Denne boken fikk jeg ikke noe tak på. Noe gjorde at jeg leste den ferdig. Kanskje likte jeg den episodiske fortellermåten. Og bruddene i teksten. Plutselig dukket det opp en liste. Senere noen fotnoter. Så godt forsøk der, på å bruke ulike stilistiske grep. Likte omslagsfotografiet. Og ble beveget av det første møtet mellom Agnes og Jason. Men fikk forøvrig aldri noe tak på personene. De angikk meg ikke. Ikke det at jeg må bli grepet emosjonelt. Men de grep ikke på noen måte. Boken porterterer hovedpersonen som nerdete intellektuell, hvor virkemiddelet forfatteren bruker bl.a. er referanser til en haug med fransk litteratur og forfattere jeg stort sett ikke har hørt om, som Agnes har lest. Jeg lurer på hva denne informasjonen skal gi meg som leser, får ikke helt tak på motivasjonen. Blir spennende å høre hva andre lesere får ut av denne. Kanskje det vil åpne denne, litt irriterte, leseren for et mer generøst blikk på boken :-)
Viser 13 svar.
Et eller annet sitat i denne boka lyder: Vi går ikke selv, men bæres av gårde som drivgods. Synes det er beskrivende for personene i boka. Spennende komposisjon, nydelig, for noen, kanksje litt gammelmodig språk fyllt av ord som forlegenhet, fornemmelser, fordragelig, foruroligende...
Jeg ser at mange bruker ordet 'gammelmodig' der jeg sier 'klassisk'.
Det er noe med denne boka. På en måte engasjerer den jo nesten ikke. Men jo mer du leser, jo mer blir du fylt av en stille, hverdagslig følelse som ligner glede. Som ligner forsoning, aksept og lett forundring. Som når en ser livet litt fra avstand og kjenner at det er ikke verst likevel.
Tenkte på Jan Erik Vold som jeg hørte på TV i dag:
Takk for fin påminnelse! Denne kan du sikkert ta med til Knausgård-trådene også :-)
Det er en forskjell som slår meg når jeg tenker på det du skriver. Knausgård er jo så utrolig engasjert når han skriver. Så du blir revet med selv av røykepauser og bleieskift. For ikke å snakke om alle de mellommenneskelige spenningene han dissekerer. Rune Christiansen skriver med en kjølig distanse og ro som skaper en totalt forskjellig stemning.
Jeg tror jeg aner hvorfor du tross alt leste den ut. Det er noe med det rike og presise språket her, det er så velformulert og vakkert. Forfatteren sier allerede i første avsnitt at denne historien kanskje ikke er en historie "kanskje det bare er snakk om en rekke hverdagslige foreteelser". Det er akkurat det jeg mener det er, og disse "foreteelsene" er mesterlig fortalt. Men helt enig i at mange av litteraturhenvisningene kan virke sære og unødvendige. Kanskje ville det betydd noe for meg hvis jeg hadde kjent til alle de forfatterne han refererer til. Men alt i alt synes jeg faktisk det er stort å kunne skrive så godt om tanker og følelser, og hvilken betydning litteratur og lesning har.
Fine innspill. Nå har jeg tenkt litt mer. Kanskje er det nettopp distanse mellom Agnes og leser forfatteren vil skape ved å vise at Agnes leser kontinentale forfattere få kjenner til, men som nevnes med selvsagthet. Og kanskje er Agnes sin interesse for disse bøkene/forfatterne også et bilde på avstanden hennes til menneskene rundt seg og de hverdagslige hendelsene hun er oppi i boken?
Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.
Denne, og flere av Rune Christiansens romaner, er som diktene hans i lenger format. Det er ikke fortellingen som er viktig, det er observasjonene, assosiasjonene, det språklige som driver teksten fremover. Jeg for min del synes han skriver presist, poetisk og akkurat så intellektuelt som jeg vil ha det. Oppdager alltid en eller annen bok eller film når jeg leser ham - det er noe fint med en forfatter som ikke undervurderer leserne sine. Altfor mange forventer at slike bøker skal være mer enn de er: ikke alle bøker er plot og 'gripende' karakterer.
Jo, Christiansen setter kanskje ikke "fortellingen" i førersetet i sine romaner, men at karakterende ikke er "gripende" vet jeg ikke om jeg kan gå med på. Agnes Løvs distanse, til seg selv og til omverdenen, og den isolasjonen denne medfører, er det ikke dette som formidles stilistisk i denne romanen? Jeg ble i alle fall grepet, på det aller sterkeste.
Jeg sier ikke at Agnes Løv ikke er gripende; hun er det i aller høyeste grad. Litt klosset formulert, kanskje - det jeg mente var at nærhet ikke er nødvendig for å komme innpå en karakter. Distansen til Agnes, og hennes distanse til andre, er intenst, selv om vi ikke befinner oss like nære karakteren som for eks i Knausgård og Min Kamp.
Ok, da misforsto jeg deg! Dette kan jeg jo absolutt være enig i!