Jeg leste denne korte romanen, eller lange novellen, i nesten buldrende glede. Herre jemini, hva Balzac kan få til. Den ble første gang publisert i 1832, altså midt inne i stjerneårene til den kaffedrikkende manikeren (Far Goriot 1834, Sarrasine 1830 etc.) Fortellingen åpner så Dickensk som det kan få blitt, med en kostelig scene fra et av de fremste advokatkontorene i Paris, hvor en av funksjonærene til stjerneadvokaten Derville utroper: ”Ah! Our old greatcoat again!” Hvem? Our old greatcoat? Hvem er dét? Det tar Balzac noen få ord å få oss interessert i den personen som er på vei over gårdsplassen mot dørene til Derville, og dermed på vei inn boksidene. Forfatteren lar det summe et ryktesurr blant funksjonærene, han haler det ut, han beskriver kapitalismens tjenere, advokatstanden, og hele tiden bygger det seg opp til at mannen som har lånt sitt navn til tittelen på fortellingen skal komme inn dørene. Og det er jo Balzac vi har med å gjøre, så vi vet at det blir en fest: Inn kommer han. Oberst Chabert. Med en mektig parykk på hodet, som skal skjule et avgrunnsdypt kutt som strekker seg over hele skallen hans. Og hvem er han? Følgende replikkveksling står på side 18:
”Monsieur,” Derville said to him, ”to whom do I have the honour of speaking?” ”Colonel Chabert.” ”Which one?” ”The one who died at Eylah,” replied the old man.
Er det ikke glimrende? Er det ikke et herlig opplegg? Her valser det en skrukkete gamling full av energi inn på et advokatkontor og påstår han er den avdøde obersten som hele Paris ”vet” døde i Napoleonskrigene. Og ikke nok med det: Han krever tilbake sin tittel. Og sin kone! Det er bare å lese i vei.
Denne boka finnes i en flott utgave fra Hesperus Press i serien ”100 Pages”, en serie hvor de gir ut korte romaner, eller lange noveller, og det er bare kvalitet over hele linja.
Balzac? Balzac? Balzac er verdens beste forfatter. Ingen kan trylle mer liv ut av noen boksider enn ham, ingen kan skildre en karakter bedre enn ham, og ingen kan få meg til å ha det så festlig når jeg leser som han, med dette alltid like presise gyset ned nakken av at verden er full av liv; heslig liv, skjønt liv, brutalt liv, ondskapsfullt liv, miserabelt liv, gotisk liv. Og Chabert? Han er faen meg en helt. Eller som Derville, en av Balzacs yndlingskarakterer (han dukker opp i flere av verkene i ”Den menneskelige komedie”), sier mot slutten av historien: That old man, my friend, is a whole poem, or, as the romantics would say, a drama.” Eller som Chabert selv sier: ”I was buried under the dead, now I am buried under the living, under the whole of society, which is trying to push me back down into the earth!”
Sist sett
