Bokelskere.no

Etter min mening er ikke David særlig viktig,..bare brukt som en slags "katalysator"; binder det hele sammen og skaper et spennende moment.(Det er Ole, Tom Roger og Paula som skriver de neste brevene..og ut ifra det lille jeg har rukket å lese, så tror jeg denne kan bli enda bedre enn I) Nå er det lenge siden jeg har lest I, så jeg kan ikke si hvorfor jeg syntes Jon sin historie var best...men jeg følte kanskje den var best skrevet.."lagt mest sjel i" fra forfatterens side for å si det slik..., mest intens og best strukturert..mest fortettet og stram.

Er akkurat ferdig med nr 1 nå, og toeren venter. Jeg er helt enig i at ikke David er den mest sentrale her, Tiller bruker hukommelsestapet på som en mulighet til å vise flere fortellerstemmer. Han viser en stor psykologisk innsikt. Som i Skråninga møter vi flere dysfunksjonelle familier: Jons far sitter inne for narkotikasmugling, Siljes far har vært kontrollerende og mora drikker en god del, både Davids bestefar og Siljes svigerfar var alkoholikere. Det er flere likhetstrekk med Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp: oppvekst i alkoholiserte hjem, ungdom på 80-tallet, homofil utforskning og ungdom som prøver å være kulturradikale. Jeg synes måten å ramme inn historiene på er fortreffelig. Partiet med Arvids erkjennelse om å være til for noen, er gripende. Men vi sier ikke "freista" i Trøndelag...