Bokelskere.no

Kongen av Navarra og tre unge adelsmenn avlegger ed på at de i tre år skal fordype seg i studier. De skal faste, våke og sky alle kvinner. Når prinsessen av Frankrike ankommer sammen med tre hoffdamer, blir det vanskelig for de unge mennene å holde eden. De forelsker seg umiddelbart i hver sin dame. De unge mennene søker ut i skogens ro for hver for seg blant annet å skrive kjærlighetsdikt til sine utvalgte. I mellomtiden forbereder egnens øvrige innvånere, en prest, en skolemester, en klovn og en bonde, under ledelse av en spansk adels- og verdensmann, Don Armado, en forestilling for herskapet. I det man kunne tro at alt vil løse seg slik det pleier å gjøre i komedier med lykke og ekteskap, kommer det beskjed om at prinsessens far er død…

Stykket er en nesten farse-aktig komedie, men med en uvanlig slutt for komedier. Alt er lek i dette stykket. Som vanlig, eller kanskje i enda større grad enn vanlig, leker Shakespeare med ord og språk. Karakterene bedriver ”ordfekting” med hverandre, de snakker både på blankvers og prosa, de skriver kjærlighetssonetter og oder samtidig som det avleveres de mest velformulerte grovheter og alle slags ”puns”. Don Armado forsøker på ubehjelpelig vis å tilpasse seg det han nok tror er ”hoffspråk”. Skolemesteren Holofernes og presten Nathaniel bedriver ”retorikk-konkurranser” på mer eller mindre latin og andre fremmede språk og minner om Erasmus Montanus. Mye av komikken i dette stykket ligger i språket.

Kjærligheten er også en lek. Når damene oppdager at de har beilere, gjør de narr av dem både med ord og maskespill. I stykkets komiske høydepunkt (?) kommenterer en av de unge mennene, Biron, leken selv:

Biron:

’Den som ikke har gjemt seg nå’ – en gammel barnelek.

Her oppe sitter jeg som en halvgud og regjerer,

mens narrene der nede raver rundt og deklamerer.

Også denne gangen synes jeg Shakespeare gjør en del grep som understreker at også teater og rollespill er en del av tematikken. Han har benyttet spill-i-spill (-i-spill!)-teknikk, karakterene henvender seg til publikum og kommenterer seg selv, det bedrives maskespill og gjemsel.

Biron:

Slik slutter ikke stykker på teater –

dér får Hans Grete. I komedier skal

man få hverandre innen teppefall.

Kongen:

Det mangler bare et år på vår lykke.

Biron:

Et år er altfor lenge for et stykke.

Jeg likte dette stykket, og smilte og koste meg da jeg leste. Som språknerd fant jeg mye som appellerte, og denne gangen leste jeg norsk og engelsk parallelt for å være sikker på å ikke gå glipp av noe. Dessuten er jeg spent på å høre hva dere andre synes om denne slutten?

Og nå har jeg ikke en gang gått inn på de sterke kvinnene i dette stykket…

Jeg har også vært en svært begeistret leser av dette stykket! Etter nedturen (det er det vel lov å si?) The Two Gentlemen of Verona, var det godt å igjen få bekreftet hvorfor Shakespeare er en av mine absolutte favoritter.

Som du sier er stykket fullspekket av ordspill, til fornøyelse for oss lesere. Her er også kjente Shakespeare-grep, som for eksempel maskespill, skuespill-i-skuespillet og forveksling av brev (etter hvert er det ganske enkelt å kjenne igjen elementene den store dikteren ofte benytter seg av..). Ofte er det bi-karakterene som står for størstedelen av komedien, i dette stykket syntes jeg det var veldig morsomt å blant annet lese samtalene mellom Armado og Mote.

Det virker som om kvinnene i Love’s Labour’s Lost er mer modne enn mennene; tross alt er det ganske barnslig å tro at man kan bestemme seg for å holde seg unna kjærligheten til fordel for studiene i hele tre år... Prinsessen og hennes venninner vet selvsagt om dette løftet mennene imellom, men lar seg ikke stoppe av det. En etter en faller mennene for kvinnene, og kvinnene blir like begeistret. Scenen der de fire kameratene innser at de alle har ”tapt” til fordel for forelskelsen er ganske så fornøyelig; tross alt står den mannlige stoltheten på spill.

Kvinnene får vite om mennenes planer om å gjøre kurtise til dem forkledd som russere og slår tilbake på samme måte; de forkler seg som hverandre. Når mennene så kommer tilbake som seg selv, etter å ha gjort kur til feil kvinne, blir det ganske pinlig når de skjønner at de var avslørt allerede før de satte i gang sin lille maskerade. Selv om det ikke er tvil om at de rette karakterene har falt for hverandre, viser kvinnene mot slutten igjen mer fornuft enn mennene; de ber alle hver sin utkårede mann om å vente ett år før han igjen erklærer sin kjærlighet… Det er vel en kjent sak at det lidenskaplige blodet i blant kan bruse litt for kraftig og hastig i årene?

Paret jeg likte aller best var den rappkjeftede Biron og den like munnrappe Rosaline. Det er også hun som stiller det største kravet fram til at de eventuelt skal møtes etter ett år:

And therewithal to win me, if you please,

Without the which I am not to be won,

You shall this twelvemonth term from day to day

Visit the speechless sick and still converse

With groaning wretches; and your task shall be,

With all the fierce endeavor of your wit

To enforce the pained impotent to smile.

Selv om Shakespares komedie denne gangen ender uten ekteskapsinngåelse, ligger det i kortene at det innen ett år vil bli avholdt firedobbelt bryllup – som seg hør og bør i Shakespeares univers!

Yepp, enig i alt dette. Det er som du sier damene som er de modne og som har kontrollen her. De leker med mennene inntil de skjønner at mennene mener alvor.

Jeg blir bare ikke helt ferdig med denne slutten, jeg. For det første så bryter Shakespeare med en konvensjon når han drar inn døden på slutten av en komedie. Riktignok kan vel komedier inneholde både død og vold, men i ”The taming…” ville en stor del av publikum oppfatte volden mot Katherine som berettiget og dermed komisk. I ”Forvekslingskomedien” er herren i sin fulle rett når han slår tjeneren. Det negative behandles med letthet og distanse og publikum får ikke medfølelse med ”offeret” (med forbehold i vår 2010-tolkning av ”The taming...”). Den franske kongens død er alvor for prinsessen, det finnes ingen elementer av komikk eller letthet over denne beskjeden eller hendelsen, og det får konsekvenser; alle må vente et år med å gifte seg.

Så sier Biron:

Slik slutter ikke stykker på teater –

dér får Hans Grete. I komedier skal

man få hverandre innen teppefall.

Her kommenterer Biron:

A: en komedies konvensjoner

B: sin egen situasjon, han synes mennene får tøff behandling av damene og sutrer litt

C: ser seg selv utenfra, med selvinnsikt og kommenterer sin egen situasjon som aktør i et ”spill” der det er damene som har trekt i trådene stort sett hele tiden

Biron kommenterer altså konvensjonsbruddet på mange nivåer, og selve kommentaren er med på å bryte teaterets illusjon.

Jeg mener at Shakespeare røsker litt opp i publikum her, drar dem ut av illusjonen og minner om livets barske realiteter. Shakespeare "leker" med sjangeren og gjør slik også sjanger til et tema i stykket.

Han hinter faktisk om noe litt alvorligere tidligere i skuespillet også når han lar prinsessen være ute i et alvorlig ærend for sin far for å ordne opp i noen finansielle saker. Hun er ikke ute på fornøyelsesreise eller for å finne seg en mann.

En annen ting som jo er storveies komisk, men som kan være med på å bygge opp under den lille følelsen av disharmoni, er adelsmannen Armados forhold til tjenestejenta Jaquenetta og det at han skal pløye i tre år før han får henne. Her er det både standsforskjell og disharmoni i maktfordelingen mellom kjønnene ut fra tidens syn.

Blodet bruser, lystene får fritt utløp, alt er lysegrønt og mulig om våren. Når vinteren kommer er det de harde realiteter som rår. Når vinteren følger rett etter våren på slutten av stykket, altså et brudd med realiteten og etablering av mer disharmoni, brytes også komediens og teaterets illusjon fullstendig. Shakespeare har pakket dette også inn i et komisk tablå der aktørene som spiller Hiems og Ver ikke aner at de er komiske og ikke aner at de uttrykker noe om forholdet mellom illusjon og realitet, teater og liv.

Som vi har sagt i hver av trådene så langt tror jeg; dette er noe av det som viser Shakespeares genialitet :)

P.S. Tilbake fra Firenze?

Da var Kjært besvær forgjeves ferdiglest og dette skuespillet likte jeg. Det er den spretne ordleken som gjør det så underholdende og jeg føler at Shakespeare nå har opparbeidet seg så mye erfaring og sannsynligvis såpass mye selvtillit at han kan leke som han gjør. Takk forøvrig for både gode oppsummeringer og analyser tidligere i tråden.

Jeg er enig i at Shakespeares sjangerbrudd i Love's Labour's Lost er svært interessant. Tror nok det er sundt for noen og en hver å la blodets brus roe seg noe får man lar seg smi i hymens lenker!

Jaquetta og hennes appetitt og påvirkning på menn moret meg også. Shakespeare lar som oftest mennesker fra samme stand finne hverandre, så det var ganske oppfriskende med en slik variasjon. Jaquetta er jo en wench og det må man bare like!

Ja, er tilbake fra Firenze og har svært lyst til å lese Den Guddommelege Komedie på nytt etter all inspirasjonen jeg fikk under oppholdet!