
• A Christmas Carol (Charles Dickens) – Scrooge mistror de flestes motiver og misliker stort sett alle andre mennesker… Men kanskje han ikke passer inn i dette selskapet, siden han endrer seg mot slutten av boka.

Tja.. Er ikke sikker på om disse forslagene er helt hva du er ute etter, men her er de i alle fall..

Mange gode forslag, Anja!

• Richard: Utvilsomt ikke noen hyggelig mann å komme i veien for. Dine argumenter overbeviser meg, hvordan kunne jeg igrunn glemme ham?
  
• Dorian Gray: Hm, jeg vet ikke denne. Hovedpersonen er likegyldig til alt annet enn seg selv, men de adelige og borgerlige elsker ham, en verdenskjent maler forguder ham, han er dyktig i selskapslivet, han har vakkert, gyllent, krøllet hår... alle tar ham for en engel og han synes å utnytte det til det fulle. Den eneste som har noe imot Dorian Gray er han selv når han står foran speilet og ser sitt virkelige jeg. Han er altså en misantrop ved at han forakter de rundt seg, men ingen sosiopat eller outsider, fordi han vinner alle andres gunst. (men, hm, Marilyn Monroe var vel utilpass med sin berømmelse..)
  
• Nora: Universet i Et dukkehjem er kanskje for geografisk avgrenset, så og si, til at vi kan bruke slike begreper om Nora. At hun mistror tre personer er ikke misantropi, og at hun ikke lenger er gift gjør henne ikke til en outsider, selv om hun er 'utenfor' ekteskapet og Torvals hjem. Det er selvfølgelig flere måter å tolke slutten i stykket på, men den vanligste er vel at Nora endelig er fri fra ekteskapets lenker etc etc og skal ut og erobre verden. (vi har også den mindre hyggelige slutten, hun som alene i verden).
  
• Dante: Nei, tror ikke det. Det er selvsagt en svært så fiendtlig holdning som ligger til grunn for Den guddommelige komedie, ja, han må da ha foraktet sine medborgere (men foraktet han andre mennesker, dvs. folk utenfor Firenze?) noe voldsomt hvis vi skal dømme etter hans oppfinnsomhet. Men selv på sin vandring gjennom Helvete synes Dante å være i godt selskap sammen med Vergil og andre velvillige hedninger, han blir ikke utsatt for lidelsene som de andre blir utsatt for, og han kommer til slutt til Perleporten og får sin livslange kjærlighet, Beatrice, eller i det minste forsoning med henne, hvis jeg husker riktig. Det kan vel ikke ende mer lykkelig enn som så? ;-) Kanskje er Dante også litt for ukritisk til seg selv gjennom det hele, liksom, "Hei du, Francisco, du skal få være fryst opp til halsen i is i all evighet, fordi du lo av meg den gangen 4. november i 1312".
  
• Naustet: Kan du utdype mer om denne? Har ikke lest den ennå. I informasjonen framstår det som et trekantdrama. Er det flere personer som hovedpersonen må hanskes med, eller bare disse? Jeg mener, som i Et dukkehjem, det er en forskjell mellom misantropi og uvennskap, eller misantropi og sjalusi.
• Dr Jekyll and Mr Hyde: Ja, ja selvsagt!
  
• Frankenstein: Samme med denne, ja jøss! En viktig ting med Frankenstein og Mr Hyde er jo at de er mennesker. Kunne jo ha sagt at "Dracula er en misantrop" eller "Miltons Satan er en misantrop" som jo ikke er feil, men likevel feil, vil jeg påstå.
• Scrooge: Har ikke lest boka, men har sett dusinvis av filmatiseringer, hehe. Men er Scrooge hatefull, eller er han ikke faktisk bare grådig? Men vet ikke likevel, Dickens er jo liksom bare så trivelig av seg at det er vanskelig å trekke ham med i dette mørke fellesskap. ;-)

Naustet: Etter hendelser i fortida har hovedpersonen mer eller mindre trukket seg unna andre mennesker. Han holder seg for seg selv og vil aller helst ikke ha kontakt med noen, siden han føler seg mobbet og uglesett av andre. Han er en skikkelig einstøing som aller helst vil sitte på loftet og skrive, upåvirket av omgivelsene. Med andre ord; han er asosial og mistror andres motiver...

Trekantdramaet du nevner utvikles når barndomskameraten og hans kone kommer tilbake til hjemstedet for å feriere. Hovedpersonen føler seg delvis tvunget til å innlede et slags forhold med dem, delvis tvinger han seg selv på grunn av det kameraten gjorde mot han i ungdommen.

Forresten… Prøver å finne en kvinne som passer inn i dette selskapet og den eneste jeg kan komme på akkurat nå er Katherine i The Taming of the Shrew…? Og kanskje Miss Havisham fra Great Expectations (Dickens – igjen. Jeg synes slett ikke at han alltid er trivelig!) - hun hater ”alle” fordi hun har blitt sviktet selv og ”alle” i byen frykter og unngår henne…

Miss Havisham..! Ja, du har nok rett, Dickens er ikke alltid en honningknopp. En virkelig ufordragelig kvinne, men det er vel Pip som er fortellingens hovedperson og midtpunkt, Miss Havisham (så gammel og bare miss, hm...) er jo på sett og vis 'bare' en karakter som skaper vendepunktet i Pips liv.

Legger Naustet til listen, virker som den fortjener plassen. ;-) Nevnes hovedpersonen ved navn?

Hva med Katherine i The Taming of the Shrew, passer hun ikke inn?

Tror ikke jeg-personen blir kalt noe annet enn "eg" i Naustet...

Jeg vet ikke om hun passer inn, jeg har ikke lest The Taming of the Shrew. Men er Katherine en misantrop? Forakter hun menneskene (altså, ikke bare noen få utvalgte, men hele sin art) eller er hun bare sint av seg? Er Katherine ulykkelig, føler hun seg ensom, har hun lyst til å bli giftet bort (men ingen vil ha henne)? Eller er hun bare tverr? Ordet "shrew" gir meg assosiasjoner til en gretten gammel dame. Kvalifikasjonen for å kunne kalles misantrop burde være å selv vite at man er det, og kvalifikasjonen for å kunne kalles outsider burde være å ønske andres selskap, uten å få den.

Hun lengter nok etter andres selskap, selv om hun hardnakket fornekter det... Tror hun på en måte har stivnet i rollen sin og avfunnet seg med at hun ikke går sammen med andre mennesker. De fleste rundt henne misliker henne og hun gjengjelder disse negative følelsene ovenfor andre i full monn. Men, gifte seg, det gjør hun og dette ekteskapet virker å være svært så vellykket, selv om hun fortsetter å oppføre seg på alt annet enn kvinnelig vis.. Her finner du tråden der skuespillet og Katherine-figuren blir diskutert.