Bokelskere.no

Denne boka irriterte meg grensløst når jeg leste den. Ett problem var at Lindell har et par språklige finurligheter som ble gjentatt akkurat ofte nok til å bli plagsomme. Et annet, og viktigere, problem var at bokens tema - menn som slår - ble undergravet av at "helten" mister besinnelsen og slår eksen, slik at alle mennene vi fikk vite noe om i boka slo. For det første er det selvsagt vrøvl at alle menn slår. For det andre: Hvis det nå var sånn at ALLE menn slår, kan man da helvde at det er galt?

Skjønner godt din irritasjon. Vil man lese bra krim og bra norsk krim så velger man ikke Unni Lindell. Det som ergrer meg mest med hennes bøker er hennes etterforsker Cato Isaksen. Syntes alle hennes bøker handler for mye om han. Hans kone, hans ekskone, hans barn med første kone, hans barn med nåværende kone, bøkene beskriver han vel så mye på hjemmebane som på jobb. Trenger vi å vite om hvordan det går på skolen med sønnene hans eller hans problemer med henting og bringing av barn??? Selv katta i huset har Lindell gitt mye plass.....

Så enig, så enig... Har lest det meste av Lindell forbi hun faktisk skriver godt, og har etter min mening gode, spennende plot. Bare synd hun har skapt den mest usympatiske hovedpersonen jeg tror jeg har lest. Jeg forlanger ikke "perfekte" karakterer som aldri gjør feil, men gjerne noen trekk som gjør at jeg ikke sitter og blir skikkelig irritert på den jeg leser om i hver eneste bok.

Jeg har blitt litt glad i hele Cato Isaksen sin familie jeg. Liker at Lindell tar med familielivet hans . Da kan vi se hvor vanskelig det kan være å få ballen til å gå rundt. Ha familie, barn, styr med barnehager, skole, samliv, rekke jobben , ikke jobbe for mye, ikke jobbe for lite ( penger), foreldremøter, fritid, engstelse , utroskap, osv. sånn er livet, også for en helt.

Å joda, det gjør man. Velger Unni Lindell altså. Jeg syns bøkene hennes stort sett er spennende og holder mål. Jeg liker at "heltene" har et privatliv. Et eller annet er det jo alltids å irritere seg over i de fleste krim-bøker. Lindell er slett ikke den værste.

Disse språklige finurlighetene, er det hva vi kaller "å gjøre en Lindell?"

Fiffig denne "klikk på teksten".

Jeg har lest Slangebæreren og en til som har gått i glemmeboka. Mulig disse barnesamtalene hun har gitt ut, ville fått hukommelsen til å funke.

Tja. Jeg husker spesiellt to (og det er altså over ti år siden jeg leste boka). Hun brukte "eklet" som et synonym til "vemmet". Har aldri vært borti det verken før eller siden. Og "jernsmak" i munnen i stedet for "blodsmak". Jeg stusset litt ved første bruk, men to, tre, fire ganger i løpet av romanen ble bare forstyrrende.

Veldig fin den håndteringen av at man røper handling. Det er ofte vanskelig å kommentere bøker skikkelig uten å la være.

Jeg irriterte meg også grenseløst over den hyppige bruken av ordet eklet. Tror også jernsmak ble for mye brukt. Jeg tenker at en forfatter må kunne variere språket mer for at det skal bli lettere, bedre og få finere flyt. Slike gjentakelser vitner for meg enten om dårlig ordforåd eller lite originalitet. En forfatter skal kunne bedre. Dessuten synes jeg historien var dårlig. Som tidligere nevnt her, er det for mye fokus på privatlivet til Cato Isaksen. Altfor mye! Fint at "helten" har et privatliv, for all del. Men synes at det ble for mye fokus på det vanskelige forholdet til eksen og ungene.

Det som likevel irriterte meg mest var hvor mye Lindell gikk inn for å lure leseren. Jeg har ingenting imot at slutten snur avsløringen litt på hodet for at vi skal få oss en real overraskelse. Men da må det likevel legges noen hint ut her og der i løpet av boka, slik at vi likevel forstår og aksepterer avsløringen.

Spoiler: Slik det er i denne boka, nevnes morderen i en setning. Vedkommende blir aldri nevnt igjen, hverken før eller etter dette. Deretter forsøker Lindell hardt å overbevise oss om at det egentlig er en annen morder for å skape litt spenning i boka. Greit nok det, om den virkelige morderen hadde blitt nevnt oftere, og faktisk var en reel bifigur. Den gang ei: i stedet ble jeg sittende å tenke på slutten av boka: "Morderen var hvem?" Og måtte nesten bla bakover for å friske opp hvem vedkommende var.

Og det er dårlig plott det.

Å ekle er et helt gangbart norsk ord. (Sjekk ei god ordliste!) Og jern smaker ikke som blod, så ordvalget har nok vært helt bevisst.

Å ekle er ikke et norsk ord i følge bokmålsordboka.

At äcklas er derimot et svensk uttrykk, og finnes sikkert i visse dialekter på norsk. Men jeg hadde aldri hørt det (på norsk) før og hang meg derfor opp i det.

Og visst smaker jern som blod. Det synes i alle fall jeg. Men jeg gikk ut fra at hun refererte til blodsmak nettopp fordi "å få blodsmak i munnen" i forbindelse med fysisiske anstrengelser er et vanlig uttrykk. Fullt mulig at hun mente noe annet, å bruke et litt uvanlig uttrykk fire ganger i løpet av en roman er likevel overdrevet.

Prøv Tanums store rettskrivningsordbok.

Og jeg ergret meg den gangen - for veldig lenge siden - over at hun lot etterforskerne være så dumme at de ikke kjente "sov du lille spire ung"! Og som jeg husker det nå, gjorde de ikke noe særlig forsøk på å finne det ut heller, før langt ute i boka! Nei, det ble den første og siste boken jeg har lest av Unni Lindell!

Jeg kjente den ikke igjen, har aldri hørt den før. søkte på den da jeg leste boka, men får ikke noe bra lydklipp. Men uansett. Hadde etterforskerne sett det med en gang, hadde folk antagelig klaga på at de fant det ut for raskt! Det er ikke alle som ser alt like lett som andre, eller på samme tidspunkt. Og det er en barnesang, ikke rart det var på kvinnesenteret. Det er vel ingen som forbinder en barnesang med drap? hvis jeg missforsto kritikken din, kan du være så vennlig å informere meg? jaja, er du sikker på at du vil skrinlegge alle bøkene til Unni Lindell? det er mange bra.