Bokelskere.no

Har inntrykk av at skal en være seriøs innenfor litteraturen bør det være en god porsjon realisme i det som skrives/ aksepteres; her i betydningen kamp for livet, depresjon, galskap og annet som kan få en solskinnsdag til å fortone seg som grå, stygg askesky. På dette forumet ser jeg ofte bruk av ord som bekrefter dette: mistantropi, dystopi, nihilisme... Stemmer dette?

Er bøker som gir deg godt humør og får deg til å smile/ le, mindre seriøse, her i betydningen mindre viktige?

Stilt i et historisk lys har alltid tragedien gått komedien en høy gang hva verdighet gjelder. Tragedieskriverne ble ansett som mer tilgodesett av gudene, og tildelt dyktigere muser. Tragedien var altså nærmere det guddommelige.

I dag, under postmodernismens etterdønninger, er det vanskelig i det hele tatt å påstå at "morsom" og "seriøs" er de fremste motsetninger man støter på i litteraturen. Språket og holdningene er blitt så gjennomironisert at det ikke er plass til verken selvhøytidelighet eller platthet i viktig litteratur. Tenk bare på det engelske begrepet "highbrow" (intellektuell) som i lang tid var et statussymbol å få påklistret seg, mens det i dag følges av himling med øynene. Samtidig virker det som om temaer og skriveform fremdeles tilføyes en grad av viktighet. Ensom oppvekst på landsbygda er kanskje det tydeligste eksempelet på temaer som slår an (jfr. Per Petterson, urettmessig nominert til Nobelprisen i år). Når jeg nå skal benevne skriveform og sjanger mener jeg at vi (uskyldig nosisme) beveger oss mot selveste Debatten (ettersom at skjønnlitteratur vs. sakprosa har blitt behørig diskutert på dette forumet):

Underholdningslitteratur vs. skjønnlitteratur.

Underholdningslitteraturen vil som regel innbefatte serielitteraturen, krim- og spenningslitteraturen og diverse poputgivelser.

Skjønnlitteraturen er den litteraturen som aspirerer mot Nobelprisen e.l. Denne debatten er på ingen måte ny, selv Knut Hamsun ble totalt utkonkurrert av Rudolf Muus hva salg gjelder. I dag er de mest fremgangsrike forfatterne størrelser som Bente Pedersen, Else Berit Kristiansen, Jo Nesbø og Karl Ove Knausgård.

Når jeg nå skal benevne skriveform og sjanger mener jeg at vi (uskyldig nosisme) beveger oss mot selveste Debatten (ettersom at skjønnlitteratur vs. sakprosa har blitt behørig diskutert på dette forumet): Underholdningslitteratur vs. skjønnlitteratur.

Vi har vel diskutert det også, i flere tråder. Men jeg skal selvsagt ikke påstå at vi har kommet fram til noen konklusjon.

Her blir vel ingenting ferdigdiskutert;) Det er som en evighetsmaskin hvor nye kandidater holder maskineriet gående ved å olje det litt i ny og ne.

Hvis du ønsker å lese en kjempeseriøs, men utrolig morsom bok, kan jeg anbefale brennaktuelle "Frihet" av Jonathan Franzen! ;-D

Jøss, er den morsom også...fikk den i går jeg på engelsk, den er litt murstein ja...og jeg kunne gjerne tenkt meg den i lydbok.

Jeg har lest bokanmeldelsen din:) Meget bra. Kommer nok til å lese den en gang, men nå har jeg ikke tid. Jeg kan legge den i "ønsker meg" boksen;)

Ser at "Frihet" av Jonatan Franzen er hovedbok i bokklubben i november:) Da kommer den i hus fortere enn jeg hadde planlagt;)

Når Kjell K skriver om seriøs litteratur: "litteratur som har mer å gi leseren enn ren underholdning" blir jeg litt usikker om det muligens er en litt vid og subjektiv definisjon. En bok som kan gi meg innsikt og kunnskap om et spesielt samfunn i en tidsperiode (se Nagels uttalelser om "Populær musikk i Vittula"), kan for andre være ren tidtrøyte.

Jeg har fått mange gode svar og et lite innblikk i hva enkelte mener seriøs litteratur er. Takk for det:) Det kommer frem at den ikke alltid bare er alvorlig og dyster, men har mange fasetter i seg som gir rom for ettertanke.

Hva som er seriøst er vel egentlig hva hver enkelt selv legger i det. Jeg ser på nesten alt jeg leser som seriøst, men er fullt klar over at mange ikke er enig med meg. En kan selvfølgelig gradere seriøsitet, men hvorfor skal en det;)

Her på bokelskere synes jeg det er positivt hvis en kan sette ord på hvorfor en mener noe er god/ dårlig litteratur. Dette kan påvirke andres valg av lesestoff og gir grobunn for konstruktive diskusjoner.

Er bøker som gir deg godt humør og får deg til å smile/ le, mindre seriøse, her i betydningen mindre viktige?

Nei, men veldig ofte ja. Kort sagt.

Ganske enkelt fordi smerte og depresjon har gitt kunstnere mer grunnlag for å lage følelsesladet og troverdig kunst.

Går ut fra at du med seriøs litteratur mener litteratur som har mer å gi leseren enn ren underholdning. Til den seriøse litteraturen hører da - etter min mening - eldre og moderne klassikere som (etterhvert) inngår i en nasjons litterære kanon.

Jeg kan gi noen eksempler på hva jeg mener er "seriøs" (med klassikerstatus) litteratur og som gir godt humør og som får meg til å smile/le:

Gabriel Chevallier: Et forargelsens hus (lol)
Johan Bojer: Den siste viking
Cervantes: Don Quijote
Knut Hamsun: Benoni
Laurence Sterne: Herr Tristram Shandys liv og meninger
Knut Hamsun: Landstrykere

For min del er det viktig at bøkene handler om noe (her kunne jeg vel satt hvilket som helst av de tre siste ordene i kursiv). Jeg har lest bøker etter å ha hørt mange lovord om hvor fantastiske de er, som har vist seg å bare være "artige" i mine øyne. Eksempler på dette er - og nå risikerer jeg å provosere mange - bøker som "Harens år" og "Populærmusikk i Vittula". Joda, jeg lo godt av episoder i disse bøkene, men til slutt satt jeg igjen med en følelse av å ha lyttet til gode skrønemakere framfor å ha opplevd stor litteratur.

I slike tilfeller lengter jeg etter de skikkelige knyttnevene av noen bøker, som f.eks. Cormac McCarthy er istand til å skrive. Han tvinger meg til å se direkte inn i det mørke som alltid er tilstede i verden. Men så...! Plutselig strømmer det fram dialoger som får meg til å le så tårene triller og blander seg med de tårene som allerede var der.

Er stor litteratur og seriøs litteratur to sider av samme sak? Er ikke så sikker på det. Stor= seriøs, men seriøs ikke alltid lik stor.

"Seriøs litteratur" forstår jeg slik at det ligger en seriøs hensikt bak det hele, uansett hvor lystig den ytre handlingen fortoner seg. "Seriøs" trenger ikke være synonymt med "sørgmodig", "depressivt" eller "tunglest", ihvertfall ikke i mitt lesende hode.

"Vittula" var kanskje ikkke det beste eksempelet fra min side, siden jeg faktisk mener at den boka har endel litterære kvaliteter. Jeg satt likevel med en følelse av å lese humoristiske anekdoter, noe som kan være fornøyelig nok, men som manglet en helhetlig tanke eller visjon som kunne lede fram til noe større. Det gjør den beste litteraturen for meg.

Litteratur og humor er ikke synonymer, selv om det ene begrepet ikke ekskluderer det andre.

Nå vil jeg svare deg uten å se på hva andre har svart her nedenfor først.

Hva menes egentlig med seriøs litteratur?
Det kan nok inneholde det du nevner: "kamp for livet, depresjon, galskap", men det kan da også inneholde mye annet.
For meg personlig så ser jeg på seriøs litteratur som noe som gir meg noe, om det enten er humring og latter, aha-opplevelser, ny innsikt og nye perspektiver eller ny lærdom og opplysning.
Må innrømme at jeg er spesielt begeistra for historiske romaner og historier med mye rot i virkeligheten, men god krim og bøker med mye humor både gleder meg og gir meg mye til tider.
Jeg mener at det må kunne gå an å lese mye forskjellig, og dermed få mange forskjellige ting ut av det å lese bøker, alt etter humør, sinnsstemning, form og tid, og ikke minst i de forskjellige perioder av livet.
"Alt til sin tid" blir derfor et uttrykk som blir relevant for meg, i betydningen å velge bøker etter hva jeg i øyeblikket er mest opptatt av. Da bryr jeg meg mindre om hva andre mener er viktigst eller mest seriøst å lese om.

Det der har jeg lurt på også. Og jeg forstår det ikke. For jeg mener det er mye som kan regnes som seriøs litteratur som ikke nødvendigvis er dystert.

Kanskje har dere bare vært litt "uheldige" ved valg av bøker/forfattere?

Eller har vi så totalt ulik oppfatning om hva som er seriøs litteratur og litteratur som får en til å smile/le at vi ikke snakker samme språk? Dreier det seg om en diskusjon om "underholdningslitteratur" kontra annen litteratur? Jeg velger å ikke tro det, - og da er det bare å fråtse i alle forslagene som er kommet opp her i tråden.

Jeg ser poenget ditt. Av og til har jeg også følt ting som er bra eller veldig mye omtalt, er ofte tung og lese. Vet ikke helt hvorfor, men det bare sånn. Jeg synes begge deler betyr noe. Noen ganger må lese tung ting for å lære andre ganger trenger man kun noe og le av=)

Hm, hvorfor skulle bøker som får deg til å smile og le være mindre viktige?

Tror mange, inkludert meg selv, liker å lese litt tunge, triste, depressive saker fordi vi liker å føle. Skal være en sabla bra solskinnshistorie for at den skal få meg til å føle like mye som en skikkelig depressiv historie kan gjøre.

Det finnes da en mengde "seriøs" litteratur som har mye smil i seg, tror det er mer vanlig enn vi tror.
Det er vel heller et definisjonsspørsmål hva vi legger i "ei bok som får leseren til å smile/le."
Jeg vil si i at i noen av bøkene til Dostojevskij er det flere handlinger/personer som får meg til å smile.
Til og med "de elendige" av Victor Hugo har elementer i seg, det samme har "Prosessen" av Kafka.
Flere her har kommet med eksempler på at ikke "tung, mørk, dyster litteratur" ikke har noe lett latter og smil i seg.

Det er noe med den norske samtidslitteraturen - humor er ikke godtatt. Selv er jeg møkk lei sutrete og grinete karakterer med psykiske plager og nervøse trekk. Les de latinamerikanske forfatterne, eller de indiske eller afrikanske. Mye mer spennende!

Nja... Jeg har i hvertfall ledd når jeg har lest Ramslies Fatso, Langelands Francis Meyers lidenskap, Harstads Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet?, Renbergs Mannen som elsket Yngve, Hjorths Hjulskift, for ikke å snakke om Loes Doppler, L osv. Det er mye å le av i disse bøkene, men samtidig er det noe mer disse forfatterne vil si noe om enn bare det å underholde leseren. Derfor er det seriøs litteratur.

Noe spesielt du sikter til? Har du lest mye norsk samtid? Fint hvis du kan være litt mer spesifikk. Er noen av de latinamerikanske og afrikanske du vil anbefale eller er alt du har lest like bra?

Nei, jeg mener at det ikke stemmer. Det florerer med "seriøse" forfattere som skriver bøker med snert og humor!

At "lett underholdningslitteratur" kan bli betraktet som mindre seriøs/viktig - jo, det kan nok stemme, men det tror jeg ikke skyldes humoren i bøkene. Heller ofte bruken av "enkelt" språk og med innhold som ikke krever noe av oss som lesere.

At noen oftere bruker ord som misantropi, nihilisme osv kommer vel heller av at dette er personer med en litt "utvidet" interesse for fremmedord, har flere år med studier bak seg der det er vanlig å bruke slike ord osv. Eller mente du kanskje at noen bokelskere er mer opptatt av det du nevner som "seriøs" litteratur? Det er nå kun et bevis på at medlemsmassen er mangfoldig, - og det er jo bare positivt!

Det er selvfølgelig opp til enhver hvordan de vil tolke dette. Etter å ha lest en del innlegg i de månedene jeg har vært medlem her ser jeg en utstrakt bruk av ord nevnt over for å beskrive en del litteratur. Det er sjeldnere en ser beskrivelser som kommer frem i denne tråden. Her fortelles det om humor og snert og finurligheter i den klassiske/ seriøse litteraturen. Anbefalinger kommer jo som en ekstra bonus;) Så jeg er meget fornøyd med utviklingen:)

Du spør om bøker som gir meg godt humør og får meg til å smile er "mindre viktige/mindre seriøse og til det svarer jeg helt klart, NEI OVERHODET IKKE.

Ibsen og Shakespare går for å være seriøs litteratur, men du verden hvor stor underholdning det er å lese skuespill fra disse herrene.
Har storkost meg med gamle forfattere som:
Cora Sandel
Sigrid Undset
Hemingway
Tolstoj
Moberg

Av nye forfattere som er seriøse, men skriver med stor underholdningsverdi nevner jeg:
Roy Jacobsen
Gert Nygårdshaug
Per Petterson

Det er så mange fler som kunne nevnes, både norske og utenlandske.
Jeg liker å lese litteratur som gir meg noe å tenke på, bøker som får meg til å utvide horisonten min, bøker som rører meg på en eller annen måte. Jeg foretrekker det som blir kalt seriøs litteratur, men opplever ikke at all seriøs litteratur er tung, trist og alvorlig :)

Nei, om en bok er lys eller mørk, lett eller tung avgjør ikke hvor viktig eller "bra" den er. Bokas viktighet er heller ikke avhengig av hvilken av bås den kan puttes i, hvorfor skulle den være det? Det er nok også slik for mange at når man endelig begynner å gi seg i kast med "de store bøkene i litteraturhistorien" finner man ut at de fleste slett ikke er så tunge og traurige som man har forventet, snarere tvert i mot; man finner ut at det er en grunn til at så mange synes de er fantastiske: Det er nettop det de er!

Enig med deg Lars Magnus. Bare ta våre norske store forfattere; Ibsen og Kielland. Realisme? Ja, men "gu" hvor mye humor man finner i litteraturen:-)

Jeg liker bøker som på en aller annen måte gir meg nytt perspektiv, for eksempel gjennom handling, tidskoloritt eller språk. Og ja; bøkene er oftere melankolske enn humoristiske. God litteratur skal etter mitt syn bevege leseren og skal forfatteren si noe om livet generelt eller samtiden han lever i, er det ofte (dessverre) grimme bilder som males. Personlig synes jeg det er mer interessant å lese om mennesker som har store, gjerne indre, utfordringer, framfor å lese bøker der stort sett alt er hyggelig og greit hele tiden.

Men ”god” litteratur er likevel slett ikke alltid mørk; forfattere som Cervantes, Shakespeare og Holberg kan alle få oss til å le. Forskjellen mellom dem og kanskje mindre velansette forfattere er at de på samme tid som å more oss også har mer å melde. For eksempel: Don Quijote er ikke bare en smågal liksomridder, stykket Erasmus Montanus sier noe om røtter/tilhørighet og Shakespeare har stort sett alltid en seriøs undertone i komediene sine. Min konklusjon må derfor bli; stor litteratur kan absolutt få deg til å le, men det som etter mitt syn her skiller klinten fra hveten er at stor litteratur også gir deg ettertanke, nytt perspektiv - ett eller annet! i tillegg til en latterfylt lesestund.

Bøker eller forfattere som tar seg selv for alvorlig har aldri helt falt meg i smak; det fører jo ofte til at litteraturen kun kan leses på én måte, og hva man enn måtte tro, det er ingen sammenheng mellom sinne og kraft, eller for den saks skyld, mellom politisk nærvær og viktighet. Mener nå jeg, iallefall! Jeg vet forøvrig jeg kverulerer nå: Seriøs litteratur er ofte tung, trist og alvorlig, men seriøs litteratur er ikke nødvendigvis god litteratur; det blir ikke kunst ut av noe bare fordi man "bader i kloakken", eller hva nå Ibsen sa. Det flotte med Sult – og som gjør at den ikke er seriøs, men god – er at ved siden av alt det dystre og elendige finnes lyspunkter, ja, jeg vil tørre å hevde at Sult er overmåte morsom, til tross for hva den handler om.

Don Quijote er blitt kåret til verdens beste bok, og den får meg til å humre og le meg skakk fra side 1 til side 985. Men den gjør også mye mer med meg enn å fremkalle latter.

Émile Zolas skrivekunst skal man ikke skjemte med.

Det er noe i det du sier. Jeg har aldri tenkt over det før, men det er helt sant at hyggelige bøker ofte blir oppfattet mindre seriøse/viktige. Lurer på hvorfor det er sånn. Mulig det er lettere å skrive om vonde følelser og få det til å bli viktig, fordi en ofte ikke tar det opp ellers i livet.

Fordi litteratur enten handler om en fortid som aldri kommer tilbake eller en fremtid som aldri blir noe av. Den handler om ditt forestilte liv som du aldri kommer til å få og ditt egentlige liv som du aldri får igjen. I litteraturen er hvert individ et utsatt individ. Empatien universell. I sin ytterste konsekvens viser den virkeligheten som fiksjon og deg selv som tanke. Min foretrukne litteratur er den som foretar et slags umulig oppgjør (med) og opprør mot livet. Som våger å konfrontere alt det vonde, som forsøker å overvinne alt som er ubønnhørlig og ugjenkallelig. Den som får selvmordet til å virke heroisk. Lykken er flyktig, det er ikke tapserfaringen og den beste litteraturen. All god litteraturs viktigste funksjon er etter mitt syn å gjenreise mennesket som har blitt utsatt for så mye uverdig lidelse av tilfeldighetene, Skjebnen, Gud, Samfunnet, Historien osv. Dette er naturligvis også litteraturens kritiske funksjon.

Ikke dermed sagt at det ikke er plass til humor, jeg bryr meg ærlig talt ikke om hva som er høy og lav litteratur, jeg vil bare ha alvoret mitt respektfullt, og så vakkert som mulig, hvor jeg vil ha humoren min så skitten, respektløs og svart som mulig.

Diskusjoner som dette har lett for å konstruere et inntrykk hvor ett sett utelukkende dystre og pessimistiske forfattere befinner seg på den ene siden og et annet sett mer balanserte forfattere med evnen til å se hvor rikholdig livet kan være befinner seg på den andre siden. Imidlertid tror jeg den første kategorien forfattere(eller lesere) ofte erkjenner hvor verdifullt, om du vil, livet kan være, desto mer synd at det er helt ulevelig, hehe. Nei, det dreier seg nødvendigvis ikke så mye om hvor jævlig det er å leve eller ikke, men heller om hvor forjævlig maktesløsheten vår i siste instans kan være. Woopdidoo.

Hører på: Woven Hand - Story and Pictures