Bokelskere.no

Bøker eller forfattere som tar seg selv for alvorlig har aldri helt falt meg i smak; det fører jo ofte til at litteraturen kun kan leses på én måte, og hva man enn måtte tro, det er ingen sammenheng mellom sinne og kraft, eller for den saks skyld, mellom politisk nærvær og viktighet. Mener nå jeg, iallefall! Jeg vet forøvrig jeg kverulerer nå: Seriøs litteratur er ofte tung, trist og alvorlig, men seriøs litteratur er ikke nødvendigvis god litteratur; det blir ikke kunst ut av noe bare fordi man "bader i kloakken", eller hva nå Ibsen sa. Det flotte med Sult – og som gjør at den ikke er seriøs, men god – er at ved siden av alt det dystre og elendige finnes lyspunkter, ja, jeg vil tørre å hevde at Sult er overmåte morsom, til tross for hva den handler om.

Don Quijote er blitt kåret til verdens beste bok, og den får meg til å humre og le meg skakk fra side 1 til side 985. Men den gjør også mye mer med meg enn å fremkalle latter.

Émile Zolas skrivekunst skal man ikke skjemte med.