Bokelskere.no

Handlingen finner sted på midten av 1980-tallet hovedsakelig i Kalimpong, et område som ligger i India innunder Himalaya-fjellene og grenser til Nepal. I et fordums praktfullt hus, som etter hvert nesten er oppspist av termitter, bor 16 år gamle Sai sammen med sin bestefar, en Cambridge-utdannet, anglofil, pensjonert dommer, en av de første indisk-fødte høyere embetsmenn i sin tid. Der bor de sammen med kokken, som har en sønn som oppholder seg illegalt i USA der parallellhistorien utspiller seg. Kokkens sønn, Biju, skriver stadig brev til sin far der han overhodet ikke avslører elendigheten han lever i som illegal arbeider på ulike restaurantkjøkken, og der han sover i kjellere med fukt og rotter.

Dommeren er en bitter gammel mann som aldri kommer over ydmykelsene han ble utsatt for som student i England under kolonitiden. Han slites mellom sin beundring for alt som er engelsk; språk, kultur, manerer, og den forakten for mye av det indiske dette fører til hos ham, samtidig som han jo aldri unnslipper det faktum at han er indisk.

Sai er oppvokst på en kostskole drevet av britiske nonner fordi foreldrene hennes arbeider i Sovjetunionen. Da de dør, flytter Sai til bestefaren i Kalimpong. Etter hvert får hun en nepalesisk matematikk-lærer, Gyan, og Sai og Gyan forelsker seg i hverandre. Nepalesiske nasjonalister i området begynner etter hvert å gjøre opprør mot indiske myndigheter og kreve en egen stat. Kalimpong blir et farlig område, og Gyan velger nasjonalist-bevegelsen heller enn Sai, som tilhører en priviligert, indisk samfunnsklasse, hovedmålet for nepalesernes vrede.

Fortellingen skifter hele tiden mellom Biju i New York og Sai, dommeren og kokken i Kalimpong. Den hopper frem og tilbake i tid mellom dommerens opplevelser i Cambridge, hans embetsmannskarriere før koloniens opphør, hans ekteskap som ender svært ulykkelig siden han ikke kan tolerere sin kone som er så tradisjonell og indisk, og nåtiden med Sais og Gyans historie.

Det er svært mange temaer som behandles i boken; multikulturalisme, klasse- og fattigdomsproblematikk, gammel – ung, postkoloniale problemer, fundamentalisme, ulike former for kjærlighet. I tillegg til hovedpersonene møter vi også kort svært mange andre karakterer i små sidefortellinger. Disse små sidefortellingene er selvfølgelig med på å bygge opp bildet av menneskene, samfunnet og problemstillingene, men de gjør også at jeg opplever boka som veldig fragmentarisk.

Boka fikk Man Booker-prisen i 2006, og det føles egentlig nesten formastelig at jeg skal kritisere den. Den inneholder mye av det jeg pleier å like ved bøker, både tematisk og det at man får innblikk i andre kulturer, lærer noe om historien og hvordan folk lever og så videre, men jeg kommer ikke inn under huden på hovedpersonene. Kanskje blir det for mye på en gang med så mange temaer og så mange små historier innimellom. Jeg blir ikke ordentlig kjent med hovedpersonene, de angår meg ikke, selv om Bijus historie gjør inntrykk.

Avslutningsvis må jeg nevne språket, som er nydelig med svært mange flotte skildringer og vakker og original billedbruk. Det er bare det, at ofte blir skildringene av omgivelser, bikarakterer og småhendelser så omfattende, at de overskygger handlingen og innsikten i hovedpersonene. Jeg burde være svært begeistret for denne boka, men det er jeg ikke…

Jeg er i grunnen enig i at denne boka er fragmentarisk, og den er hektisk og springende. Mens jeg leste ble jeg også sittende og lengte etter større fordypning i hovedpersonene, men samtidig opplever jeg at den fragmentariske oppbygningen og personkarakteristikken speiler karakterenes opplevelse av virkeligheten. Den er i stadig forandring, det tradisjonelle samfunnet endres, kolonitidas verdier som var så viktige for den gamle dommeren at de fikk ham til å forakte sitt eget opphav, oppheves. Selv om jeg lengtet etter å bli bedre kjent med dem, synes jeg likevel hovedpersonene framstår som komplekse og levende.

Denne boka er full av de saftigste naturskildringer av landskapet omkring Darjeeling, og den ville og frodige naturen er i ferd med å ta over huset som dommeren og hans barnebarn bor i. Veggene i huset buler av væte, det drypper ustoppelig og myldrer av småkryp. Man kan kanskje si at huset som råtner opp blir et symbol på den endringa som er uunngåelig og kolonitida som er forbi. Jeg synes dette er en flott bok på mange måter, vakker, nyansert, overveldende. Det er en av de bøkene som får deg til å tenke litt over romanens potensiale, hvor stort det er.

Takk for kjempeflott bokomtale! Jeg har denne boka liggende på vent, og jeg tror jeg må vurdere å la den rykke fremover i køen! ;-)

Jeg leste denne boka for en stund siden og har ikke glemt den. Jeg synes den var veldig god og jeg fikk en voldsom sympati for de forskjellige personene i boka. Godt skrevet om et spesielt miljø som jeg tror på. Som sagt; en bok jeg aldri glemmer. Den fikk en 6-er av meg.

Så bra! Jeg skjønner jo at det er en god og viktig bok. Den fikk vel ikke Man Booker-prisen for ingenting. For meg ble det nok bare litt for mye av det meste. Desai hadde hatt stoff nok her til å skrive tre bøker. Må kanskje lese den om igjen en gang i fremtiden :)