Bokelskere.no

Har nett lese/høyrt denne på lydbok.

Eg synes Innsirkling var ganske bra, til tross for dystre menneskeskjebnar. Spennande å lære David å kjenne gjennom andre sine minner. Eg likte også alle dei vage røyndommane som ein kan skimte gjennom historia.

Eg likte best delen med Jon (lurer på om dette kan ha noko å gjere med at eg las den delen sjølv eller om det går på naiviteten hans), men kjende meg vel best igjen i Silje.

Men er det ikkje noko som manglar i boka? Eg er ikkje ute etter det store svaret, men saknar eit eller anna som eg ikkje kan sette fingeren på. Kanskje det heile vert klarara i Innsirkling 2?

Tror ikke alt vil komme frem i Innsirkling II nei, Tiller har lovet en III-er også, kanskje IV-er...er ikke så sikker på at vi lærer David å kjenne gjennom disse brevene, eller om David "finner seg selv"...det er vel mer det at vi lærer brevskriverne sine liv og personligheter, bakgrunn å kjenne gjennom deres brev til David...og ja, er enig med deg i at delen med Jon i Innsirkling I var den beste..i hvert fall syntes jeg det.

Ikkje verst, då ser eg frem til å lese Innsirkling 2. Det skal verte spennande å sjå kven som sender inn dei neste "minne" breva.

Etter at eg hadde lese Jon og Arvid sine delar satt eg igjen med eit inntrykk av at David ikkje hadde missa hukommelsen, noko som Silje også misstenkjer. Og både David og Silje er jo dyktige manipulatorar med ein hang til å vere eksentriske, men dette vert jo berre spekulasjonar.

Kvifor likte du Jon sin del best?

Etter min mening er ikke David særlig viktig,..bare brukt som en slags "katalysator"; binder det hele sammen og skaper et spennende moment.(Det er Ole, Tom Roger og Paula som skriver de neste brevene..og ut ifra det lille jeg har rukket å lese, så tror jeg denne kan bli enda bedre enn I) Nå er det lenge siden jeg har lest I, så jeg kan ikke si hvorfor jeg syntes Jon sin historie var best...men jeg følte kanskje den var best skrevet.."lagt mest sjel i" fra forfatterens side for å si det slik..., mest intens og best strukturert..mest fortettet og stram.

Er akkurat ferdig med nr 1 nå, og toeren venter. Jeg er helt enig i at ikke David er den mest sentrale her, Tiller bruker hukommelsestapet på som en mulighet til å vise flere fortellerstemmer. Han viser en stor psykologisk innsikt. Som i Skråninga møter vi flere dysfunksjonelle familier: Jons far sitter inne for narkotikasmugling, Siljes far har vært kontrollerende og mora drikker en god del, både Davids bestefar og Siljes svigerfar var alkoholikere. Det er flere likhetstrekk med Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp: oppvekst i alkoholiserte hjem, ungdom på 80-tallet, homofil utforskning og ungdom som prøver å være kulturradikale. Jeg synes måten å ramme inn historiene på er fortreffelig. Partiet med Arvids erkjennelse om å være til for noen, er gripende. Men vi sier ikke "freista" i Trøndelag...