Noen er opptatt av at TB bruker overdrivelsen som metode. Men den gift som siver ut fra det østerrikske borgerskapet, og vår manns fysiske lammelse og ubehag i møtet med dette, kan neppe forstås uten gjennom overdrivelsens språk. Den uutholdelige overfladiskhet gis her det språk den fortjener. Mesterlig, spør du meg.
Viser 3 svar.
Foreløpig usikker på hvor godt jeg likte denne. Overdrivelsene og hakk-i-plata-språket har en suggererende virkning, man dras ned i ørelappstolen sammen med Bernhard og kjenner seg igjen som den bedrevitende og gjennomskuende iakttager, men totalt sett overskygges raseriet av en følelse av resignasjon, som vel ikke hindrer meg i å nyte hver side, men som etterlater et mindre standhaftig inntrykk enn jeg kanskje kunne ønsket. Raseriet er jo noe vitalt, men Bernhard har her gitt opp og er dypest sett ikke så mye bedre enn de han forakter, noe som også skinner gjennom mot slutten, hvor det riktignok også dukker opp en flik av håp i sorte menneskesynet. Men det er for sent, slik det også er for bokas hovedperson. Det blir for monotont, for sort, uten så mye som en grå nyanse. Bokas korte lengde klarer bare nesten å kompensere for dette, men for all del, jeg storkoste meg.
Denne boka virker også fysisk. Tretthet & ubehag. Mon tro om det ikke er tilsiktet, at T.B gir sin leser en fysisk utfordring gjennom et språk så mettet av negativitet og gjentakelse at man utmattes, psykisk selvsagt, men også kroppslig? Jeg er enig med deg i at det bak sinnet finnes en stor resignasjon, og at denne følelsen (sammen med bla hat, forelskelse, sjalusi) ofte oppleves som et fysisk ubehag.
Det er sant, jeg opplevde noe som lignet fysisk ubehag under lesingen av denne. Kanskje var det minnene om en fysisk uvelhet av den typen som kommer av å ikke kunne skrike ut sin harme, av å måtte holde alt inne, med det som effekt at man føler et stadig større press mot tinninga. Setningene, med sine stadige repetisjoner, hamret mot meg på en måte som minnet om fortellerstemmen til Gaspar Noes debutfilm I Stand Alone, av alle ting. En film jeg kjente på kroppen (så er da også regissøren kjent for å ta i bruk spesielle virkemidler, blant annet lydfrekvenser som gir en fornemmelse av kvalme). Joda, var ikke dum denne. Takk for tips for øvrig.
Sist sett
